Jeg ble litt glad for denne tråden, kjenner jeg. Glad for meningene som kom fram. For jeg er så lei av fokuset på nye trender, nye stiler, nye ting, oppussing og matching. Jeg matcher ikke, og det er greit å se at det til en viss grad er sosialt akseptert.
Sengetøyet her i huset er stort sett gaver. Og jeg har et vell av ulike til både 200-dyner, 220-dyner og dobbeltdyne. For det er det vi har hatt oppigjennom. Jeg er glad for det de gangene ungene spyr i sengene sine og jeg har både ekstra dyner og sengesett til et par tunder. Litt overluksus med så mange dyner, men der er også alt gaver eller "vi flytter til Australia, vil du ha disse?". Veldig lite er kjøpt selv, og veldig lite er kjøpt nytt. Det er gaver, arv (da jeg flytta hjemmefra fikk jeg halve sentetøylageret til mamma) og barnesengetøy kjøpt på loppis. Dyner og puter pleier å matche, bare fordi jeg kan (

), men om det er ulikt på dobbeltsenga er meg sprett likegyldig. Det er jo ingen som skal se inn der likevel. Bare jeg, ungene mine og han unge fine. Gardinene mine på soverommet er forørvig en arv etter min bror. Sorte og gull-gardiner med kinesiske tegn. Very 90's, men de er tykke og tette og mørke og holder lyset ute.
Nå er min mismatching en økonomisk nødvendighet. Jeg har ikke råd til å fornye gardinparken, badehåndklærne eller gardinene hvert år. Jeg har som sagt sengetøy fra jeg selv bodde hjemme (flytta da jeg var 17), og også ditto håndklær og kjøkkentekstiler. Vi arver veldig gjerne klær, kjøper billig her inne eller på salg. Selv om det økonomiske står først i køa for min del bejubler jeg gjenbruk veldig. Når jeg ser hvor lite slitt klær er etter en sesong for barn i vokseperioden er jeg takknemlig både for å kunne arve/kjøpe billig og gi bort/selge videre.