Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

carolin skrev:

Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.

Vi følte oss virkelig satt under lupen som familie og foreldre før diagnosen ble satt. Det var ikke gjort på snipp snare, men tok flere år.

Chanett skrev:

Vi følte oss virkelig satt under lupen som familie og foreldre før diagnosen ble satt. Det var ikke gjort på snipp snare, men tok flere år.

Jeg ser den. Det blir en veldig vanskelig balansegang der man må skille fra de som virkelig har adhd, så de kan få best mulig hjelp og samtidig klare å avdekke de som er utsatt for omsorgsvikt eller har andre problemer som gir samme symptomer som adhd. Men om det er mulig å få det til vet jeg ikke. Utredningen vår tok også mange år og det var mange tester og undersøkelser og intervjuer underveis. Jeg leste alt jeg kom over om adhd og var ikke i tvil om at det var det datteren min hadde. Hun fikk diagnosen helt klar adhd, likevel viste det seg i ettertid at det ikke var det. Hadde jeg visst det jeg vet i dag om at andre årsaker kan gi samme symptomer så hadde hun nok aldri fått diagnosen.

Jeg sliter litt med denne diskusjonen, delvis fordi jeg ikke kan nok om ADHD og ikke minst medisineringen. Det er jo ikke hvermannsen som kan skrive ut de medisinene der. Og det er ikke sånn at man hører på symptomene og dermed starter medisiner slik man kan gjøre i somatikken enkelte ganger. Det dreier seg om utstrakt testing og utprøving av medisiner.

Jeg synes det er rart at noen slår ut på alle de testene OG har effekt av medisiner og egentlig har et helt annet problem. Nei, ingen testing i verden er 100%, men de jeg kjenner som driver med ADHD-diagnostisering er veldig opptatt av å ikke sette den diagnosen på mangelfullt grunnlag. Og hvis noen slår ut på testingen og har medisineffekt, tenker jeg at de skal ha medisiner. Så får man heller bli flinkere til å ta tak i tilleggsproblematikk, og ikke minst ta tak i den problematikken for de barna som ikke scorer nok på testene til å få noen diagnose og bli medisinert, og der medisiner ikke virker. Det er et kjempeproblem at enkelte diagnoser medfører rett til oppfølging uavhengig av funksjonsnivå, mens manglende diagnose med dårligere funksjonsnivå ikke fører til samme rettigheter. Det gjelder både i BUP-spekteret og i somatikken. Og er uendelig frustrerende.

Jeg tror nok man kommer til å lande etterhvert. Det som foregår nå slik jeg ser det, er at envher "rampunge" og enhver vimsekopp får ADHD? og ADD? notert i margen. Så blir det utredning på mange som har helt andre problemstillinger og sikkert noen man burde akseptere som normale, men umodne. Men jeg sliter med å tro at det er veldig stor grad av overmedisinering, men det er ut fra hvordan jeg ser disse menneskene jobber før de prøver ut medisiner.

Det er temmelig flåsete å si at hver en rampunge eller vimsekopp får ADHD/ADD. Det er i alle fall ikke min erfaring som lærer i ungdomsskolen. Og jeg har enda tilgode å se at noen blir tilmeldt PPT ene og alene på grunn av vimsethet/rampestreker. Det er alltid mange faktorer med (ofte elever som er triste eller mye alene etc) og de aller fleste ender opp med å få hjelp på helt andre måter enn medisiner for ADHD.

Chanett skrev:

Det er temmelig flåsete å si at hver en rampunge eller vimsekopp får ADHD/ADD. Det er i alle fall ikke min erfaring som lærer i ungdomsskolen. Og jeg har enda tilgode å se at noen blir tilmeldt PPT ene og alene på grunn av vimsethet/rampestreker. Det er alltid mange faktorer med (ofte elever som er triste eller mye alene etc) og de aller fleste ender opp med å få hjelp på helt andre måter enn medisiner for ADHD.

Nå var det vel ikke akkurat det Katta sa, tror du skal lese svaret hennes en gang til. Hun mente nok bare at foreldre/barnehage/skole er raske til å tenke adhd som en mulig forklaring på utagering og/eller konsentrasjonsvansker, ikke at alle rampeunger har eller får adhd-diagnosen.

Ellers synes jeg det er godt å høre at de av dere med barn med adhd har vært gjennom en ordentlig utredning først - det er slik det skal være, selv om det forståelig nok kan være ubehagelig underveis.

Jeg tror vel det blir mer sånn at i noen situasjoner så har barnet adhd-lignende problemer eller sågar adhd, men det er ikke mer alvorlig grad enn at det i et bedre miljø ikke vil gi symptomer.

Og syns det er et veldig viktig poeng at noen har adhd i hjem hvor absolutt alt er på stell og mer enn det også og hvor det ikke finnes faktorer igjen å justere på utover medisiner.

