Flerspråklighet

Egen tråd.

Sakset fra tråden om B.g.

Dette med flerspråklighet er så interessant generelt at det egentlig fortjener en egen tråd.

Ja, det er veldig interessant!
F.eks visste jeg ikke dette, og kunne godt tenke meg å se noe av den forskningen det snakkes om her:

Lille meg skrev:

Du skriver det jeg tenkte å formulere. Mitt morsmål er mitt hjertespråk, og det språket jeg lettest kan formulere meg på og lettest uttrykke meg på og det språket jeg er mest meg på. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser voksne snakke gebrokkent norsk til ungene sine. De burde snakket sitt språk, og selvsagt burde vi støtte opp under dette.

Om man skal snakke om forskning, så er det slik at det første språket som unger lærer er utgangspunkt for læring av andre språk. Det betyr at det språket man snakker med ungene sine, det bør være så rikt og så fullstendig som mulig.

Zulu skrev:

Og det er dette jeg mener at ikke er allmennkunnskap. Jeg synes ikke det er så rart dersom du som innvandrer med lav utdanning og mangelfull kompetanse i majoritetsspråket tenker at det er lurt å snakke mest mulig majoritetsspråk med barnet ditt. Både for din egen del og barnets.

Uten at jeg tror dette har noe som helst med motivasjonen til dem tråden handler om å gjøre. Jeg har offisielt avsporet.

Her er en forskningsoppsummering: https://ojs.novus.no/index.php/NOA/article/view/1188

Fin artikkel! Takk!

Det ble liksom ikke så mye debatt etter den oppsummeringen, Zulu.

Takk for nyttig artikkel, Zulu!

Du drepte tråden, Zulu.

Jeg skummet den bare, og lette etter noe jeg har observert, men ikke hørt så mye snakk om, og det er skolestartere. Jeg har sett mange små skolestartere som har vært ganske så overveldet av overgangen til skole. De har det litt som når vi voksne bytter jobb - alt er nytt, alle er nye, hvor spiser man her, hva betyr alle begrepene, hvordan skal jeg begynne dagen min, hva skjer etterpå, egentlig? Men de er 6 år, noen 5,5, og har ikke verktøy for å håndtere det. For noen, så er dette så overveldende, at man kan SE at det er så mye som foregår i skallen, at det blir omtrent "stengt for input". Det kan være skikkelig tøft, og for noen, så betyr en hufsete start, også en hufsete fortsettelse, fordi ting skjærer seg eller setter seg.

Så til tospråklighet: Jeg mener også å ha observert, men da anekdotisk, at tospråklighet er EN av faktorene som kan bikke dette i en enda mer "overveldet" retning. Noen er jo hundre prosent mestrende i begge språk. Andre ligger kanskje et par knepp lavere på forståelse enn det ettspråklige barn gjør. Sånn at de må anstrenge seg litt mer, gjette litt mer og tolke litt mer. Ikke nok til at man tenker over det, men nok til at det i enkelte situasjoner bidrar enda litt mer til forvirringen de opplever. Og at "skallen blir full" litt før. Jeg tenker at HVIS dette er noe som stemmer, så ville det hjulpet de ungene om man var bevisst på det, og gir dem litt mer tid til å tenke seg om når de får en beskjed, at man passer litt mer på hvordan man formulerer seg, og kanskje gir dem litt mer slack når de er overveldet.

Alle mulige forbehold om at dette kan være supergodt ivaretatt allerede, eller et ikke-problem. Men jeg syns skolestart for de minste 6-åringene er et såpass "på marginene"-prosjekt allerede, at det ikke er mye som skal til før de kommer skjevt ut. Født sent på året, litt umoden, litt full i sprett.

Om det ikke er endret, er det slik i Oslo at barn som begynner i 1. klasse uten å kunne norsk, ikke får mottaksklasse. Uansett hvor lenge de har bodd i Norge. Det er ganske hjerterått.

Da Storebror begynte, satt jeg bakerst i klasserommet i noen uker. I klassen hans var 4-5 barn som ikke kunne et ord norsk, som gråt seg gjennom skoledagen mens de ropte mamma. Og den stakkars læreren, verdens mest omsorgsfulle, hadde ingen måter å kommunisere med dem på. Og 16 andre barn å ta vare på.

Input skrev:

Om det ikke er endret, er det slik i Oslo at barn som begynner i 1. klasse uten å kunne norsk, ikke får mottaksklasse. Uansett hvor lenge de har bodd i Norge. Det er ganske hjerterått.

Da Storebror begynte, satt jeg bakerst i klasserommet i noen uker. I klassen hans var 4-5 barn som ikke kunne et ord norsk, som gråt seg gjennom skoledagen mens de ropte mamma. Og den stakkars læreren, verdens mest omsorgsfulle, hadde ingen måter å kommunisere med dem på. Og 16 andre barn å ta vare på.

1. og 2. trinn skal rett inn i klassen. 3. trinn og oppover får tilbud om mottaksklasse/alfabetiseringsklasse. Her kan foreldre gjøre ukloke valg og heller velge vanlig klasse.

Jeg har jobbet mye med voksnes læring, og en annen side av dette med å kun bruke morsmål hjemme, er at foreldrene kanskje ikke lærer seg (godt nok) norsk, særlig den av foreldrene som ikke har jobb. Jo mer du praktiserer gebrokkent norsk, som det sies i tråden over her, jo mer språk lærer du. (Innlegget er ellers ikke å anse som en form for protest til det som skrives om barns lærling, kun et perspektiv om voksnes læring.)

