Å ikke bruke barnets fornavn

Jeg ser ikke noe problem med saken? Jeg forstår ikke helt problemstillingen. De fleste jeg kjenner som har flere fornavn bruker kun det ene. Alle i min familie har to fornavn (oldemorgenerasjonen har faktsik 3-4 navn) men alle bruker kun et av navnene. I hvilken rekkefølge navnene har havnet et bestemt etter hva som høres best ut å uttale.

Vår minste har 2 navn, men vi bruker bare det ene. Navn nr. 1 (som er det vi bruker) er et typisk "topp 10" navn, og vi regner med at når hun blir eldre, blir det minst 3 i klassen som har samme navn. Vi syntes derfor det var greit med et mellomnavn (som er oppkalling), så i stedet for å hete Lea M. Lea T og Lea S, kan hun heller få være Lea Mari. (Oppdiktet eksempel.) Det har ingenting med at navn nr. 2 ikke er godt nok og jeg synes ikke det er sårt eller trist eller noe som helst. Bare praktisk.

gullet skrev:

En kusine av meg fikk to navn, men det er aldri brukt annet enn en forkortelse av navn nr. 2. Hun har i voksen alder formelt skiftet til dette.

Jeg kjenner noen som har gjort akkurat det samme. Navnet hennes har på en måte blitt til mens hun vokste opp. Til slutt var det bare denne forkortelsen som var navnet hennes. Det egentlige navnet vedkjente hun seg ikke i det hele tatt.

Jeg har svensk svigerfamilie, og de har tre fornøavn hele hurven, men det varierer hvilket av dem som er i bruk. Fru Svigerkanin bruker sitt andre fornavn, det samme gjør søstra. Det er en del oppkalling og tradisjoner med i bildet, og rekkefølgen av navnene er bestemt av hvordan de klinger best sammen, ikke av hvilket som er viktigst eller finest i seg selv. Hassel har fått bare to fornavn, og vi bruker første. Men vi blir ikke lei oss om han som ungdom eller voksen bestemmer seg for å bruke det andre. Det var jo litt derfor han fikk det, for å kunne velge litt selv. Samme med Kløver. Begge nr 2-navnene synes vi også er veldig fine, ellers ville vi jo ikke valgt dem.

Sårt? Det synes jeg er det rareste, det at det skulle være sårt liksom.

Jeg har få sterke meninger om navn ut over det at jeg synes det er litt "utidig" av foreldre å gi barna sine to navn for så utelukkende å bruke mellomnavnet når de kjefter eller er sinte. Altså, man har et barn som man døper Per Kristian. Per blir brukt til vanlig. Når ungen ikke hører etter, eller foreldrene blir irriterte, da bruker de begge navnene.
"Per, du må komme."
"Per, kommer du nå?"
"PER?"
"PER KRIIIIIISTIAN, nå er det nok! Kom her!"

Det er jo å gi ungen et navn kun til bruk i kjeftesammenheng. Da kunne man nesten like gjerne bare slengt på "Per-drittunge" eller "PerDuSomAldriBrukerØreneDine,SiMegErDeBareTilPynt".

Er det mer utidig enn å bruke fornavn & etternavn når man prøver å nå inn? :guilty:

Jeg bare tenker det er litt tungvindt, men de heter jo like mye det navnet som det andre navnet.
Våre får da ikke valgmuligheter, de har kun et fornavn. Men det er pga faren som synes det er hinsides dillete med to navn...

Vi ga lillesøster et fornavn nr 2 som bare storebror forholder seg til. Grunnen var at fornavnet hennes, som vi liker veldig godt, er nærmest ueksporterbart. Navn nr 2 finnes i en eller annen variant i stort sett hele verden, vi synes det var ok å gi henne en back up.

Jeg liker jo navn nr 2, men jeg synes ikke vi har noe bruk for det hverdags, altså blir det ikke brukt. Veldig lite sårt, egentlig.

Funderer litt her hvorfor jeg opplever det sånn, fordi alt har jo en årsak. Det er ikke noe jeg har tenkt så mye på, men i møte med enkeltpersoner har tanken slått meg. Jeg tror kanskje det handler mer om navnekonstellasjoner der det er klart at de to navnene er av veldig ulik type. At det egentlig ikke er aktuelt å bruke det første, og at man bruker det "fineste" navnet på en måte. At det kanskje sender ut noen signaler i forhold til en prioritering. Fordi man går da bort fra det "normale" ut fra litt overfladiske grunner. Kanskje tenker jeg sånn fordi både jeg og mannen har ganske uvanlige navn, og at man har følt noe rundt det å respektere navn når man vokste opp. Så har det vel kanskje også noe med at når man selv synes navnet på barnet er flott i sin helhet og synes det er fint å høre det uttalt, så synes jeg det er litt rart at noen skulle velge et navn de foretrekker ikke brukes i sin helhet.

