Jeg har vært med på å selge barndomshjemmet mitt da jeg var 20. Det var et stort hus, med en helt fantastisk beliggenhet, nydelig hage, mange muligheter. Men det var for stort for meg, mamma og brødrene mine, og når jeg nærmet meg utflyttingsklar ble det iallfall for stort for kun mamma og lillebror.
For ca ett år siden var jeg med på å selge barndomshjemmet til mannen min, som vi hadde bodd i, i 5 år. Det var et greit hus, mye som måtte gjøres, men beliggenheten var helt unik og mulighetene mange.
Foreløpig har jeg ikke angret et sekund på noen av salgene. Det er klart at det er litt merkelig. Det er en spesiell følelse å kjøre forbi, tenke på hvordan det kunne ha vært. Men lettelsen over å se takstein som er ødelagt, men som jeg ikke trenger å bekymre meg over, er stor. Å se at taket burde strengt tatt byttes ut hele greia, men det er ikke min lommebok det skal gå fra! Hele huset bør males, men ikke med min arm!
Det er utrolig deilig å bo i liten (men den må ikke være for liten!) leilighet, med en knøttehage, mange naboer tett på, kort vei til alt, osv. Jeg ville definitivt ikke byttet det bort for husmaling, ødelagte tak, flere mål med plen som skal klippes, osv.
