Jeg har kjøre-skrekk

*Står frem*

Det er så fryktelig irriterende, jeg vil ikke ha det! Jeg har hatt lappen i over 9 år og har vel egentlig alltid vært litt smånervøs men likte godt å kjøre tidligere. Men etter at noen kjørte i oss for noen år siden, slik at bilen måtte kondemneres (hele siden ble trykket inn i låret mitt, det var ganske heftig) begynte jeg å utvikle skikkelig angst for å kjøre. Etter dette har jeg alltid vært livredd (og irritert) når folk kommer i full fart fra høyre uten å vise tegn til å stanse før de omtrent bråstopper (der DE har vikeplikt, selvsagt), og det er det forbasket mange som gjør. Hjertet mitt hopper opp i halsen og jeg får bare lyst å snu og kjøre hjem igjen.
Det har heller ikke hjulpet så veldig at vi de siste par årene har hatt et vrak av en bil som har funnet på å daue i alle kryss osv. Jeg har faktisk ikke kjørt bilen vår på over ETT ÅR fordi jeg har vært redd for at den skal krepere midt på veien. Men hvorfor er jeg så redd for det, hva er det verste som kan skje, liksom?
Jeg tør ikke kjøre på ferjer og jeg tør ikke kjøre på veldig ukjente veier, i hvertfall ikke i utlandet. Da vi var i Italia i fjor, byttet min mann og svoger på å kjøre, jeg turte ikke, selv om veiene var fantastiske og det omtrent bare var å kjøre rett frem hele tiden.

Venner kaller meg pysete, og ja, jeg er vel det, men jeg skjønner ikke hva jeg er så redd for ... Men angst er vel ikke alltid akkurat rasjonell i utgangspunktet. Det er ikke så lett når venner ikke forstår, jeg føler meg så teit. Da ei venninne spurte om jeg kunne kjøre bilen deres nå nylig, kjente jeg at jeg nesten kastet opp av skrekk, jeg begynte å kaldsvette og ble helt vrak. Det høres sikkert helt sykt ut for dere, men sånn er det nå. Det verste er jo at jeg omtrent lever i konstant angst for at noen skal be meg om å kjøre. Da jeg var hos ei venninne nå i sommer, var jeg hele tiden redd for at hun skulle si at vi kunne ta bilen deres og kjøre på butikken etc. Hadde jeg nektet hadde hun vel syntes jeg var helt fjern, noe jeg jo er.

Hva kan jeg gjøre? Jeg kan jo ikke ha det sånn?! Nå skal vi kjøpe ny bil, sannsynligvis denne uka allerede, og da kommer jeg til å kjøre den endel, jeg må vel bare hoppe i det og bli vant med det, rett og slett?

Det koster meg litt å legge dette ut, så ikke le av meg.

Jeg ler ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke å kjøre på "ukjente" steder og vi har vel en "tradisjonell" fordeling mht bilkjøring: far kjører og mor sover

Men det blir jo ikke noe bedre for deg jo lengre tid det tar før du setter deg bak rattet. Med nybilen så kommer kanskje kjørelysten tilbake? For det er jo litt gøy å kjøre bil også da.

Jålebeinet skrev:

Men det blir jo ikke noe bedre for deg jo lengre tid det tar før du setter deg bak rattet. Med nybilen så kommer kanskje kjørelysten tilbake? For det er jo litt gøy å kjøre bil også da.

Det er det jeg håper på, og jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg til vi får den nye bilen. Jeg er blitt enig med mannen om at JEG skal ta meg av kjøringen en stund fremover mens han sitter trygt plassert ved siden av meg, slik at jeg blir vant til å kjøre igjen. For det er vel bare det jeg rett og slett må gjøre? Lappen er jo DEN friheten og, jeg hater jo busser!

Jeg tror du bare må hoppe i det. Ta deg en tur alene, kjør noen runder rundt, om det så er på bondelandet.
Øvelse gjør mester.

Jeg kan ikke fordra å kjøre bil, jeg synes ikke det er noe gøy. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg må. 😉

Jeg synes faktisk det ER litt gøy, det er det som er så sykt. Jeg synes altså det er gøy, men jeg er bare redd. Det er frykten for å kræsje og lignende som plager meg. Jeg var ute for oljesøl for et års tid siden da jeg skulle til legen. Da endte hele bilen opp midt på en gressplen der jeg satt bak rattet og så helt teit ut. Det var siste gangen jeg kjørte. Det virker som om jeg er redd for å drite meg ut, rett og slett?

Kanskje du rett og slett trenger profesjonell hjelp til å takle dette.

Jeg skjønner deg veldig godt, Iset - spesielt når du forteller om ulykken for noen år siden. Sånne ting sitter godt i, det er veldig forståelig.

Vi har også kjørt mye rundt i gamle biler som oppførte seg ustabilt og uforutsigbart, og det var skikkelig pyton for en smånervøs bilist som meg. Før jeg kunne kjøre til Ikea, måtte jeg f.eks. legge inn en lang ekstrarunde i forkant for å være sikker på at bilen lot seg starte igjen etter handleturen. Det høres veldig lurt ut å kjøpe ny bil! Jeg har god erfaring med de japanske. Vår forrige bil var en Toyota Corolla 93-modell som aldri har sviktet meg. Det har gjort mye med kjøregleden min.

