Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

I etterpåklokskapens lys skulle jeg vært eldre før jeg fikk barn, uten at det betyr at jeg vil bytte bort junior.
Mora hans, derimot, skulle jeg gjerne byttet bort!
Fruen ville jeg ikke ha byttet ut 🙂

Jeg ville verken ha byttet ut mann eller barn. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk barn forholdsvis tidlig. Hvis det er noe jeg ville ha gjort annerledes så var det vel heller at jeg skulle ha brukt tida før jeg møtte mannen litt mer effektivt.

Aldri. Livet mitt er mye bedre etter barn.

Jeg har mange ganger tenkt på om hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, om jeg hadde valgt å gjøre det lettere for meg selv. Om jeg hadde valgt å fortsette å være sammen med exen (mann). Tre-fire barn, hus og stasjonsvogn på 1-2-3, før jeg var 25 år eller noe. Det hadde vært mye, mye lettere for meg, på mange, mange plan.

Men nei.
Jeg hadde ikke byttet. Jeg hadde ikke valgt annerledes.

Jeg har den perfekte familien, som jeg elsker over alt på jord. Ting som jeg gjerne SKULLE gjort noe med, er uansett ikke i min makt, men kunne jeg bestemme, så hadde jeg bestemt at vi ikke hadde brukt så langt tid på å prøve på Storebror. De 4 årene var ikke kule.

Jeg er mye, mye mer lykkelig nå med barn, enn jeg var før barn.

Bille skrev:

Ja, jeg ser den veldig godt, Katta. Akkurat det du skisserer her er det som gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg for om vi skal gå for et tredje barn eller ikke. Det er mulig det blir for slitsomt for oss og for begrensende rett og slett.

Men dere har jo en av hver! Trenger ikke flere dere.

Nei det ville jeg så absoultt ikke. De er livet mitt, det er de jeg lever for og jeg føler meg så mye mer hel med denne gjengen rundt meg. De leger sår fra barndomen med alt kjærligheten de gir meg og all den omsorg jeg får gi til de.

Nå har jeg ingen mann, så jeg ville aldri valgt bort barna.Jeg ville ei valgt bort mannen den gangen vi ble sammen, for alt i verden. Og det sier jeg selv om vi nå er skilt 😉

Skulle jeg valgt annerledes? Vet ikke. Jeg hadde muligheten til å studere på et studie med høye inntakskrav, men helt i andre siden av landet (på langs). Valgte bort det på grunn av mannen, egentlig. Angrer jeg? Nei, egentlig ikke, for jeg tror egentlig ikke det hadde vært riktig yrke for meg, jeg har prøvd det i etterkant..

Jeg har gjort en del valg jeg angrer på, men ungene og mannen er ikke av dem. (Jeg har ikke alltid vært av samme oppfatning, når sant skal sies 😉 ).

Men hvis noen spør meg om jeg synes det var verdt det å miste såpass mye frihet for min egen del for å få plutten som akkurat sitter ved siden av meg, maser om eple, vil ha meg til å synge fra sing-sangkortene sine og fruster over dårlig nettverksdekning på youtube på mobilen min, så er det helt klart det. Gleden ved å få en til noen år etter de to første er enorm, det å få et barn etter man har lært alle babygreiene og kan slappe av og kose seg er fantastisk. Men ja, det koster endel også, og jeg savner virkelig et par av de tingene jeg har satt på vent for hans del.

Jeg tester dette annenhver uke. Ikke 100 % så klart, siden jeg aldri kan nullstille meg helt fra det faktum at jeg har to barn, men annenhver uke trenger jeg ikke tenke på skole og bhg, matpakker og så videre og så videre og så videre. Det er fritt, men monotont og tomt. Barna er til tider slitsomme å ha med å gjøre, men det er ALLTID verdt det.

Selvfølgelig hadde jeg helt sikkert levd et lykkelig liv om jeg ikke hadde fått barn, men jeg tror som Candy at jeg ikke hadde vært et særlig sjarmerende menneske.

Det hadde selvfølgelig ikke gjort noe om jeg hadde fått barna med en annen mann, men samtidig, jeg er den jeg er og barna er seg selv pga. hvordan livet har vært. Jeg har vært mor siden jeg var 20 og ble bråvoksen på kjøpet. Det hender jeg er litt melankolsk over tanken på at jeg aldri har vært "helt fri", altså fullstendig uten forpliktelser, men det er en forbigående følelse.

Kjæresten min har jeg virkelig ikke noe ønske om å bytte bort.

Esme skrev:

Jeg er ekstremt glad i barna mine og gjør virkelig mye for at de skal være trygge og glade og ha en god barndom.

