En hyllest til Pelle og Proffen

Java skrev:

Jeg elsket Pelle og Proffen. Oslo S fremsto ikke som spesielt skummelt, leste dere ikke Christiane F om barna på Bahnhof Zoo?

Jeg så Christiane F med én gang den ble satt opp i Oslo i 1981 eller 1982.

Jeg koste meg også med den artikkelen, og ble sånn ordentlig glad av å lese alle de involvertes historier. Og nok en gang blir jeg slått av hvor kul Ingvar Ambjørnsen er.
«Døden på Oslo S» betød enormt mye for meg, og fikk meg til å digge Oslo mer enn før, og mer en noe annet ble jeg nysgjerrig på Oslo S og området rundt. Vi dro på klassetur og hang på Oslo City og rundt nede på Sentralstasjonen.

Litt morsomt også at jeg så filmen med 11-åringen for to uker siden. Hun var så fascinert og gikk rett inn på rommet ned lydboken etterpå. Hun digga begge deler faktisk. Det er noe med historien som treffer altså.

Stompa skrev:

Jeg husker spesielt filmen (men også bøkene) godt, men for meg som vokste opp i en by i Nord-Norge var den veldig, veldig fremmed. Jeg kjente meg ikke igjen i historien, og enda mindre i måten de snakket på. Sikkert autentisk for de som var kjent med ulike talemål i Oslo, men for meg som stort sett var blitt eksponert for østlending gjennom NRKs programverter og nyhetsopplesere og Vibeke Sæter, hørtes det bare veldig kunstig ut.

For oss på landet, ikke så langt fra Oslo, var dette svært eksotisk og er klart bevis på at det er Farlig og Annerledes i byen.

Jeg er en del yngre enn en del av dere andre, så Christiane F gikk meg hus forbi, men Pelle og Proffen fikk jeg med meg på barneskolen. Helt klart i lettpåvirkelig alder.

Christiane F var en bok som satte dype spor i meg som ungdom. Samme med "men tankene mine får du aldri" av Sverre Asmervik.

Jeg kommer fra en østlandsby med ganske bred dialekt, og jeg syns ungdommene snakket sånn som jeg gjorde. Hvertfall Pelle, Proffen og Lena. De som spilte narkomane hadde jo en litt fremmed sjargong.

Foreldrene til Pelle skal gjenspeile Ambjørnsens egen generasjon, og de snakker jo fortsatt litt sånn. Jeg har vært på noen bokbad med han, blant annet i Larvik hvor han vokste opp, og han ble bokbadet av en annen gammel 68-er. De hadde fortsatt den der «streit, ikke sant..»-shwungen når de snakket sammen. Han sier det jo i artikkelen også, at Pelle og Proffen skulle speile det at han la merke til at barna til de frikete vennene hans var så streite.

Det kan vel ha en sammenheng med at jeg var i vgs-alder (17 tror jeg) da jeg så filmen, men jeg gjorde meg ikke opp noen mening om hvordan det var i Oslo i virkeligheten, basert på den filmen. Ikke noe mer enn jeg gjorde meg opp mening om flyplassen i Washington etter å ha sett Die Hard 2. Film er film. Den var bare gøy og spennende. Men det var nok litt annerledes for dem som så den da de var yngre.

Kan ikke huske at jeg noen gang tenkte på Oslo som et spesielt farlig eller dystert sted egentlig, verken før eller etter Døden på Oslo S. Bare veldig annerledes enn det stedet jeg vokste opp (i likhet med byer generelt, Oslo var bare større).

Røverdatter skrev:

Jeg kommer fra en østlandsby med ganske bred dialekt, og jeg syns ungdommene snakket sånn som jeg gjorde. Hvertfall Pelle, Proffen og Lena. De som spilte narkomane hadde jo en litt fremmed sjargong.

Foreldrene til Pelle skal gjenspeile Ambjørnsens egen generasjon, og de snakker jo fortsatt litt sånn. Jeg har vært på noen bokbad med han, blant annet i Larvik hvor han vokste opp, og han ble bokbadet av en annen gammel 68-er. De hadde fortsatt den der «streit, ikke sant..»-shwungen når de snakket sammen. Han sier det jo i artikkelen også, at Pelle og Proffen skulle speile det at han la merke til at barna til de frikete vennene hans var så streite.

I dag eksponeres heldigvis de fleste for mange flere talemålsvarianter enn det NRK serverte i oppveksten min. Jeg tror nok at en tilsvarende film ville vært mindre fremmed i dag.

Jeg kommer fra øst for Oslo og syntes språket var temmelig overdrevet. Klarer ikke la være å se for meg Harald Eia som Lena, kjenner jeg dessverre. Var også litt i eldste laget for filmen (videregående, skjønt vi SÅ den jo), men hadde lest alle bøkene. Elsker Asbjørnsen fortsatt og storkoser meg for tida med Ellings comeback. (Og sånne hippieforeldre var helt ukjent vare i vårt drabantbynabolag.)

Røverdatter skrev:

Jeg kommer fra en østlandsby med ganske bred dialekt, og jeg syns ungdommene snakket sånn som jeg gjorde. Hvertfall Pelle, Proffen og Lena. De som spilte narkomane hadde jo en litt fremmed sjargong.

