Klimasaken: Hjelper ekstreme aksjonsformer?

Det diskuteres heftig hvorvidt det hjelper klimasaken å kaste maling på statuer. Jeg tenker at OM det hjelper, så er det jo verdt det. Men for meg, så klarer jeg ikke helt å se det.

Får det oppmerksomhet? Absolutt. Kommer klimasaken på agendaen? Tjajo, i og for seg? Hjelper de diskusjonene som kommer, på klimasaken? Det klarer jeg ikke å se.

Etter å ha trålet ørten analyser etter COP27, så ligger løsningen på klimakrisen i mange ting:
- Reduksjon i forbruk og sirkulært forbruk, inkludert transport er ett element
- Skogplanting - her er det faktisk oppnådd reelle fremgang på forpliktelsene, nok til å ta ned 0,1 eller 0,2 grader
- Massiv, massiv, massiv utbygging av fornybar energi. Her Her har vi nå nådd det helt avgjørende skiftet, der fossil kraftproduksjon er dyrere enn både vind på land og solkraft, samtidig med at forsyningskjeden for sol har løftet seg så det knaker i sammenføyningene, og vi faktisk klarer å bygge ut som i et tempo som er tigangeren det forskerne så for seg for bare noen år siden. Sol, vind og batterier har kapasitet til å ta ned utslippene med 10 Gt (av ish 40)
- Karbonfangst og lagring - det er ingen måte å nå klimamålene på uten at vi får et gjennombrudd her, både innen energiproduksjon, og innen hydrogenproduksjon fra gass, og for betong, ikke minst. Her ligger Norge veldig langt foran, og både feasilbility og økonomi har hatt enorme fremskritt. Anslagene varierer, men vi kan se for oss 5 Gt her også
- Elektrifisering av transportsektoren - her har det også vært et paradigneskifte på kostnader, omtrent NUH passerer elbiler fossilbiler i livsløpskostnader, også uten subsidier
- Elektrifisering av industrien
Og noen ting til.

Dette krever en enorm investeringsvilje, men mye er altså nå faktisk investeringer som lønner seg, så det er litt alle mann på dekk for å få det til. Folk må utdannes innen fornybar energi, og søke seg til de næringene, for eksempel. Man må investere sparepengene grønt. Og så får vi håpe på et regjeringsskifte snart, og et annet skatteregime, slik at de grønne investeringene som nå legges på is etter fremleggingene av statsbudsjettet, tas frem igjen.

Da virker det som et utrolig merkelig sidespor å drive og kaste maling.

Jeg føler veldig for en del av de ungdommene som engasjerer seg, det må jeg si. De er desperate og fortvilede og maktesløse, de ser at verden går til helvete og at ingen gjør noe med det, og de fleste av dem er ikke i en posisjon der de kan gjøre stort for å faktisk påvirke politikken. Jeg tror heller ikke det de gjør hjelper, men jeg sympatiserer med engasjementet og har forståelse for desperasjonen. (Som jeg sympatiserte med BLM-aksjonene for et par år siden; det hjelper kanskje ikke med ekstreme metoder, men det hjelper jo åpenbart ikke med høflige og saklige metoder heller, og jeg skjønner at man går lei.)

Jeg tolker malingkastingen mer som et uttrykk for frustrasjon enn noe annet?

For det er fandenmeg ingenting som hjelper hvis alle nedprioriterer saken hele tida.

Der var jeg enig med Skilpadda igjen, gitt.

Men nå ER det jo mye som hjelper, da. Vi styrer tross alt mot mye lavere temperaturstigning nå enn for bare noen få år siden. Og vi ser at 1,5-gradersmålet faktisk er innen rekkevidde, om vi gjør det som kreves. Og veldig mange jobber veldig hardt for å gjøre ting som faktisk hjelper. Jeg vet ikke om det hjelper på følelsen av frustrasjon og maktesløshet å fokusere så mye på de som skriker INGEN GJØR NOE OG INGENTING HJELPER, når det tross alt er mange som gjør noe, og mye hjelper. Og det finnes mye man kan gjøre også. På sirkulære forretningsmodeller, deletjenester, teknologi, fornybar energi, alt sammen områder der folk jobber ræva av seg, men DE får ikke oppmerksomhet. Solcellebransjen skriker etter folk, for eksempel. Der blir jo verden målbart bedre for hvert eneste panel som blir skrudd på plass.

