smilefjes skrev:
Jeg har vært sløv på den politiske siden en stund. Dette forandrer meg på den måten at jeg ser at det er viktig å bruke ytringsfriheten. De som slenger rundt rasisme og banal propaganda skal ikke få lov til å se ut som om de har et stilltiende flertall i ryggen mer - jeg skal være der ute og si høyt at jeg ikke er enig.
Jeg tenker litt i de samme banene. Jeg tror ikke jeg kommer til å engasjere meg partipolitisk med det første, men jeg skal bli generelt flinkere til å si fra. Jeg har begynt litt i det små, allerede, fredag kveld; ved å kommentere noen heller mørkebrune ytringer på ei "venninnes" Facebook-vegg, før vi visste noe om hvem som sto bak det som har skjedd. Hun og jeg er nok ikke "venninner" lenger - men jeg sletter henne ikke. Hun har gitt meg beskjed om å pelle meg vekk fra veggen hennes og at budskapene hennes ikke er myntet på meg. Jeg har gitt beskjed om at jeg akter å svare på møkka hennes om jeg finner det for godt, og liker hun ikke det, får
hun slette meg av sin venneliste. Det vil hun ikke, for "hun sletter ikke venner bare fordi de er uenige". Neivel, da får hun tåle å bli motsagt. Det virker dessuten som om det er lettere for andre å si fra også, bare noen tør å være først. Hun fikk litt uventet motbør, for å si det sånn. Jeg skal være først når jeg kan.
Jeg driver også og tøffer meg opp til å svare andre folk i min bekjentskapskrets, når de kommer med bemerkninger jeg ikke liker. Jeg skal slutte å bite i meg sånt for å unngå konflikt, selv om det er mennesker jeg er nødt til å forholde meg til i etterkant. Det er lov å være uenig.
I jobbsammenheng er det lettere for meg å si fra om urettferdighet og intoleranse, men jeg skal bli enda flinkere til å fortelle elevene mine hvor viktig det er å bry seg og å si fra. Ikke bare politisk, men også når det gjelder generell medmenneskelighet. Bry seg om hverandre. Bry seg om, ta vare på og være glad i seg selv. Fortelle dem at jeg bryr meg om dem og til og med er glad i dem. Det høres klissete og banalt ut, men jeg tror det er viktig. (Og se nå endelig ikke for dere Marianne fra Kongsvik ungdomsskole - man trenger ikke være føledame for å fortelle ungdom at man bryr seg om dem og at de har verdi i kraft av å være seg selv. Selv hadde jeg en lærer som stadig kom kvitrende inn i klasserommet: "Hallo, yndlingsklassen min!" Jeg er glad i ham enda, jeg.)
Det er en selvfølge at jeg ønsker å lære ungene mine det samme.