Men for disse som da har adhd og som kunne vært hjulpet tilstrekkelig av en bedre omsorgssituasjon - det hjelper jo ikke å ta de til barnevernet sånn helt uten videre heller. Dette er typisk gutt, 12 år og villbass. Det står ikke fosterhjem i kø i det hele tatt i dag - og for denne gruppen enda mindre enn ellers. Man har ikke så mange alternativer å gi denne gruppa faktisk. Man burde ha det - men har det ikke.

Man kan se på hva man kan gjøre for å styrke familien barnet allerede har. Jeg har ikke selv førstehåndskjennskap til utredningsprosessen, men jeg har inntrykk av at man i stor grad faktisk ser på familien og om noe kan gjøres der. For noen så hjelper dette. For noen ikke. Og for noen så greier ikke familien å bistå med det som kunne hjulpet.

For denne siste gruppen er da alternativet omsorgsovertagelse og plass på institusjon eller å forsøke å gjøre det beste ut av det lille man har - medisin og krysse fingre for at det går noenlunde. Ikke fordi det er bra nok - men det er det best tilgjengelige av flere dårlige valg.

Pida skrev:

Nå var det vel ikke akkurat det Katta sa, tror du skal lese svaret hennes en gang til. Hun mente nok bare at foreldre/barnehage/skole er raske til å tenke adhd som en mulig forklaring på utagering og/eller konsentrasjonsvansker, ikke at alle rampeunger har eller får adhd-diagnosen.

Joda, jeg forstod hva hun mente. Det er derfor jeg presiserer at rampestreker eller vimsethet alene sjelden er en grunn til å ta tingene videre. Det er alltid noe mer om man melder opp. Og det meldes jo ikke opp for å bestille en diagnose, men fordi man er bekymret og ser at barnet ikke har det optimalt slik tingene er.

Madam Mim skrev:

Jeg kjenner jeg får bittelitt lyst til å be legene sende en bekymringsmelding til barnevernet hver gang noen kommer og ber om ADHD-utredning.

De hadde sånne betegnelser og diagnoser og ulike typer behandling i gamle dager også. Jenter som var utsatt for overgrep og ble utagerende feks, de ble sendt på hjem for vanskelige piker fordi ingen lurte på hvorfor de var utagerende.

Skal du skremme bort alle som vil gi barnet sitt de beste forutsettningene for å få et best mulig liv fra og søke hjelp? Det er det man ender opp med hvis det det skal sendes bort bekymringsmelding til barnevernet. Det blir helt feil å angripe saken fra den siden. Det beste som kan bli gjort er at man ikke bare tilbyr medisiner til barna men også en rekke andre tiltak som foreldreveiledning/kurs, andre tiltak i hjemmet, bedre tilrettelegging på skolen og sfo. Det som er skremmende per idag synes jeg er at man idag får diagnosen og deretter ingenting. (Hvis ikke man vet hva man skal be om og krever å få det.) Oppfølgingen tar brått slutt etter at diagnose og medisiner er gitt.

Jeg tror forøvrig ikke at det er så mye overdiagnostisering. Det er slett ikke sikkert at de tallene som står nevt i denne artikkelen som det referes til i HI er riktig.

Forbruket av ADHD-medikamenter økte med 10,5 prosent fra 2008 til 2009. Dette viser beregninger Dagens Medisin har gjort, basert på tall fra Reseptregisteret.

Kommer herfra:http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2010/03/09/flere-far-adhd-medisin/index.xml Her finner dere noe fra fhi: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5565&MainArea_5661=5565:0:15,2675:1:0:0:::0:0&MainLeft_5565=5544:75064::1:5567:11:::0:0

Jeg skulle ønske at det fantes en blodprøve som kunne vise om man hadde ADHD eller ei. For å få slutt på slike debatter som dette og ikke minst for å sikre barn riktig hjelp og behandlig. Det er en somatisk grunn til at man får ADHD. Vet hva som forårsaker ADHD? Det man så langt har kommet frem til er at det er en kjemisk ubalanse i hjernen.

De områdene av hjernen som regulerer oppmerksomhet, planlegging og kontroll over muskelapparatet synes å være mindre aktivt blant barn med ADHD. I tillegg ser det ut til at både barn og voksne med ADHD har lavere mengder med dopamin i hjernen. Dopamin er et signalstoff i hjernen som har mange viktige funksjoner. Blant annet sender dopamin beskjeder til deler av hjernen som kontrollerer bevegelser, regulerer oppmerksomhet og påvirker motivasjon. Noen voksne med ADHD har svært lave verdier av det enzymet som lager dopamin (dopa decarboxylase). Andre mennesker med ADHD synes å ha for mange stoffer som fjerner dopamin straks det er laget.