Jeg er veldig imot hærverk og alt arbeidet det skaper for andre. Derfor blir jeg bare sur av en slik protestaksjon, og de svekker saken i mitt hode.

Jeg ser at de ikke har så mange fornuftige aksjonsformer som vekker oppmerksomhet, men hos meg får dette altså motsatt effekt. Jeg tror ikke at jeg er helt alene om å tenke sånn.

Polyanna skrev:

Men nå ER det jo mye som hjelper, da. Vi styrer tross alt mot mye lavere temperaturstigning nå enn for bare noen få år siden. Og vi ser at 1,5-gradersmålet faktisk er innen rekkevidde, om vi gjør det som kreves. Og veldig mange jobber veldig hardt for å gjøre ting som faktisk hjelper. Jeg vet ikke om det hjelper på følelsen av frustrasjon og maktesløshet å fokusere så mye på de som skriker INGEN GJØR NOE OG INGENTING HJELPER, når det tross alt er mange som gjør noe, og mye hjelper. Og det finnes mye man kan gjøre også. På sirkulære forretningsmodeller, deletjenester, teknologi, fornybar energi, alt sammen områder der folk jobber ræva av seg, men DE får ikke oppmerksomhet. Solcellebransjen skriker etter folk, for eksempel. Der blir jo verden målbart bedre for hvert eneste panel som blir skrudd på plass.

Jo, rasjonelt går det bedre, og det kan særlig vi som har litt livserfaring se, men det er fortsatt sånn at det er for seint for en del utryddede dyr, for eksempel. Mange av aksjonistene er unge og jeg kan godt forstå at frustrasjonen er større når der ser ut som too little, too late når man ikke engang har vært med på å bygge opp problemet selv. At det ER mange voksne som er hylende motvillige til å leve mer klimavennlig og tar lett på hele problemstillingen er også ganske lett å se.

Sånne ting som at man redder lavprisflyselskaper med statlige penger og vurderer mer oljeleiting i Norge må jo føles som totalt krise når du føler at verden brenner.

I løpet av i fjor gikk jeg fra å være veldig miljøengasjert og -oppdatert til å ikke klare å følge med, så beklager om jeg er dum nå, men er vi ikke enige om at 1,5-grader er tapt? Det er ikke mulig å komme under, uansett hva vi gjør?

Det jeg synes er verdt med denne debatten er at vi omtaler det å kaste vannmaling på statuer som står utendørs i all mulig vær, en ekstrem aksjonsform. Det er helt absurd, det må da være en av de minst ekstreme aksjonsformene som finnes.

Input skrev:

I løpet av i fjor gikk jeg fra å være veldig miljøengasjert og -oppdatert til å ikke klare å følge med, så beklager om jeg er dum nå, men er vi ikke enige om at 1,5-grader er tapt? Det er ikke mulig å komme under, uansett hva vi gjør?

Det jeg synes er verdt med denne debatten er at vi omtaler det å kaste vannmaling på statuer som står utendørs i all mulig vær, en ekstrem aksjonsform. Det er helt absurd.

Jeg trodde også vi var der? At vi kunne nådd 2,5 graders målet men siden ingen GJØR noe, det bare snakkes, så når vi sannsynligvis ikke det heller.
Aksjoner i form av å kaste vannmaling og stoppe trafikk provoserer meg ikke. Jeg tro vi trenger slikt. Mer av det. Jeg er så gammel at jeg husker store demonstrasjoner i Oslo med massivt med politihester, flaskekasting og utagerende demonstranter. Jeg tror vi trenger mer av det. Vi er blitt et land av late borgere som har det for godt.
Klimasaken derimot tror jeg er tapt. Heldigvis er jeg såpass gammel at jeg slipper å oppleve konsekvensene av manglede handling. Jeg har ikke Pollyannas tro på at det løser seg.