Foreldrene til Pelle skal gjenspeile Ambjørnsens egen generasjon, og de snakker jo fortsatt litt sånn. Jeg har vært på noen bokbad med han, blant annet i Larvik hvor han vokste opp, og han ble bokbadet av en annen gammel 68-er. De hadde fortsatt den der «streit, ikke sant..»-shwungen når de snakket sammen. Han sier det jo i artikkelen også, at Pelle og Proffen skulle speile det at han la merke til at barna til de frikete vennene hans var så streite.

Jeg tror måten de snakker på egentlig er mer farget av hvordan Ambjørsen og regissør Eva Isaksen selv snakket, eller mente var ungdomsspråk enn den gjengse ungdom i Oslo indre øst på slutten av åtti-/tidlig nittitall. Jeg humrer litt av det at ungdommen vR så streit. Det er jo akkurat det vi sier om våre også.

Jeg elsker bøkene, det gjør ungene mine og, vi hører stadig på dem når vi kjører på langtur. Alle er lest inn på nytt av Håvard Bakke «Pelle» og ligger på Storytel. Filmen var helt utrolig bra da jeg så den i 1990, den er et nydelig tidsbilde når jeg har sett den i senere år.

Bluen skrev:

Var også litt i eldste laget for filmen (videregående, skjønt vi SÅ den jo), men hadde lest alle bøkene.

Da tror jeg vi snakker om mental alder eller at jeg var et umodent bygdedyr, for jeg er vel like gammel som deg. Eventuelt så var jeg et umodent bygdedyr, for jeg var ikke for gammel.

Jeg vokste opp i ei lita bygd og alt fra Oslo var bare så innmari kult, husker jeg. Jeg husker jeg syntes filmen var veldig "eksotisk", i mangel av et bedre ord. Kule østlandsguttene, liksom.

Jeg er nok også litt for gammel til å ha et sterkt forhold til filmen, men jeg husker bøkene veldig godt.

Artikkelen var veldig god.

Jeg har elsket og hatet den filmen! Vurderte å se den med guttene nå, men den er ikke lett tilgjengelig.

Og for en fantastisk fin reportasje! Har endelig fått lest den nå.

Ja, man får jo lyst til å se filmen på nytt. Jeg har ikke sett den siden jeg så den på kino den gangen.

Bluen skrev:

Og for en fantastisk fin reportasje! Har endelig fått lest den nå.

Ja! Det var nesten mest reportasjen jeg ville framsnakke, for den var så flott skrevet. Også har jeg tenkt videre på det med språket i filmen, at det kan være et kunstnerisk grep, nettopp for å gjøre det Oslo-et de portretterer enda mer eksotisk og spesielt. For selv om noen snakket sånn, og selv om noen (altfor mange) opplevde en så hard virkelighet som Lena og Filla, så var det jo satt veldig på spissen.

Jeg leste også artikkelen i går og fikk veldig lyst til å se filmen på nytt. Jeg gikk vel på barneskolen enda da den kom ut, bodde langt unna Oslo og syntes Oslo S var et skummelt sted. Det var stor stas da jeg som 15-åring fikk reise til Oslo og se Oslo S.

Tallulah skrev:

Ja! Det var nesten mest reportasjen jeg ville framsnakke, for den var så flott skrevet. Også har jeg tenkt videre på det med språket i filmen, at det kan være et kunstnerisk grep, nettopp for å gjøre det Oslo-et de portretterer enda mer eksotisk og spesielt. For selv om noen snakket sånn, og selv om noen (altfor mange) opplevde en så hard virkelighet som Lena og Filla, så var det jo satt veldig på spissen.

Ja, var det jeg også tenkte (selv den gang). Det gjelder jo de fleste filmer, som ikke er dokumentar. Og dette er jo basert på en krimbok for ungdom. De aller fleste krim- og spenningsbøker og -filmer inneholder et urealistisk antall dramatiske hendelser, og en spesiell måte å snakke på, og innehar høyere grad av kunstnerisk frihet enn f.eks en historisk roman eller samfunnsskildring. Så jeg tror jeg alltid har sett på dette mer som typisk krim enn som en autentisk skildring av livet i Oslo, selv om rammene er lagt til Oslo, og mye selvsagt er gjenkjennbart.

Jeg gikk på videregående da filmen kom. Husker jeg likte den godt. Selv for ei som vokste opp i Oslo var mye av dette eksotisk. Husker jeg alikevel kjente en tilhørighet til at dette var fra min by og at kjente igjen mye fra filmen på tross av at mye var ukjent.

Språket var en blanding av likt slik vi snakket på østkanten og slik de snakket på ungdomsfilmer fra 70-tallet.

My skrev:

Så jeg tror jeg alltid har sett på dette mer som typisk krim enn som en autentisk skildring av livet i Oslo, selv om rammene er lagt til Oslo, og mye selvsagt er gjenkjennbart.

Ja, absolutt. Jeg bare funderer over hva det egentlig var som gjorde at vi allerede da reagerte litt på språket, men ikke det øvrige innholdet. Hvorfor mente vi at det krevde større autensitet?