DEtte står og lese her: http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/adhd-arsaker-11738.html Det er derfor en med ADHD har effekt av ADHD-medisin.

Dagens ADHD-medisiner virker via såkalte signalmolekyler i hjernen, nærmere bestemt de som kalles dopamin og noradrenalin. Medisinene stimulerer til økt produksjon av disse. Man antar at dopamin spiller en rolle i hukommelse, mens noradrenalin har blitt assosiert med oppmerksomhet.

Dopamin mangel er også årsaken til en rekke andre sykdommer feks Parkinson og demens.

God faktaside om ADHD:
http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:60586::1:5647:2:::0:0

De fleste jeg hører som snakker om at det er alt for mange som får diagnosen er mennesker som ikke har diagnosen selv eller har barn med det.
Det er så lett å si at det er foreldrene som ikke har kontroll på barna sine, uten tanke for hvordan hva foreldre med ADHD diagnose selv har tenkt. Man føler seg ganske så mislykket til tider som foreldre når barnet er som det er.

De fleste som får diagnosen er gjennom mange tester før en diganose blir satt.
De blir observert på skolen, foreldrene og skolen må fylle ut undersøkelsesskjemaer flere ganger. Det er i tillegg flre andre tester som blir tatt av de.
Det blir også gjort noen somatiske undersøkelser.

Det er IKKE slik at man som foreldre bare kan gå til fastlegen, be om en henvisning så får man respet på Ritalin eller tilsvarende medisiner.

Jeg har som mange andre foreldre hatt mine tvil ang å medisinere sønnen min, men den dagen han gledesstrålende kunne fortelle at han hadde sittet stille en hel skoletime viste jeg at vi hadde tatt rett valg. Det var nemlig første gangen han gjorde det. Han gikk da i 7. klasse........
Å si at gutter er gutter og de finner på mye tull, kan ikke sammenlignes med barn med ADHD. De guttene er gjerne de guttene som får skylda for alt, fordi de er de som finner på så alt for mye.
De er gjerne klassens klov, ikke fordi det er så himmla morsomt for de, men det får fokuset vekk fra at de sliter og at de rett og slett ikke klarer å konsentrere seg en hel skoletime. Det går ikke på at de klarer å konsentrere seg om ting så lenge de synes det er morsomt, for de gjør ikke det.
Mellomste min kunne se en hel film uten problemer, men han var også den som satt som en mark under hele filmen. I tillegg så fikk han sjeldent med seg alt, selv om det var aldri så mye norsk tale.

Til slutt kan jeg ta med hva legen på BUP sa til oss når mellomste hadde fått sin diagnose.

Medisiner er ikke alt, det aller viktigste er en tilrettelegging på skolen. Men det alene er heller ikke nok for alle. Sammen derimot er tilrettelegging og medisiner den rette "kuren" for barna.

Madam Mim skrev:

Jeg har lenge ment at ADHD-diagnosen blir for lett å ty til, all den tid unger som er utsatt for omsorgssvikt, overgrep, er vitne til vold osv har ADHD-lignende symptomer. I tillegg har jeg lest at det spørsmål om mors rusbruk og kosthold i svangerskapet kan gi skader som ligner på ADHD.

Ja, og så er det en arvelig komponent også. Har en av foreldrene ADHD så er 60-70 % sjanse for at barnet også får ADHD. Hovedgrunnen til at noen får en ADHD-diagnose er på grunn av arv, ikke omsorgssvikt, overgrep, rusbruk i svangerskap osv.

Jeg må si at jeg synes ikke det er så rart at det er noen fylker som det er en overrepresentert med personer med medisinert ADHD all den tid det også finnes andre fylker der det er en overrepresentasjon av MS og brystkreft, bl.a.

safran skrev:

Det kan nok være riktig at man bruker effekten av Ritalin som en del av et diagnosegrunnlag, men det er noen barn som feilaktig får diagnosen ADHD når de egentlig er omsorgssviktet og viser symptomer på dette. Slike barn kan nemlig få symptomer tilsvarende som ved ADHD. Såvidt meg bekjent virker ADHD-medisiner også på slike barn, uten at de egentlig har diagnosen.

Tidligere var det sånn. Det er mange år siden det effekten av medisiner ble brukt som et diagnostisk kriterie.
Her finner dere litt info om utredning og hva som kreves for at det skal stilles en ADHD-diagnose: http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/14836.cms : Veileder i diagnostiskk og behandling av ADHD: http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00019/IS-1244NY1_19017a.pdf
Også en god lenke om diagnostisering av ADHD: http://www.legeforeningen.no/id/110405.0

Jeg mener helt klart at adhd er overdiagnostisert , men jeg får alle piggene ut og lyst til å begynne å skrike fremfor å diskutere saklig, når man automatisk setter mistanke om adhd og ommsorgssvikt i sammenheng.