Men jeg synes det koster mye. Det er bare fordi jeg er så glad i dem at jeg gidder alt det her. Jeg hadde et mer tilfredstillende og interessant liv før jeg fikk dem. Ikke at det er noe synd på meg, det går jo over, det er jo sånn noen år mens de er små. Men jeg må si jeg gleder meg til at de blir eldre og litt mer selvgående altså.

Mannen min ville jeg ha beholdt, han steller seg stort sett selv.

Esme setter så mye bedre ord på det enn jeg gjør selv. Å velge annerledes med hensyn på barn tidlig i livet ville krevd at jeg visste hva det var å ha barn. Hvor omfattende det er både rent praktisk og følelsesmessig. Det blir altså et umulig spørsmål. Hvis jeg, før jeg hadde barn, hadde visst alt jeg nå vet, hadde valget om å få barn eller å la være vært helt umulig, nettopp fordi man ville ha visst hvor mye det koster av innsats og selvutslettelse, men også hvor mye det gir å elske noen så uforbeholdent. Konklusjon: Spørsmålet lar seg ikke besvare.

Ang. mann så har jeg et flott eksemplar. Han har sine bugs, men de fleste andre har flere, tror jeg.

Hyacinth skrev:

Jeg hadde valgt det samme om igjen, ja. Men det betyr absolutt ikke at alt går på skinner i livet mitt, ikke i det hele tatt. Jeg hadde valgt likt, men det har vært krevende, i perioder mer krevende enn jeg har kapasitet til.

Mannen min er jeg utrolig heldig som fikk tak i, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten ham, men jeg ser jo at vi hadde mer tid og overskudd til hverandre før vi fikk barn.

Det Hyacinth sa.
Jeg "visste" på en måte at jeg valgte rett da jeg som 19-åring vraket Drømmejobben i Sverige til fordel for denne fyren jeg hadde kjent i underkant av en helg, noe inni meg hylte "Bli her! Bli her! Bli her!" til tross for at fornuften dunket meg i hodet og sa "Kaste bort drømmejobben for en mann!? You're raised better than that!".
Jeg ser nå tilbake på 15 fantastiske år sammen med mannen og kjenner innerst inne i sjela at jeg ikke ville gjort noe annerledes om jeg fikk valget en gang til. Jeg elsker alt vi har sammen, våre to herlige barn, jeg elsker historien vår og til og med de tøffe stundene, for de har også vært med på å forme forholdet vårt til det det er i dag. Kanskje kunne jeg blitt hestetrener i Sverige eller skuespiller i Oslo om jeg ikke hadde valgt som jeg gjorde, men det er underordnet for meg nå som jeg vet hva jeg fikk istedet.

Katta skrev:

Men hvis noen spør meg om jeg synes det var verdt det å miste såpass mye frihet for min egen del for å få plutten som akkurat sitter ved siden av meg, maser om eple, vil ha meg til å synge fra sing-sangkortene sine og fruster over dårlig nettverksdekning på youtube på mobilen min, så er det helt klart det. Gleden ved å få en til noen år etter de to første er enorm, det å få et barn etter man har lært alle babygreiene og kan slappe av og kose seg er fantastisk. Men ja, det koster endel også, og jeg savner virkelig et par av de tingene jeg har satt på vent for hans del.

Sånn er det mens barna er i tidlig førskolealder. Men det er jo en forsvinnende liten del av livet i sin helhet, og jeg opplever at med to skolebarn i huset, har jeg frihet i bøtter og spann. I dag sov vi lenge, mens barna sto opp og lagde seg frokost og så på TV, nå sitter jeg her og koser meg med lunsj mens barna sparker fotball i nabohagen, om jeg må en tur i butikken, kan de være hjemme alene etc etc.

Jeg hadde ganske heftig klaus i den mest intense småbarnsfasen. Om jeg da skulle sammenligne med livet midt i tjueårene med masse reising, sommerjobb i utlandet, fester, bøttevis med fritid&sånn, så ville jeg jo ikke vært i tvil om hva som var mest festlig. Men livet i helhet med barn eller uten barn er en annen sammenligning. Jeg er helt sikker på at mange mennesker vil ha det bedre uten barn. Vi er ikke kopier av hverandre og det finnes mange som er vanvittig forskjellige fra meg selv. Jeg ville ikke levd et godt liv uten barn. Vi valgte å vente til vi rundet 30 med å få barn. Jeg elsket 20-årene mine. Men mot slutten av det tiåret, var det helt åpenbart at et nytt tiår på samme måten var helt uaktuelt. Vi hadde bestemt oss før vi i det hele tatt begynte å prøve at vi ville adoptere om det ikke gikk. Og om noe hadde stått i veien for en evt. adopsjon, hadde vi valgt å bli forsterfamilie. Barn skulle inn i vårt hjem på en eller annen måte - det var alltid åpenbart.