Å kjøre i utlandet gjør helst ikke jeg heller. Og jeg kan gå og grue meg i timesvis til å legge av gårde hvis jeg vet jeg skal et sted hvor det er vanskelig å parkere. Det er fryktelig irriterende, men også ganske vanlig, tror jeg, i forskjellige grader. Jeg er redd den eneste medisinen er å kjøre, kjøre, kjøre. Lykke til, Iset - håper den nye bilen gir en god start!

Huff, det kan ikke være helt lett nei
Har du pratet med noen ang den ulykken du var i, kan jo tenkes at du ikke har bearbeidet det som skjedde helt enda?

Elise skrev:

Kanskje du rett og slett trenger profesjonell hjelp til å takle dette.

Det kan godt hende. Men jeg tror det jeg trenger mest av alt er å rett og slett bare kjøre. Når vi får den nye bilen nå så håper jeg ting vil bli litt bedre.

Elinblu skrev:

Jeg skjønner deg veldig godt, Iset - spesielt når du forteller om ulykken for noen år siden. Sånne ting sitter godt i, det er veldig forståelig.

Vi har også kjørt mye rundt i gamle biler som oppførte seg ustabilt og uforutsigbart, og det var skikkelig pyton for en smånervøs bilist som meg. Før jeg kunne kjøre til Ikea, måtte jeg f.eks. legge inn en lang ekstrarunde i forkant for å være sikker på at bilen lot seg starte igjen etter handleturen. Det høres veldig lurt ut å kjøpe ny bil! Jeg har god erfaring med de japanske. Vår forrige bil var en Toyota Corolla 93-modell som aldri har sviktet meg. Det har gjort mye med kjøregleden min.

Å kjøre i utlandet gjør helst ikke jeg heller. Og jeg kan gå og grue meg i timesvis til å legge av gårde hvis jeg vet jeg skal et sted hvor det er vanskelig å parkere. Det er fryktelig irriterende, men også ganske vanlig, tror jeg, i forskjellige grader. Jeg er redd den eneste medisinen er å kjøre, kjøre, kjøre. Lykke til, Iset - håper den nye bilen gir en god start!

Hehe, beklager at jeg ler, men du høres ut som meg. Og jeg tror absolutt du har rett i at den beste medisinen er å hoppe i det og bare kjøre. Vi har funnet en Opel Vectra 2004-modell som mannen er i kjøpsforhandlinger om nå. Mannen er helt gira siden den har cruise-control, men jeg får helt panikk av tanken, det er jo "ukjent".

Iset skrev:

Det kan godt hende. Men jeg tror det jeg trenger mest av alt er å rett og slett bare kjøre. Når vi får den nye bilen nå så håper jeg ting vil bli litt bedre.

Ja, det hadde jo vært veldig bra om du får til det. Jeg har angst for en ting, og om noen hadde sagt til meg "men du må bare GJØRE det" så tror jeg nesten jeg hadde slått.

Elise skrev:

Ja, det hadde jo vært veldig bra om du får til det. Jeg har angst for en ting, og om noen hadde sagt til meg "men du må bare GJØRE det" så tror jeg nesten jeg hadde slått.

Ikke sant. Det er jo derfor jeg blir helt satt ut når folk ber meg om å kjøre deres bil feks. For det første kommer det for bardust på meg, jeg tror jeg trenger 5 måneder på å forberede meg først, dessuten er det en bil jeg aldri har kjørt før. Ja, i tillegg til at det er ANDRES bil, tenk om jeg vraker den osv osv blablabla. 😱

Men jeg skal øve meg i EGEN bil, først med mannen ved siden av, og etterhvert tror jeg ting kommer til å bli mye bedre. 🙂

Jeg har og kjøreskrekk. Frem til jeg fikk denne jobben kjørte jeg max en gang i halvåret...I denne jobben må jeg kjøre, og jeg ble dermed "tvunget" til det. Og det går bedre og bedre. Nå har jeg til og med begynt å kjøre på motorveien! Men jeg kommer nok aldri til å like det, og jeg kommer aldri til å kjøre i utlandet, eller f.ex fra Sandnes til Oslo alene. Og jeg parkerer heller et sted jeg vet det er mye ledig og går et stykke, enn å smyge meg inn på en trang plass for å slippe å gå. Men jeg klarer meg i hverdagen nå, og det er nok for meg.

Det verste er jo at før jeg fikk lappen, hørte jeg om folk som hadde kjøreskrekk og holdt på å le meg ihjel, for hva var de så redde for? Det å kjøre var jo såå deilig og jeg skulle gitt ALT for å ha lappen. Når jeg bare fikk lappen, da skulle jeg kjøre hele tiden, overalt! Ting forandrer seg, gitt.

