Terrorhandlingene i Oslo og på Utøya, hvordan forandrer dette Norge? Og deg?

Minni skrev:

Jeg synes også det er Blondie som har vrangbrillene på , ikke du Torsk.

Jeg er enig.

Når det gjelder om dette kommer til å forandre noe, så håper jeg ikke det. Personlig tror jeg ikke det kommer til å forandre noe. Jeg tror mitt liv kommer til å gå videre, men jeg kommer selvsagt aldri til å glemme.

Det er selvfølgelig greit å være uenig, jeg forsøkte bare å gjøre rede for min mening med innlegget, altså prinsippet om å la barna ta selvstendige valg. (i dette tilfellet politiske). Hvordan det blir oppfattet er etter min mening litt på siden av diskusjonen når jeg flere ganger har forsøkt å forklare bakgrunnen.

Jeg er så usigelig trist. Det smerter sånn å tenke at det finnes mennesker med sånn ondskap i seg, og det smerter sånn at vi bare er nødt til å plukke opp og fortsette med hverdagen vår. Det er så mange som sitter i dag og vet at deres er hverdag er forandret for all fremtid, og jeg føler at min hverdag óg burde forandre seg kraftig i ren solidaritet. Men jeg har en liten Bølle som ikke forstår noe av det som skjer nå, hun drar meg etter skjørtekanten inn i hverdagen og har fått meg til å le høyt flere ganger i går og i dag. Det skal jeg ikke ha dårlig samvittighet for, jeg skal være glad for at det er sånn at ikke verden har mistet all sin farge. Jeg er glad for at mennesker som denne syke mannen ikke er gitt all makt til å tømme verden for glede og latter, han kan bare dempe den litt for en liten stund. La ham være en parentes. Ikke noe mer. Jeg vil gi tankene mine og energien min til dem som sitter igjen i turbulensen, og til dem jeg er glad i.

smilefjes skrev:

Jeg har vært sløv på den politiske siden en stund. Dette forandrer meg på den måten at jeg ser at det er viktig å bruke ytringsfriheten. De som slenger rundt rasisme og banal propaganda skal ikke få lov til å se ut som om de har et stilltiende flertall i ryggen mer - jeg skal være der ute og si høyt at jeg ikke er enig.

Jeg tenker litt i de samme banene. Jeg tror ikke jeg kommer til å engasjere meg partipolitisk med det første, men jeg skal bli generelt flinkere til å si fra. Jeg har begynt litt i det små, allerede, fredag kveld; ved å kommentere noen heller mørkebrune ytringer på ei "venninnes" Facebook-vegg, før vi visste noe om hvem som sto bak det som har skjedd. Hun og jeg er nok ikke "venninner" lenger - men jeg sletter henne ikke. Hun har gitt meg beskjed om å pelle meg vekk fra veggen hennes og at budskapene hennes ikke er myntet på meg. Jeg har gitt beskjed om at jeg akter å svare på møkka hennes om jeg finner det for godt, og liker hun ikke det, får hun slette meg av sin venneliste. Det vil hun ikke, for "hun sletter ikke venner bare fordi de er uenige". Neivel, da får hun tåle å bli motsagt. Det virker dessuten som om det er lettere for andre å si fra også, bare noen tør å være først. Hun fikk litt uventet motbør, for å si det sånn. Jeg skal være først når jeg kan.

Jeg driver også og tøffer meg opp til å svare andre folk i min bekjentskapskrets, når de kommer med bemerkninger jeg ikke liker. Jeg skal slutte å bite i meg sånt for å unngå konflikt, selv om det er mennesker jeg er nødt til å forholde meg til i etterkant. Det er lov å være uenig.

I jobbsammenheng er det lettere for meg å si fra om urettferdighet og intoleranse, men jeg skal bli enda flinkere til å fortelle elevene mine hvor viktig det er å bry seg og å si fra. Ikke bare politisk, men også når det gjelder generell medmenneskelighet. Bry seg om hverandre. Bry seg om, ta vare på og være glad i seg selv. Fortelle dem at jeg bryr meg om dem og til og med er glad i dem. Det høres klissete og banalt ut, men jeg tror det er viktig. (Og se nå endelig ikke for dere Marianne fra Kongsvik ungdomsskole - man trenger ikke være føledame for å fortelle ungdom at man bryr seg om dem og at de har verdi i kraft av å være seg selv. Selv hadde jeg en lærer som stadig kom kvitrende inn i klasserommet: "Hallo, yndlingsklassen min!" Jeg er glad i ham enda, jeg.)