Uvitende og menneskefientlig vås!

Jeg er fullstendig klar over relasjonsskader og adhd symtomatikk og likhetstrekk- lever med dette både i nær familie og jobb messig så at jeg blir provosert handler ikke om uvitenhet om sammenheng.

:stor feit sur pekefinger: ( og god lyst til å bruke miderste)

Pida skrev:

Jeg er enig i at det foregår en overdiagnostisering. Barn har ikke så mange måter å uttrykke seg på, og kommer til kort rent språklig når de blir bedt om å forklare hva som er problemet. Da er utagering/overaktivitet en nærliggende "strategi" for mange barn. Jeg tenker at overaktivitet delvis kan være et slags rop om hjelp, og delvis en måte å håndtere egne følelser på. Det å spinne rundt og bråke og lage skøy er bedre enn å sitte stille og kjenne på følelser som er både overveldende og uhåndterbare. Når disse barna blir diagnostisert med adhd begås det i realiteten et kraftig overtramp, etter mitt skjønn. Og jeg tipper at vi i fremtiden vil få mange søksmål fra voksne som vil fortelle at det de eller foreldrene egentlig behøvde var hjelp fra familievernkontoret, psykisk helsevern, rusomsorgen eller barnevernet.

Når alt dette er sagt så vil jeg understreke at jeg hverken vil ha diagnosen eller medisinene fjernet - jeg mener bare at begge deler blir misbrukt og overbrukt.

Jeg kjenner at jeg blir ganske oppgitt når jeg leser dette. Det viser tydelig at du ikke kjenner til problemstillingen, hvordan utredningen foregår og hva ADHD er.

Det som er litt underlig er at nå det diskuteres psykiatriske diagnoser så er det så mange som mener det ene eller det andre uten å ha noe faglig belegg for sine utsagn. Jeg ser flere som mener "det overdiagnostiseres" ADHD, men hvordan i all verden kan man si det om man ikke er fagperson eller har annen spesifikk kunnskap?

Det er sjelden hvermannsen uttaler seg like bastant når det gjelder somatiske diagnoser, opplever jeg.

Apple: Hvordan kan du vite at brukere her inne ikke har fagkunnskap? Ellers kan man jo be om dokumentasjon som underbygger. Professor Willy-Tore Mørch er i hvert fall fagmann.

Veronal skrev:

Apple: Hvordan kan du vite at brukere her inne ikke har fagkunnskap? Ellers kan man jo be om dokumentasjon som underbygger. Professor Willy-Tore Mørch er i hvert fall fagmann.

Jeg sier ikke at ingen har det. Det har bare vært et gjentagende mønster at man uttaler seg og mener noe om noe man helt tydelig ikke har peiling på, spesielt når det gjelder pskykiatriske diagnoser.

Jeg kan mye om dette, så jeg legger nok ekstra godt merke til det.

Jeg reagerer på mange av uttalelsene i denne tråden. Hvordan i alle dager vet man at mange barn diagnostiseres feil? Kjenner dere til hvert enkelt tilfelle, hva som ligger bak og har dere den faglige kompetansen som skal til for å uttale dere om tema? Egenerfaringer er ikke nok, ei heller hva man googler og leser på nett.

Det blir det samme å si at for mange ekteskap går i oppløsning i dag.

Jeg uttaler meg om dette og jeg er meget klar på at det er som privat synser ut fra egne observasjoner. Jeg syns det er lov å diskutere likevel.

Jeg tror heller ikke at mange barn diagnostiseres feil sånn eller slik. Det jeg føler meg sikker på er at noen ganger er det andre virkelmidler enn medisiner igjen å prøve. Og noen av disse gangene så vil andre tiltak enn medisiner ha en effekt.

Også er jeg innmari nøye med å si at for en hel del så er medisiner rett og slett det som trengs. Og alt annet fullstendig på stell.

Men altså - noen ganger ender man med en adhd-diagnose og en medisinering i tilfeller hvor andre virkemidler kunne ordnet opp. Det mener jeg er uheldig.

Det er ikke noe poeng å benekte at det finnes barn med adhd som tilfriskner når de får en livssituasjon som er lettere. Det betyr dog ikke at det er noe galt med livssituasjonen til alle med adhd og det betyr heller ikke at det er et nederlag å medisinere adhd.

Dog bør det være en målsetning at alle har det best mulig vel? Og at i de tilfellene hvor det faktisk er en vanskelig livssituasjon som er den faktoren som utløser medisinbehovet så er det et sterkt ønske å heller fikse livssituasjonen?

Jeg uttaler meg om dette både som mamma, pedagog og privat synser. Hvor skille på rollene, liksom?