Forstår deg veldig godt.
Var med i en stygg ulykke når jeg var 17 år, og slet skikkelig med å kjøre bil leeeenge etterpå. Tror jeg endte opp med 40 kjøretimer før jeg fikk lappen.
Jeg måtte bare kjøre, kjøre og kjøre. Ta småturer ofte. Få mannen med hvis du syns det er tryggere når han sitter vedsiden av.
Nybil kan også hjelpe!

Tror du bare må hoppe i det, for det blir bare værre og værre jo lengre du utsetter det.

Iset skrev:

Hehe, beklager at jeg ler, men du høres ut som meg. Og jeg tror absolutt du har rett i at den beste medisinen er å hoppe i det og bare kjøre. Vi har funnet en Opel Vectra 2004-modell som mannen er i kjøpsforhandlinger om nå. Mannen er helt gira siden den har cruise-control, men jeg får helt panikk av tanken, det er jo "ukjent".

Vi har også en 2004-modell nå, og det er jo en helt annen verden med en så ny bil. Problemet med denne er at den er så enorm, så da når parkeringsnevrosene stadig nye høyder. Jeg er for øvrig av typen som liker best å kjøre alene; da slapper jeg mer av. (Og jeg kjører, altså, flere ganger i uka, men er heldigvis også svoren kollektivtilhenger.)

Hehe denne er ikke så enorm, men jeg skjønner parkeringsfrustrasjonene dine. Jeg synes det er lettere å parkere med litt høye korte biler, så jeg foretrekker dem. Men vi må ha plass til vogn, bagasje og greier så da ble det en stasjonsvogn. Men jeg har egentlig ikke hatt så mye problemer med parkering, det går ganske greit så lenge det ikke er snakk om LUKE-parkering, da må jeg si pass. Jeg er også veldig god på rygging.

Se her, her kommer selvskrytet? Tror egentlig ikke jeg har så mye å frykte.

AnnKi skrev:

Forstår deg veldig godt.
Var med i en stygg ulykke når jeg var 17 år, og slet skikkelig med å kjøre bil leeeenge etterpå. Tror jeg endte opp med 40 kjøretimer før jeg fikk lappen.
Jeg måtte bare kjøre, kjøre og kjøre. Ta småturer ofte. Få mannen med hvis du syns det er tryggere når han sitter vedsiden av.
Nybil kan også hjelpe!

Tror du bare må hoppe i det, for det blir bare værre og værre jo lengre du utsetter det.

Huff ja, sånt sitter lenge igjen. Nå skjedde ulykken vår på en parkeringsplass (Ikea) i ca. 20 km/t, men allikevel ble bilen så skadet av den måtte kondemneres. Min datter satt rett bak meg og bilen ble trykket helt inn mot både henne og meg, jeg husker skrekken da jeg snudde meg for å se om det gikk bra med henne. Noe det heldigvis gjorde. Men jeg klarer ikke å få meg fra å tenke at dersom den samme ulykken hadde skjedd i 50-60 km/t eller mer, hadde utfallet antakeligvis vært fatalt. Og jeg slutter aldri å irritere meg over folk som kommer susende mot et kryss (der de selv har vikeplikt) uten å stoppe før de omtrent må bråbremse.

Jeg ler i alle fall ikke. Jeg er enda verre enn deg, jeg har ikke kjørt siden høsten 2002.

I mange år har jeg fått råd om at jeg bare må kaste meg ut i det og kjøre og kjøre og kjøre så blir det så bra så. Jeg "mobbes" og presses og merker folk synes jeg er litt håpløs og en megapyse. Men det er så himla lett å si at det er bare å kaste seg ut i det når man ikke er redd selv. Jeg kan godt si det samme til de som har flyskrekk, for det kan jeg virkelig ikke fatte at noen kan være redd for (statistisk sett er det mye større sjans for at noe skal skje i en bil enn i et fly..). Denne angsten er like irrasjonell som mange andre fobier og jeg skjønner jo at man på et vis bare må konfrontere seg selv med frykten, men for meg er det helt ufattelig hvordan jeg skal kunne klare det.

Likevel så skal jeg en dag klare dette. Om ikke annet skal jeg tørre å kjøre til barnehagen, butikken og etterhvert når ungene begynner på fritidsaktiviteter. Jeg vet bare ikke helt hvordan.. Jeg skal i alle fall ta kjøretimer igjen og mulig det og finnes noe hjelp å få hos en eller annen terapeut? Det høres så latterlig ut, og jeg skjønner på sett og vis at folk fniser av meg, men for meg er dette virkelig alvorlig. Jeg er LIVREDD. Likevel vil jeg mestre dette på et eller annet vis. Jeg må bare våge å ta det første skrittet, foreløpig har jeg ikke gjort annet enn å utsette det og gi svevende svar til alle de som maser på meg og ler av meg.

Du sier det selv, det er bare å hoppe i det.
Ta noen turer med mannen, (rekner med du snart blir lei av å høre på han ) så kan du prøve deg alene om kvelden når trafikken er minimal.
Lykke til Iset, om en stund går det kjempebra.