Det er en selvfølge at jeg ønsker å lære ungene mine det samme.

Jeg har ikke blitt mer redd, men mer forbanna. Forbanna på gale mennesker med sinnsyke meninger, forbanna på at så mye intelligens kan brukes på en slik grusom og vond måte. Forbanna på alle dem søm bruker et glødende engasjement på å bryte ned frihet, demokrati, medmennselighet og trygghet.

Jeg kommer til å bli mer politisk engasjert, jeg må bare bestemme meg 100% for parti. Poden på 17 meldte seg inn i AUF i vår, han kommer nok til å bli aktiv.

Jeg har fått en tankevekker når det gjelder landet mitt og alt det fine landet mitt står for. Jeg kjenner nasjonalfølelsen, den har jeg ikke kjent på veldig lenge. Og jeg kjenner altså mye på sinne: Ikke fean om noen skal få ødelegge de gode verdiene landet mitt står for.

Jeg er ikke i noe parti. Men jeg har bestemt meg for å snakke likevel. På facebook, i selskap, i lokalavisa (:check: ), i alle sammenhenger der jeg kommer over ekstreme holdninger så skal ingen få ta til inntekt at jeg leste det og sa ikke imot - jeg skal si imot.

-Akkurat nå skal jeg kjøre og kjøpe en rød rose, og legge ved statuen til Olav Oksvik.

-Neste gang de ringer og spør om jeg vil stå på liste til valget, så skal jeg si ja.

-Jeg skal orke å si mot grumsete stemmer i nettdebattene. Jeg skal ikke bare holde meg her inne i trygge omgivelser, men våge meg over på sider som dagbladet og vg, og si imot toskene der.

Av alle voldsomme og ufattelige hendelser i verden, har jeg aldri følt så sterk sorg og fortvilelse, aldri grått så mye, som i dette.

Jeg tror faktisk at alt dette grusomme
- eller håndteringen av det -
vil føre til at jeg kommer til å være enda mer glad i landet mitt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det er kanskje noen andre som føler det samme?

Jeg blir heller ikke redd av dette (nekter å bli redd er kanskje riktigere), og selv om den generelle og alltid tilstedeværende angsten for hva mine barn kan bli utsatt for "der ute" selvfølgelig ikke har blitt mindre etter dette, håper jeg at mine barn vil engasjere seg mot alle former for intoleranse, urettferdighet og ondskap - gjerne på Utøya eller lignende steder hvis de ønsker det.

Også satt jeg her og lurte på om jeg i ren trass må stemme AP for første gang i mitt liv.

Jeg skjønner hva du mener, Appelsin, og jeg lurer på om det var sånn en del som opplevde krigen kjente det. Og så har følelsen forvitret i bortskjemthet, matleihet og overflod i "verdens rikeste land", der alle bare skal ha, skal ha og bare snakker om hva de har krav på, ikke hva de kan gjøre for andre.

Plutselig er alle diktene vi leste på skolen brennaktuelle, vi har vært utsatt for angrep. Våre verdier, det Norge som er bygd på åpenhet, toleranse, frihet og tillit har vært under angrep.
Det Norge som i hvertfall jeg er stolt av, det Norge der Kongen står i kø for å få tenne lys i domkirken, det Norge der man kan sykle forbi huset til statsministeren eller ta en kaffe på kafé med stortingsrepresentanter uten å ha sikkerhetsfolk rundt bordet - det Norge koster. Det koster bevissthet, kunnskap og ydmykhet.

Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Frå Tung tids tale, 1945

Hv, jeg signerer deg. Vi må passe på landet vårt og ikke ta det som en selvfølge sånn at de som vokser opp nå kan se som en selvfølge de også at det er et fritt og åpent land når det er deres tur til å forvalte det.

Jeg kommer til å stå på stand i valgkampen og så står jeg alt på liste. Det er to år siden jeg meldte meg inn i et parti, og nå er jeg glad for det valget.

Ufattelig trist dette, tenker mye på ofrene og den redselen de må ha følt.

Håper Auf fortsetter med sommerleirer på Utøya!

Harriet Vane skrev:

Jeg skjønner hva du mener, Appelsin, og jeg lurer på om det var sånn en del som opplevde krigen kjente det. Og så har følelsen forvitret i bortskjemthet, matleihet og overflod i "verdens rikeste land", der alle bare skal ha, skal ha og bare snakker om hva de har krav på, ikke hva de kan gjøre for andre.