Polyanna skrev:

Men nå ER det jo mye som hjelper, da. Vi styrer tross alt mot mye lavere temperaturstigning nå enn for bare noen få år siden. Og vi ser at 1,5-gradersmålet faktisk er innen rekkevidde, om vi gjør det som kreves. Og veldig mange jobber veldig hardt for å gjøre ting som faktisk hjelper. Jeg vet ikke om det hjelper på følelsen av frustrasjon og maktesløshet å fokusere så mye på de som skriker INGEN GJØR NOE OG INGENTING HJELPER, når det tross alt er mange som gjør noe, og mye hjelper. Og det finnes mye man kan gjøre også. På sirkulære forretningsmodeller, deletjenester, teknologi, fornybar energi, alt sammen områder der folk jobber ræva av seg, men DE får ikke oppmerksomhet. Solcellebransjen skriker etter folk, for eksempel. Der blir jo verden målbart bedre for hvert eneste panel som blir skrudd på plass.

Enig i det. At man kanskje burde være flinkere til å fremsnakke det man vil ha mer av og fokusere på det man kan gjøre og det som hjelper.

Jeg er glad at det ble sagt tydelig «ikke akseptabelt» til han i Debatten som ikke kunne se vekk fra voldelige aksjoner. Altså, jeg kan forstå frustrasjonen. Men det er jo det jeg hele tiden har prentet inn hos ungene «den som slår har tapt. Uansett hvor rett hen hadde i utganspunktet». Og sånn er det fort med en del andre ting også. Selv om vannbasert maling på utendørs statuer ikke er der verste (men vil den regne bort om den får tørke først? Det er liksom ikke sånn at vannbasert maling renner av veggene om man vasker dem).

Floksa skrev:

Jeg trodde også vi var der? At vi kunne nådd 2,5 graders målet men siden ingen GJØR noe, det bare snakkes, så når vi sannsynligvis ikke det heller.
Aksjoner i form av å kaste vannmaling og stoppe trafikk provoserer meg ikke. Jeg tro vi trenger slikt. Mer av det. Jeg er så gammel at jeg husker store demonstrasjoner i Oslo med massivt med politihester, flaskekasting og utagerende demonstranter. Jeg tror vi trenger mer av det. Vi er blitt et land av late borgere som har det for godt.
Klimasaken derimot tror jeg er tapt. Heldigvis er jeg såpass gammel at jeg slipper å oppleve konsekvensene av manglede handling. Jeg har ikke Pollyannas tro på at det løser seg.

Ja, jeg er dessverre også pessimistisk, om ikke 1,5 gradersmålet er dødt, så er det ihvertfall i livsfare. Og storstil utbygging av fornybar energi har dessverre mange andre effekter, og vi er ikke bare i en klimakrise, vi er også i en naturkrise. Energibruk og materielt forbruk må kraftig ned, og det er et upopulært budskap. Forstår de unge aktivistene godt.

Jeg tror ikke at "det løser seg". Jeg tror, og mange analytikere tror, at det ER innen rekkevidde, HVIS VI JOBBER SOM FAEN. 2,5-graders-scenariet er der vi sikter uten handling utover det som allerede er igangsatt. Da peaker vi i CO2 sent på 2030-tallet. Det får vi til blant annet ved den pågående effektiviseringen i energisystemene, elektrifisering, og at CO2-utslipp mer og mer frikobles fra økonomisk vekst.

Skal vi komme ned til 1,6 så må vi peake ikke et minutt senere enn 2025. Så det brennhaster jo. Pengestrømmen har allerede snudd - det investeres nå mer i fornybar energi enn i olje og gass. Og den utviklingen akselererer.