Jeg er tospråklig. Vi flyttet til Norge når jeg var 12 og det var ingen mottaksklasse, jeg begynte i en vanlig 6. klasse og kunne ikke et ord norsk.

Det som jeg syns er kjipt i dag, er at norsk ble mitt hovedspråk så mine unger snakker ikke mitt morsmål. Jeg har et mye mer begrenset ordforråd/språk på islandsk kontra norsk, selv om jeg snakker flytende islandsk. Og det er ganske kjipt når folk er sjokkerte over at jeg ikke har lært ungene mine islandsk, fordi jeg tenker det er som om en hvilken som helst nordmann hadde besluttet å bare snakke engelsk til barnet sitt (2. språk). Det flyter ikke like godt som det mest naturlige språket.

Vi søskenene hadde perioder hvor vi syntes det var «pinlig» å snakke islandsk offentlig/foran venner, men det var helt unaturlig og vanskelig å snakke noe annet enn islandsk hjemme.

Darth skrev:

Jeg har jobbet mye med voksnes læring, og en annen side av dette med å kun bruke morsmål hjemme, er at foreldrene kanskje ikke lærer seg (godt nok) norsk, særlig den av foreldrene som ikke har jobb. Jo mer du praktiserer gebrokkent norsk, som det sies i tråden over her, jo mer språk lærer du. (Innlegget er ellers ikke å anse som en form for protest til det som skrives om barns lærling, kun et perspektiv om voksnes læring.)

Forskjellen er vel ikke så mye barn og voksen, men hvorvidt man har et språk og begrepsforståelse på plass.

Vi har oppdratt tospråklige barn. Og det er deres far som har hatt belastningen med å snakke "andrespråket" med dem. Heldigvis kan jeg hans språk, ellers hadde dette selvsagt vært mer krevende.

Det som forundrer meg er hvor mange som er opptatt av at de er "så heldige, som har fått et språk gratis". Det har på ingen måter vært gratis, hverken for dem eller faren. Det tok lengre tid å lære å snakke og det har vært krevende for ham som konsekvent har snakket et annet språk enn alle andre rundt dem. Vi har sørget for å ha god tilgang på bøker og tvserier på andrespråket og har reist og besøkt farens hjemland regelmessig. Jeg opplever faktisk at det har vært ganske mye jobb.

De snakker nå andrespråket sitt godt, men ikke helt som om de hadde bodd i landet.

For mine har det ikke vært noen utfordring mot skolen ettersom jeg er norsk og norsk har vært hovedspråket deres alltid.

Mine barn har en pappa med et annet morsmål enn norsk, men de snakker ikke dette språket ut over det de har lært på skolen. Det er nok to hovedforklaringer på det: Faren deres har snakket norsk med dem, og de har ikke bodd sammen med ham siden de var veldig små.

Jeg snakker det andre språket godt, men det har ikke vært naturlig for meg å snakke noe annet enn norsk med barna. Jeg har hjulpet dem med skolearbeid og sånt på det andre språket, men ut over det har jeg ikke snakket med dem på det språket. Håpet mitt er at de har lyst til å besøke svigerfamilien og være der en stund, så de lærer seg språket på den måten.

Knerten hadde flere medelever som begynte i 1. klasse uten å kunne norsk i nevneverdig grad. De hadde ikke gått i barnehage, og kunne derfor bare det språket som ble snakket hjemme. Det var på ingen måte uproblematisk. En av dem ble ganske raskt en god venn av knerten siden han bodde i naboblokka, og vi synes på ingen måte at det gikk fort for ham å lære seg norsk. Dette var før gratis AKS, så han gikk hjem etter skoletimene hver dag. Da ble det jo bare begrenset med tilgang til norsk hver dag.

Men da er det jo ikke egentlig snakk om å være flerspråklig. Barna kunne bare ett språk, og det kunne de sikkert godt. Men det var ikke til stor hjelp på skolen hvor de andre elevene og, ikke minst, lærerne hadde norsk som kommunikasjonsspråk.

Jeg snakket lenge men en ung voksen mann fra Oslo for ikke så lenge siden. Han snakket fint, men sterkt gebrokkent norsk. Men er født i Norge, og har bodd hele livet her. Han sa at han rett og slett nesten aldri hadde snakket norsk. Det var kun lærerne som snakket norsk med ham. alle andre - venner, familie - snakket urdu. Han var en meget ressurssterk fyr, og hadde klart seg veldig godt i livet, "takket være supermamma!" Men det viser vel at det ikke er gitt at man plukker opp språk bare ved å bo et sted.

Jeg husker også to amerikanske unger på skolen, som hadde bodd her siden de var ganske små, men de ble aldri veldig gode i norsk. Det har liksom satt seg at "alle unger" bare automagisk vil suge til seg det de får servert av språk, men det ER jo forskjell på språkøre. Noen vil suge til seg tre språk lett som plett og veksle sømløst, andre vil måtte jobbe mye hardere for det.

Nettopp det Polyanna sa. Det er ikke sånn at alle lærer språk lett og dermed får ting "gratis".

Jeg hørte nettopp et intervju med Hooman Sharifi. Han kom til Norge som 14 åring og snakket et perfekt østlandsk. Nesten så det ikke skulle være mulig.

Ja, spennet er helt vilt stort! Fascinerende, egentlig.

Ang. det å snakke med aksent; jeg leste en gang en undersøkelse som viser at nordmenn er blant de som godtar minst aksent. I andre land har man mye større aksept for at språket er godt, selv med aksent.

Ja, den latterliggjøringen av for eksempel Stoltenberg og andre som snakker utmerket engelsk, med tydelig aksent, er vel typisk for det.