Plutselig er alle diktene vi leste på skolen brennaktuelle, vi har vært utsatt for angrep. Våre verdier, det Norge som er bygd på åpenhet, toleranse, frihet og tillit har vært under angrep.
Det Norge som i hvertfall jeg er stolt av, det Norge der Kongen står i kø for å få tenne lys i domkirken, det Norge der man kan sykle forbi huset til statsministeren eller ta en kaffe på kafé med stortingsrepresentanter uten å ha sikkerhetsfolk rundt bordet - det Norge koster. Det koster bevissthet, kunnskap og ydmykhet.

Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.

Du beskriver så godt hva jeg føler og tenker, HV. Vi har alltid vært bevisste på å snakke med barna om samfunnsspørsmål og viktige prinsipper, dette kommer vil til å fortsette med.

Gode poenger, Harriet. Jeg får visst ikke prikket deg, så da sier jeg det her, selv om jeg ikke har stort annet å komme med akkurat nå.

Det du sier om følelsene i forbindelse med andre verdenskrig og diktene fra den gang, har jeg også tenkt på.* Jeg har siste verset av Hagerups Aust-Vågøy ringende i hodet:

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

Nå var det jo bare en - men det er andre dårlige og til og med onde krefter der ute. Mer demokrati. Det er en god framgangsmåte, slik jeg ser det.

* Og så har jeg litt samme følelse som jeg får av å se første scene av Harry Potter and the Deathly Hallows - Bill Nighy står der alvorlig og sier "The Ministry has fallen". Jeg fryser på ryggen. Men så er ikke dette en film.

Harriet Vane skrev:

Jeg skjønner hva du mener, Appelsin, og jeg lurer på om det var sånn en del som opplevde krigen kjente det. Og så har følelsen forvitret i bortskjemthet, matleihet og overflod i "verdens rikeste land", der alle bare skal ha, skal ha og bare snakker om hva de har krav på, ikke hva de kan gjøre for andre.

Plutselig er alle diktene vi leste på skolen brennaktuelle, vi har vært utsatt for angrep. Våre verdier, det Norge som er bygd på åpenhet, toleranse, frihet og tillit har vært under angrep.
Det Norge som i hvertfall jeg er stolt av, det Norge der Kongen står i kø for å få tenne lys i domkirken, det Norge der man kan sykle forbi huset til statsministeren eller ta en kaffe på kafé med stortingsrepresentanter uten å ha sikkerhetsfolk rundt bordet - det Norge koster. Det koster bevissthet, kunnskap og ydmykhet.

Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.

Akkurat dette er jeg så utrolig enig i. Jeg har valgt å bruke det norske flagget på FB-profilen min og har fått noen kommentarer om at det viser at jeg står på feil side. Jeg blir så sint at jeg nesten ikke får puste. Det er MITT flagg! Ikke pokker om en eller annen gal ekstremist skal ta det fra meg og bruke det som sitt symbol.
Å tusle duknakket til side med flagget subbende i bakken i skam er jo så feil som det kan bli.
Flagget tilhører oss og ikke en eller annen forskrudd gruppe.

Harriet Vane skrev:

Jeg skjønner hva du mener, Appelsin, og jeg lurer på om det var sånn en del som opplevde krigen kjente det. Og så har følelsen forvitret i bortskjemthet, matleihet og overflod i "verdens rikeste land", der alle bare skal ha, skal ha og bare snakker om hva de har krav på, ikke hva de kan gjøre for andre.

...

Jeg synes feil krefter har fått hevd på å elske Norge. Vi som dyrker de ekte norske grunnfjellsverdiene om frihet, åpenhet, toleranse og tillit må ta tilbake fedrelandskjærligheten.

Se der ja, du skjønte det jo.

Harriet Vane, jeg er helt enig i det du sier. La oss ta tilbake fedrelandskjærligheten! De gamle diktene er veldig aktuelle og sier så mye som passer så godt med alt som skjer nå!

Jeg vet ikke hvor mye jeg forandrer meg, men tror jeg vil i større grad være flinkere til å vise de rundt meg hvor mye de betyr for meg, være flinkere til å si at jeg er glad i folk uten å måtte vente på en anledning, være flinkere til å hjelpe medmennesker.

Jeg vil også være med å eie flagget. Ikke faen om noen brunsvidde jævler skal få stjele det i fra oss.

Jeg skal nå melde meg inn i mitt politiske parti. Selv om det ikke er AP, er det i respekt for de som har blitt borte, vi skylder dem å engasjere oss.

Ja til å hegne mer aktivt om viktige verdier! Mer verdidebatt i klasserommene mine blant annet.