Hva slags bordplassering foretrekker du i selskap?

Det er så ulikt hvordan folk tenker rundt bordplassering. Noen tenker at det er en fin måte å mikse folk som ikke kjenner hverandre, men som har mye til felles, andre tenker at man får det hyggeligst mulig med de man kjenner godt fra før.

Hva foretrekker du?

Spesifisier gjerne i tråden om det er noe du absolutt ikke liker, eller setter ekstra pris på! 🙂

Et annet kjent fjes er greit, men ikke et must. Litt avhengig av om jeg skal alene eller sammen med mannen. Vi er begge to åpne og glade i å bli kjent med nye folk, men det fordrer jo at de andre rundt bordet er det også.

Jeg kjenner jeg er rimelig glad for at jeg ikke havna på bord med den "rare" fetteren til bruden i det siste bryllupet jeg var i. I andre setning (vi snakket kort sammen før middagen) sa han at min hjemby hadde størst innvandrerandel i Norge. Jeg blir litt paff av folk som er så opptatt av sånt at de forteller det til andre.

Så, bordplassering skal nok ikke være lett, enten det er et hyggelig par eller en gammel tante eller en evig ungkar som skal plasseres.

Jeg foretrekker å sitte sammen med folk jeg kjenner godt. Inviteres vi til noen som praktiserer utstrakt tvangsmingling og kanskje krydrer det med selskapsleker (gud forby!), vil jeg nok takke pent nei.

Men jeg er hyper-introvert, og har en viss forståelse for at de færreste er som meg - så vi bruker å praktisere en kombo av nye og kjente fjes når vi skal bordsette noen.

Krysset av litt feil, jeg trenger egentlig ikke å sitte ved siden av mannen min selv om det er koselig det også, møter gjerne nye mennesker, men slapper mest av og koser meg med en blanding av kjente og ukjente. Bare kjente er litt kjedelig, bare nye er litt pes. Bare nye kan også være gøy og spennende, men da må jeg være veldig opplagt.

Jeg er håpløs på smalltalk og misliker virkelig å sitte til bords med folk jeg ikke kjenner.

Blanding av kjente og ukjente fungerer bra for meg. Men egentlig kan jeg sitte hvor som helst med hvem som helst. Hvor partneren blir plassert er ikke viktig for meg.

Vingla litt mellom "kjente og ukjente" og "hvem som helst så lenge partneren sitter sammen med meg".
Det verste jeg vet er å komme et sted og så bli plassert sammen med folk jeg ikke kjenner, evt bare vet hvem er. Det går på helsa løs for min del, og ender med tidlig kveld.
Samtidig syns jeg det er litt leit når man i feks bryllup ser at selskapet har delt seg i to leire, og det nærmest er umulig å snakke med noen "fra den andre siden" bortsett fra hvis man møtes på vei ut eller inn på toalettet.

shute skrev:

Jeg foretrekker å sitte sammen med folk jeg kjenner godt. Inviteres vi til noen som praktiserer utstrakt tvangsmingling og kanskje krydrer det med selskapsleker (gud forby!), vil jeg nok takke pent nei.

Men jeg er hyper-introvert, og har en viss forståelse for at de færreste er som meg .

Hehe, høres ut som meg jo. 😀

Det viktigste er jo igrunnen at det ikke blir bedrevet selskapsleker.

Kjente og ukjente er bra. Da har man alltids noen å snakke med, og store muligheter for å bli kjent med noen nye. 😀

Jeg vil sitte sammen med mannen min, utover det er det ikke så viktig. En gang var jeg i et selskap der eks-mannen min ble plassert sammen med en rekke av våre venner, mens jeg (den gangen 23) ble plassert sammen med en haug 60-åringer som kjente hverandre godt fra før. Den bordplasseringen var virkelig dårlig gjort.

I min 30-årsdag hadde jeg trekning av bordkavaler med kortstokkmetoden. Men de fleste var single, og det var en god blanding av ulike 'gjenger' jeg hadde kontakt med, men det ble veldig gøy.

Jeg ville nok ikke gjort det samme nå (snart 12 år senere), nå er vi liksom mer voksen alle sammen. Og de fleste har partner, noe de færreste hadde den gangen. Evt de hadde, men de kom på festen alene.

Jeg liker å kjenne noen av de rundt meg.

Glemmer ikke et bryllup jeg var i. Der kjente de fleste hverandre, men jeg som ung og forholdsvis nyetablert med mannen (det var hans kusines bryllup), ble plassert på et "sidebord" med brudgommens svenske og danske bekjentskap.. uten et eneste kjent fjes i nærheten.
Jeg kunne se at alle koste seg veldig, men for meg ble dette veldig kjipt.

Kjente, ukjente, ved siden av partner eller ikke. Tema eller ikke. Gi meg selskapsleker og jeg er gledelig ned på det også. :enkel og takknemlig gjest som lett lar seg underholde:

Jeg vil sitte sammen med mannen, helst ved siden av.

En blanding av kjente og ukjente er optimalt.
Å sitte sammen med mannen er et pluss, mest fordi han er ganske så beskjeden sammen med mennesker han kjenner lite, og jeg får en hyggeligere kveld når jeg vet at han også har det hyggelig.
Bare ukjente fungerer også bra, jeg er god på å prate og er nysgjerrig på mennesker, men jeg liker ikke å bli plassert sammen med familiens fyllefant eller den håpløst festlige onkelen, bare fordi jeg kan takle det. Jeg vil ha det hyggelig også!

På lørdag var det veldig trivelig da jeg hadde min ex på den ene siden og sønnen vår på den andre, men det er vel kanskje en selvfølge når det er sønnens bryllup det er snakk om.

Så lenge eg får ha partneren min ved siden av meg, kan eg sitja med kven som helst, også "rare" fetterer i bryllup. 😉

Når det kjem til selskapsleiker derimot hjelper det ikkje med partner heller. Og er det påtvungen "alle skal delta og ha det kjempegøy mens du gjer ting du ikkje ville gjort med 3 i promille ein gong"- selskapleik, vert eg berre sur og gretten.

Jeg blir glad om jeg havner sammen med noen som det er hyggelig/morsomt/interessant å snakke med - og da spiller det ingen rolle om jeg kjenner dem fra før eller ikke. Folk som overlater hele ansvaret for samtalen til meg synes jeg det er utrolig slitsomt å sitte lenge ved bordet med, helt uavhengig om de er ujente eller om jeg kjenner dem fra før. Sånn rent generelt tenker jeg at en god miks av kjenner fra før og ukjente er det mest heldige for festen.

Jeg synes bordplasseringsevenementer smaker av jobb, så for min del foretrekker jeg definitivt å sitte sammen med gode venner (eller aller helst kun mingling). Selv om jeg er ekstremekstrovert og profesjonell bullshitter.

Zoë skrev:

Jeg blir glad om jeg havner sammen med noen som det er hyggelig/morsomt/interessant å snakke med - og da spiller det ingen rolle om jeg kjenner dem fra før eller ikke. Folk som overlater hele ansvaret for samtalen til meg synes jeg det er utrolig slitsomt å sitte lenge ved bordet med, helt uavhengig om de er ujente eller om jeg kjenner dem fra før. Sånn rent generelt tenker jeg at en god miks av kjenner fra før og ukjente er det mest heldige for festen.

Er så enig at jeg bare kopierer.