Om litt rare uttrykk

Her i distriktet er det vanlig å høre følgende uttrykk:

"Kan jeg vær(e) så snill å få en smak?" eller "Kan jeg vær(e) så snill å få lov til å gå på kino?" eller lignende.

Det er et snodig uttrykk, hvordan kan den som bli spurt vite om vedkommende som spør er så snill? Det eneste en jo vet noe om er hvorvidt en selv er så snill. 😉

Er det flere steder dette uttrykket brukes?


I tillegg lurer jeg på en ting; hvorfor er det så vanlig å si "var fin" eller tilsvarende når noen har fått noe nytt? Eks: Kari har fått ny genser og du sier: "Den var fin (eller lekker eller noe annet i samme gate)!" betyr det da at genseren var fin på kleshengeren, men ikke på Kari? Hvorfor sier man ikke like gjerne er fin?

Eller hvis jeg kommer fra frisøren: "Nå hadde du en fin hårfarge!" Hadde? Har den på mystisk vis bare forsvunnet?

Er det noen som har en fornuftig forklaring på dette?

"Kan jeg være så snill ..." er et uttrykk jeg husker fra oppveksten (i Tromsø), og jeg tror egentlig det brukes over store deler av landet.

Når det gjelder det med "så fin den var", så tipper jeg alltid at bruk av fortid når det ikke egentlig er snakk om fortid er en eller annen form for konjunktiv, selv om jeg ikke vet hva akkurat denne konstruksjonen skal kalles. Det høres ut som en slags høflighetsform, pussig nok, siden det å skryte av andre ikke burde kreve en høflighetsform.

Hvis man skal spørre høflig om å få noe, gjør man jo noe av det samme: "Kunne jeg få en kopp kaffe?" eller kanskje til og med "Jeg kunne ikke ha fått en kopp kaffe?" eller "Det hadde ikke vært mulig å få en kopp kaffe?" eller "Du kunne ikke ha vært så snill å gi meg en kopp kaffe?" eller, som jeg har hørt nordpå, "Du kunne ikke ha vært så snill og gitt meg en kopp kaffe?". Jo lengre vekk fra presens man beveger seg, jo høfligere er man åpenbart. 😀

Skilpadda skrev:

Jo lengre vekk fra presens man beveger seg, jo høfligere er man åpenbart. 😀

Snodige greier...

~TM~ skrev:

Snodige greier...

Det er kanskje noe med å gjøre den ønskede handlingen så langt fra en påstand som mulig?

Skilpadda skrev:

Jo lengre vekk fra presens man beveger seg, jo høfligere er man åpenbart. 😀

Artig bemerkning.

"Jeg skulle ha en kopp kaffe" høres definitivt mer høflig ut enn "Jeg skal ha en kopp kaffe".

Skilpadda skrev:

Det er kanskje noe med å gjøre den ønskede handlingen så langt fra en påstand som mulig?

Jeg kjøper den i forhold til kaffeeksemplene dine, men hva med keksempelene mine hvor det er snakk om komplimenter? Det må vel strengt tatt være positivt med et kompliment fremsatt som en påstand? *lurer*

~TM~ skrev:

Jeg kjøper den i forhold til kaffeeksemplene dine, men hva med keksempelene mine hvor det er snakk om komplimenter? Det må vel strengt tatt være positivt med et kompliment fremsatt som en påstand? *lurer*

Ja, jeg er enig, det å skryte av noe(n) burde ikke kreve en høflighetsform. 🙂

Hva er forskjellen mellom "Den er fin!" og "Den var fin!", tro? Brukes de forskjellig? Hvis du viser meg en genser, og jeg sier "Ja, den er fin!", så synes jeg det høres litt ut som om jeg visste om genseren fra før, og allerede syntes den var fin - og at det sånn sett var unødvendig av deg å vise meg den. Altså en antydning til kritikk, eller kanskje heller en liten antydning til at jeg setter deg på plass og hevder meg selv ("jada, men det visste jeg allerede!"). Men sier jeg "Ja, den var fin!", så høres det mer ut som om jeg har funnet ut at den er fin nå, fordi du viste den til meg - at jeg bare rett og slett sier meg enig med deg. Marginalt mer høflig med "var", altså. Eller hva?

~TM~ skrev:

I tillegg lurer jeg på en ting; hvorfor er det så vanlig å si "var fin" eller tilsvarende når noen har fått noe nytt? Eks: Kari har fått ny genser og du sier: "Den var fin (eller lekker eller noe annet i samme gate)!" betyr det da at genseren var fin på kleshengeren, men ikke på Kari? Hvorfor sier man ikke like gjerne er fin?
Eller hvis jeg kommer fra frisøren: "Nå hadde du en fin hårfarge!" Hadde? Har den på mystisk vis bare forsvunnet?

Dette har vi løst finfint i Bergen, med å ta i bruk uttrykket "slitan".


Det brukes om både nye klær, sko, ting, tang og frisyrer, og betyr rett og slett slit den med helsen.

Så vet dere hva det betyr også. :folkeopplysning:

Jeg syns det var veldig merkelig da jeg flyttet til Østlandet som fjortis og nabogutten kom og spurte om han skulle være sammen med meg. Jeg hadde jo aldri møtt han før!

Sitron skrev:

Jeg syns det var veldig merkelig da jeg flyttet til Østlandet som fjortis og nabogutten kom og spurte om han skulle være sammen med meg. Jeg hadde jo aldri møtt han før!

Og andre veien: Da jeg var yngre, kalte vi det å "være sammen" for å "gå ilag".
Da jeg gikk på barneskolen her, fikk en nyinnflyttet østlandsgutt spørsmål fra ei jente om de skullle "gå ilag", hvorpå han litt forvirret repliserte:
"Nei, vi skal jo ikke samme veien!"

Da jeg bodde i Skien et år hørte jeg stadig "...gå mellom døra..." i stedet for gå gjennom døra.
Også sjessær dem sånn på koe.(lærte meg betydningen etterhvert).
Dialekter er moro!

Vi ringte på hos hverandre og sa "ska æ vær' te dæ?". Nå høres det helt koko ut.