Jeg leste en artikkel i "Red" (engelsk magasin) om mødre som angret på at de hadde fått barn. Det er jo et tabubelagt tema, men når først noen begynner å snakke om det, så åpner flere seg. Et par damer har også skrevet bok om dette. (Det må jo være en tragidie å lese for barna deres.) Jeg får helt klump i magen av hele problemstillingen. Litt på vegne av mødrene, men veldig mye mer på vegne av barna deres. Jeg skulle ønske at det ikke var så mye press på å få barn - nå er det jo akseptabelt, men jeg vet at frivillig barnløse får mye pes. Det er ikke ønskelig for noen at barn blir satt til verden når de ikke er ønsket.

En av mange grunner til at vi bare har to barn, og ikke skal ha fler, er at jeg setter friheten min veldig høyt. Med to unger føler jeg at jeg i stor grad kan gjøre de tingene jeg ønsker, det samme med mannen. Jeg føler ikke at jeg har ofret fritiden min på noen som helst måte.

Det er jo ikke det denne forskeren snakker om, at noen av de som har mann/barn ville valgt dem bort.

For det første så handler de fleste studiene han helt sikkert refererer til om livstilfredshet, og det handler om i hvilken grad man føler seg tilfreds med livet akkurat nå. Folk som i mindre grad får dekket sine egne behov svarer jo lavere på en slik skala. Så det er ikke rart i det hele tatt at det å få barn gjør at livstilfredsheten synker noe. Derimot er det noe annet som øker, nemlig opplevelsen av mening, å bety noe, osv. Og dette har også en verdi, som ikke kommer frem i disse undersøkelsene.

For det andre så er det ikke sikkert at de som er lykkelige uten mann/barn når de er 20-30, fortsatt er lykkelige uten mann/barn når de er feks 30-40. Jeg tror tiden fra 20-30 er en veldig åpen og spennende tid for mange, en tid der man kan være egoistisk, optimistisk og verden ligger åpen. Man har lite ansvar, og det er i grunnen lite som er endelig og som får store konsekvenser. Man har jo alle muligheter!

Men så begynner man jo å gjøre valg, feks av jobb, mann, barn, og da lukker jo resten av mulighetene seg ned. For noen kan det bli vel trangt i en periode (ref: småbarnstidsklaus), men det går som regel over når ungene blir større (har jeg hørt..hehe). Men, hvis man ikke begynner med disse valgene, og går inn i 30årene og fremdeles ikke har bestemt for verken mann, barn eller utdanning...jeg tror ikke man blir noe lykkelig av det.

Hver ting til sin tid.

Jeg ville ikke byttet dem bort nei.
Men om jeg kunne gå tilbake i tid ville jeg ønsket å møte mannen min tre-fire år senere, og så gifte meg og starte prøving på barnefronten tidligere. Syns jeg har blitt mor vel sent, og skulle ønske jeg hadde tatt mere utdanning.

Wix skrev:

.

For det andre så er det ikke sikkert at de som er lykkelige uten mann/barn når de er 20-30, fortsatt er lykkelige uten mann/barn når de er feks 30-40. Jeg tror tiden fra 20-30 er en veldig åpen og spennende tid for mange, en tid der man kan være egoistisk, optimistisk og verden ligger åpen. Man har lite ansvar, og det er i grunnen lite som er endelig og som får store konsekvenser. Man har jo alle muligheter!

Men så begynner man jo å gjøre valg, feks av jobb, mann, barn, og da lukker jo resten av mulighetene seg ned. For noen kan det bli vel trangt i en periode (ref: småbarnstidsklaus), men det går som regel over når ungene blir større (har jeg hørt..hehe). Men, hvis man ikke begynner med disse valgene, og går inn i 30årene og fremdeles ikke har bestemt for verken mann, barn eller utdanning...jeg tror ikke man blir noe lykkelig av det.

Hver ting til sin tid.

Dette er jeg veldig enig i. I tyveårene så studerte jeg, flyttet hvert år,bodde i utlandet, festet når det passet meg og gjorde generelt det jeg ville uten å ta hensyn til så mange andre enn meg selv.

Når jeg nærmet meg tretti så var jeg kanskje klar for noe annet. Jeg møtte mannen, fikk jobb, kjøpte leilighet, giftet meg og fikk barn. Jeg er fornøyd med det også. Også er det greit at man savner noen av tingene man satte mest pris på i forrige "epoke". På samme måte kommer jeg nok til å tenke når småbarnsepoken er over. Hver tid har sin sjarm og sine ulemper. Jeg kan av og til føle meg litt "fanget" i livet jeg lever, men med friheten i tyveårene kom også en del av usikkerhet og rastløshet som jeg ikke føler nå. Noen ting gjør meg av og til litt trist. Som at mine to beste venner aldri mer kommer til å bo på samme sted som meg. Vi flyttet rundt i studietiden og bodde av og på i samme by. Nå er vi vel etablerte på hver vår kant.

