Litt (vel mye) action i hverdagen...

På vei hjem fra hytta i dag så stopper vi på en liten flyplass hvor de flyr endel med selfly. Det er stor aktivitet både med fallskjermhopping og seilflying. Guttungen ble tidligere i år lovt at vi bare måtte stikke innom der, så skulle han få bli med opp i seilfly, så det var det vi i utgangspunktet tenkte på da vi stoppet.

Vi slo fort fra oss det, siden det var så stor aktivitet, og gutta med seilflyene var veldig opptatt. Vi ble derfor stående å se på alle som hoppet i fallskjerm. Det var vel en 10-15 stk i lufta da vi kom, og det var artig å se når de kom inn.

Så tar et lite fly av, og vi skjønner at det er flere som skal hoppe. Bestemmer oss for å få med oss det også før vi kjører.

Vel, flyet kommer seg opp i riktig høyde, og så er det en som hopper ut. Vi står og følger med, og etter noen sekunder så slår det meg at nå må vel skjermen komme snart. Men tenker ikke mer på det, for jeg har jo ikke peiling på denslags.

Og sekundene går, og fyren ramler fortsatt i fritt fall. Nå bare vet jeg at dette er ille. Han raser mot bakken, og jo nærmere han kommer, og mer ser vi hvordan han kaver panisk der oppe. Jeg kjenner kvalmen og panikken tar meg, for jeg er rimelig sikker på at nå blir vi vitne til noe stygt...

Men så, i noe vi etterpå fikk vite var 4 sekunder før bakken, så utløser en nødskjerm seg. Farten bremser kraftig opp, men han er uten sjanse til å styre på den korte tiden, så han forsvinner inn i et skogområde.

Folkene på bakken får fart på bena og løper dit hvor han forsvant, mens vi står lamslåtte tilbake. Javel, han fikk ut en skjerm, men hvordan ble møtet med trærne?

Mens vi står der så kommer en mann bort til oss. Han presenterer seg som leder for klubben, og spør om vi så hva som skjedde. Vi bekrefter, og da begynner han å forklare. Han er tydelig ute etter å gi oss en mulighet til å skjønne og bearbeide det vi så.
Han forklarer om den automatiske nødskjermen som utløser 4 sek før bakken, som en siste mulighet, og veldig mye om hvordan skjermer og slikt fungerer. Vi får også høre mens vi står der at det har gått bra med hopperen. Han gikk klar av trærne.

Den følelsen jeg hadde da jeg var sikker på at nå går den hopperen der i den sikre død, den kan ikke beskrives. Det var forferdelig. Og jeg kan ikke få fullrost klubblederen nok for at han tok seg tid til å komme bort til en lamslått familie på 4 slik at han fikk beroliget oss litt.

Oj! Det skjønner jeg må ha vært litt traumatisk å se på. Flott at lederen var oppmerksom på dere og fikk forklart hva som hadde skjedd.

Oppfattet barna det som dramatisk også underveis?

Å fy så skummelt, takk og lov det gikk godt! Fine mannen som kom og forklarte for dere!

Sonar skrev:

Oppfattet barna det som dramatisk også underveis?

Ja, det gjorde de, men kanskje ikke i samme grad som oss voksne. De var mer der at det jo gikk bra til slutt, og hadde vel ikke de samme bildene i hodet om hva som kunne skjedd.

Huff så forferdelig. Så bra han kom bort til dere!

Oi! Det hørtes ut som en skremmende opplevelse!

Imponerende profesjonelt av lederen av klubben at han kom og snakket med dere.

Åh hjelp...beundringsverdig at han kom bort og forklarte hva som skjedde ja, og ikke minst at dere fikk vite at det gikk bra med han som hoppet seg til en skogtur.

Huff. Kjenner jeg får frysninger bare av å lese om det. Så bra at han lederen kom bort å snakket med dere. Bra kar definitivt. Og:

Åh hjelpes, fikk frysninger bare av å lese om det! Godt det gikk bra, og veldig flott av lederen å snakke med dere om det som hadde skjedd.

Å kjære vene.. For en opplevelse! God dere fikk en forklaring og at det hele gikk bra tross alt.

Det der er ikke høy å se.

Jeg har selv hoppet 70 ganger, men uten minste uhell med meg selv. Godt at lederen av klubbe. Tok seg tid med dere.