Som noen nevner her så blir rekkefølgen en annen, og man kan jo ende opp med å ikke vedkjenne seg navnet overhode. Det kjenner jeg også flere som har valgt.

Men joda, årsakene er mange, og jeg har ikke spurt om bakgrunnen. Noen ganger tenker man bare sitt om mangt, og så lufter man litt tanker her.
Det trenger ikke være et problem for at jeg funderer på ting, og det ligger alltid noe bak mine betraktninger.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hva folk kan bli lei seg og såre over, altså.

Vi vandrer på såre tær,
men ikke for å være sær
det er alltid ting man må takle
uten at ens verden vakler
folks navn blir bare blåbær
i den store sammenhengen her...

Hva andre familier og venner gjør i forhold til egne barn, bryr jeg meg ikke om. Men jeg synes at jeg som forelder har rett til å si fra om at jeg vil at begge navn skal brukes, både i bhg, på skolen, og i familien.
Men da må man starte tidlig, og hele tiden korrigere, til alle forstår.

Hvis barna mine senere vil bruke navnet sitt på en annen måte, er det selvsagt greit, men fram til da er det vi foreldre som bestemmer.

Jeg tenker ikke noe større over slikt. Men jeg ville nok ikke gitt mine egne barn navn som ikke blir brukt, derfor har ingen av dem mellomnavn heller.

Det må være det samme om navn nr 1 eller 2 brukes når man har to navn? Du mener ikke at det er kjipere at man bruker navn nr 2 istedenfor 1 enn omvendt?
Minste vår har to navn, men med bindestrek fordi jeg vil at begge to skal brukes. Da blir det irriterende når besteforeldre kun bruker det første fordi det er navnet etter oldemoren hennes og veldig stas...men jeg tror de har skjønt det etter mange poengteringer i noen år. 🙄

Tja, si det Veronal. Etternavnet blir jo brukt også brukt i andre sammenhenger og er blir liksom ikke bare dratt inn når der skal kjeftes. Mulig jeg er litt preget av at mine to utmerkede navn kun ble brukt sammen når jeg ikke hørte etter. Det både av foreldrene mine og venner.

Heiko, nå er det middag!
Heiko?
Hører du Heiko?
Heiko-Heiken nå kommer du!!!!!

Lykken skrev:

Det må være det samme om navn nr 1 eller 2 brukes når man har to navn? Du mener ikke at det er kjipere at man bruker navn nr 2 istedenfor 1 enn omvendt?

Jeg oppfattet Dronningen som om hun mente at det var sårere at navn 1 ikke ble brukt. Men det kan hun jo svare på selv, forsåvidt. 😛

Bille skrev:

Jeg oppfattet Dronningen som om hun mente at det var sårere at navn 1 ikke ble brukt. Men det kan hun jo svare på selv, forsåvidt. 😛

Det var jo det jeg skrev. Var det ikke det da…
Jeg skjønner ikke helt at hun synes det er verre at navn 2 brukes enn 1.

Lykken skrev:

Det var jo det jeg skrev. Var det ikke det da…
Jeg skjønner ikke helt at hun synes det er verre at navn 2 brukes enn 1.

Jeg svarte i innlegg #30

Lykken skrev:

Det var jo det jeg skrev. Var det ikke det da…
Jeg skjønner ikke helt at hun synes det er verre at navn 2 brukes enn 1.

Jo, det var det. Jeg skulle bare si at jeg oppfattet det på samme måte som deg. Jeg trodde du på en måte spurte om du hadde oppfattet henne riktig.

Heiko skrev:

Det er jo å gi ungen et navn kun til bruk i kjeftesammenheng. Da kunne man nesten like gjerne bare slengt på "Per-drittunge" eller "PerDuSomAldriBrukerØreneDine,SiMegErDeBareTilPynt".

Du sier noe. Det er ikke for sent å legge til flere mellomnavn når ungen er nesten 7, vel?

Jeg er vel en av de få her som ser ut til å forstå Dronningen litt. Det har vel noe med at jeg er vant med at navn brukes "i rekkefølge" (vanens makt, osv.) I min familie/slekt har alle to fornavn, men det er første som brukes, og det andre brukes "til pynt". Så det går rett og slett på hva man er vant med. Vi snudde på de planlagte navnene til eldstemann den dagen han ble født, nettopp fordi jeg ønsket at det navnet vi skulle bruke, sto først.

Så jeg har alltid lurt på hvorfor folk velger å kun bruke fornavn nr. 2 på barna sine. Jeg har ikke vært sjokkert eller indignert eller noe i den retningen, altså, bare nysgjerrig.