Jeg prøver også å prioritere tid til meg selv og det jeg også før har satt pris på. Om det er å ta seg en real fest, helgetur med venner, gå på kafe og slarve med venninner eller andre ting. Det er viktig for meg at vi klarer å lage det rommet for hverandre som par og at jeg klarer benytte meg av det. Som i høst skal jeg på venninnetur til London og mannen skal på oktoberfest i Tyskland med jobben.

Høst skrev:

Men dersom du kunne valgt å gå tilbake i tid, til før du fikk mannen og/eller barna, og valgt annerledes - ville du gjort det da?

-ea- skrev:

Jeg skulle ønske jeg hørte litt på meg selv og hva jeg selv innerst inne ville da jeg var tjue og deromkring, og ikke på hva jeg trodde jeg ville - bare for å være som alle andre. Eller hva det nå var jeg var.

Sånn føler jeg det også.

Ja, jeg ville valgt annerledes. Jeg har verdens beste mann, men om jeg skulle valgt på ny ville jeg ha etablert meg seinere, ikke da jeg var 18. Og jeg ville valgt en mann med en familie jeg kunne trives i, ikke med en familie som er fullstendig forskjellig fra meg. Men om jeg kunne fått samme mannen som jeg har nå noen år seinere og med en annen familie, så jatakk.

Ang barn, så ville jeg ha ventet. Jeg var 22 da jeg fikk eldste og om jeg valgte på ny ville jeg ha gjort ferdig både utdannelse og reist mer før jeg fikk barn. For ja, jeg ville nok ha hatt barn, men burde ikke ha fått flere enn to. Jeg er valdig glad i barna mine, ville aldri byttet bort yngste, men om jeg kunne valgt på ny hadde jeg stoppet med to og fått de tettere i alder.

Jeg ville ikke forandret på noe. Jeg ville jo ikke vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde vært igjennom alt jeg har vært igjennom, sammen med alle de menneskene jeg har opplevd det sammen med. Og jeg liker meg selv som jeg er nå. Og aldri i verden om jeg ville vært mannen eller ungene foruten!

Nei jeg hadde ikke valgt bort dem, men valgt en annen utdannelse. Mulig jeg hadde ventet med å etablere meg senere, men samtidig så åpnet det at jeg ble i et forhold opp for at jeg ble tryggere og mer sosial. Så om det hadde vært bedre å vente er også usikkert. Hadde jeg visst alt jeg vet nå, hadde jeg også vært mer vågal og levd litt mer i 20-årene. Når det er sagt har jeg det mye bedre i 30-årene, og det er vel greit det også. At ting stadig blir bedre.

Jeg ville aldri byttet bort datteren min. Jeg er mye lykkeligere med barn enn barnløs. Noe av grunnen er nok at hun var så etterlengtet etter flere år med prøving, og den panikken jeg kjente med tanke på at jeg kanskje aldri skulle få oppleve å føde egne barn.

Det Candy nevner fikk meg til å tenke. Jeg har faktisk blitt et bedre menneske etter jeg selv fikk barn. Jeg føler en uendelig ømhet for andre barn, og det å se barn lide gjør vondt langt inn i margen. Så det har kommet flere veldedige organisasjoner til gode. Jeg var helt klart mer egoistisk før jeg fikk barn.

Men som Esme så kjenner jeg at hadde jeg ikke elsket datteren min så høyt, så hadde jeg nok ikke giddet alt strevet det er med barn. For det er mye jeg gjerne skulle vært foruten, eksempelvis barnebursdager, sosiale sammenkomster i barnehagen osv. Sånn er jeg ekstremt dårlig på, og ikke minst for lat og uinteressert i.

Faren til datteren min hadde jeg med glede byttet bort, noe jeg endelig har gjort. 20-årene mine har delvis blitt ødelagt pga ham. Jeg er mye lykkeligere nå som jeg er i 30-årene. Jeg er fri til å være meg selv fullt ut uten noen som skal kontrollere og bestemme hvordan jeg skal være. En fantastisk følelse!

Når det gjelder utdanning hadde jeg valgt helt annerledes. Jeg hadde fullført psykoklogien(har mellomfag). Istedet ble jeg sykepleier. Ikke et yrke for meg i det hele tatt.

Zoë skrev:

Sånn er det mens barna er i tidlig førskolealder. Men det er jo en forsvinnende liten del av livet i sin helhet, og jeg opplever at med to skolebarn i huset, har jeg frihet i bøtter og spann. I dag sov vi lenge, mens barna sto opp og lagde seg frokost og så på TV, nå sitter jeg her og koser meg med lunsj mens barna sparker fotball i nabohagen, om jeg må en tur i butikken, kan de være hjemme alene etc etc.

Men det er jo ikke alltid sånn. Jeg har to skolebarn, men jeg kan ikke gjøre som deg i det hele tatt.