Har du blitt kalt "pen" noen gang?

Nei, jeg holder fast ved at jeg ikke er pen i tradisjonell forstand. Men jeg kan se at jeg lett skiller meg ut i en mengde, og at det å være halvasiatisk gir meg trekk som ikke går igjen hos så mange andre. Hvis jeg er pen, så må det være på japansk animé-vis. Jeg ser i grunn litt pussig sammensatt ut.

Jeg skjønte vel ikke at jeg var pen da jeg var ung før jeg ikke lenger var det. Ung altså. Jeg er fortsatt ganske fornøyd, 50 år og tre barn tatt i betraktning.

Toffen, jeg har ikke dårlig selvtillit, altså. That'd be the day. Men pen er altså ikke min greie. Og jeg responderer mye bedre på komplimenter som treffer bedre på min oppfatning av min sterke sider.

Jeg har nok dessverre litt dårlig selvtillit på mange måter.

Toffskij skrev:

Er det så fælt å synes at man er pen selv, forresten? Det var da veldig mye «jeg er helt alminnelig» og «jeg ser det ikke selv» her?

Nei, det syns jeg ikke. Men muligens litt kleint om man selv sier man syns man er pen og så er det ingen som er enig?

Føler for presisere- jeg vet at jeg ikke er pen, jeg har nemlig speil.
Men det plager meg egentlig ikke, har vokst opp i skyggen av smellvakre modellsøstre, og da blir man omtalt mer som "sjarmerende og snill".
Og det er i grunnen helt greit.

Men jeg sier veldig ofte til ungene mine at de er pene, for det er de faktisk.

Filifjonka skrev:

Jeg har nok dessverre litt dårlig selvtillit på mange måter.

Men du er definitivt en av de peneste jeg vet om.

Jeg er ikke sosialisert som pen jente i det hele tatt, så jeg noterer meg utseendekomplimenter under kategorien «artig». Jeg liker selvsagt mye bedre komplimenter av typen «Du er uunnværlig for vår virksomhet, vær så snill å jobbe litt for oss.» Eller at folk ler av morsomhetene mine. Det er jo det aller beste.

Filifjonka skrev:

Menn med promille teller ikke.

Hvorfor ikke? Jeg slenger rundt meg med komplimenter hvis jeg drikker litt for mye. De teller de komplimentene, altså.

Robyn skrev:

Nei, det syns jeg ikke. Men muligens litt kleint om man selv sier man syns man er pen og så er det ingen som er enig?

Næsj. Hvorfor det? Det er mye jeg syns er pent som andre ikke syns er pent. Hadde det omhandlet meg, så hadde jo ikke det gjort det noe kleinere for meg.
Men det kleine ville jo ligget i at noen snakker pent om seg selv. Det er det mange som syns er kleint.
Rare folk.

Jeg vokste opp som en av de erklært mindre pene jentene i klassen (man hadde da lister), og det var sårt. Det er deilig å ha passert 30, og være helt komfortabel med å ikke være en av de pene. Jeg kan være klok og morsom, og jeg skulle ønske jeg visste at det ville slå bedre an etterhvert, da jeg var 10 år. 😉

Jeg synes ikke selv at jeg er pen, men jeg er heller ikke misfornøyd med ansiktet mitt.

Kirsebær skrev:

Hvorfor ikke? Jeg slenger rundt meg med komplimenter hvis jeg drikker litt for mye. De teller de komplimentene, altså.

For meg teller de ikke. Jeg er litt redd for menn med promille. 😮

Jeg synes det er litt ubehagelig at jeg selv synes jeg er ganske pen. Jeg er livredd for at jeg tar feil.

Jeg er ikke redd for å ta feil i det hele tatt. (Hva skulle egentlig skje?) Jeg tror jo at penhet er en veldig lite objektiv ting, og at folk som fører seg som om de var pene, fort blir oppfattet som pene også.

Elise: man kan jo ikke ta feil. Om man syns man er pen, så syns man jo det.

Om de andre ikke er enig, så gjør jo ikke det noen forskjell.

Jeg selv liker meg selv veldig godt.
Men jeg tenker ikke på meg selv som pen.

Elise skrev:

Ja, men nesten utelukkende når jeg har sminket meg endel. Er en grå og kjedelig mus til daglig, eller helt normal igrunn. Men når jeg sminker meg blir jeg ganske mange hakk penere.

Jeg også. Sminke og krøller i håret og vips - en helt annen (pen) dame.
Men jeg vet jo at jeg ikke egentlig er pen, men at jeg kan velge å være det hvis jeg bare tar noen 'grep'.
Jeg kan også være pen på bilder. Er ganske fotogen.


(Menn med promille teller også i forhold til komplimenter. Alt teller. Når man har hatt som utgangspunkt at man var usynlig og ikke-eksisterende, så velger jeg å ta alle positive ting med meg. Blir barnslig smigret av komplimenter. )

Mannen min sier det stadig vekk. Jeg har en litt annerledes oppfatning, men øver meg på å ikke la det bety mye. Det går stadig bedre.

Pen for meg er lik klassisk vakker, a la Grace Kelly. Der er ikke jeg, for å si det sånn.

Det siste året har jeg lagt om livsstilen, og jeg ser mye bedre ut enn før. Jeg så helt ok ut før også, men typisk litt kraftig småbarnsmor. Nå får jeg stadig høre at jeg ser fantastisk ut. 😀 Jeg er ikke helt sikker på om det betyr at man oppfatter meg som pen.

Harriet Vane skrev:

Hehe, jeg også. Helt latterlig, og det sier jeg til henne. Mine døtre er veldig pene etter rent objektive standarder og jeg synes det er mer enn greit å si til dem og om dem at de er skikkelig skjønne.

Hun er redd de skal tro de ER noe, og jeg har sagt at er det noe jeg ønsker, så er det jenter som tror de ER noe. Min mor tror at dersom man tror man ER noe så er man nødvendigvis slem mot andre og hever seg på andres bekostning. Og at verden, som er svart hvit og full av enkle kategorier, består av følgende ligninger: Pen = dum, pen = slem, selvsikker = slem osv.

Det er jo helt typisk for den generasjonen. Min datter er veldig pen, og det får hun høre av både meg og andre. Jeg håper virkelig hun slipper å kaste bort energi på å være misfornøyd med seg selv.

Flerer ganger.

Der jeg kommer fra så bruker man veldig sjelden ordet pen. Jeg bruker det lite selv også. Fin er mye mer naturlig å si, men enig med flere her at det blir ikke helt det samme. Jeg bruker pen kanskje mer om klassisk skjønnhet, mens fin er et positivt uttrykk som jeg kan bruke om mye annet også. Sier ikke pen kjole, pent sminket, pene sko for eksempel. Da bruker jeg alltid ordet fin. Jeg har nok sjeldent blitt kalt pen, men mannen gjør det da. Han er generelt flinkere på komplimenter enn det jeg er.

Da jeg var yngre (sånn type tenårene) så ønsket jeg veldig mye å være penere, men det var nok spes fordi jeg var mye sammen med de skikkelige omsverma jentene og var nok litt misunnelig. Nå synes jeg at jeg er fin nok. Det er godt det også.