Hverdagsgleder

Tips fra her inne: http://heiamat.no/2013/11/07/eltefritt-grytebrod/

Jeg har nettopp laert om LØFT- LØsningsFokusert Tilnærming paa skolen, og det vil jeg anbefale aa lese litt om. Jeg tror det kan hjelpe i mange sammenhenger.

Ambivalensia skrev:

Vi er jo ikke konstruert for å være lykkelige primært, men for å overleve. Det har vært ganske lurt å være litt engstelig, på vakt og oppmerksom på mulige farer (inkludert det å bli avvist av flokken). Det forklarer vel tendensen til å være litt negativ/skeptisk.

Tror ikke vi er så uenige, egentlig. Jeg er i alle fall helt på linje med deg ift å gi destruktive/uhensiktsmessige tankemønstre motstand. Det går godt an å trene seg til å gjenkjenne og utfordre negative tanker, kanskje nettopp ved å gjøre en realitetsvurdering av dem. Kunsten er vel å være litt bevisst på hva som er fruktbare tanker å forfølge og jobbe med, og hva man bør betrakte som bakgrunnsstøy. Når jeg snakker om livsløgner så tenker jeg på slike ting som å benekte/fortrenge at man har et alkoholproblem, at det er vold i familien, at foreldrekonflikten går utover barna, at man bruker over evne, osv.

Ja, jeg skjønner hva du mener med livsløgn. Jo mer indre støy ig ytre belastninger, jo mindre kapasitet har man til å deale med livsløgner og orke å ta innover hvordan f.eks en selv kan påvirke andres liv negativt. Det er en nødvendig beskyttelsesmekanisme der, så vi ikke blir tatt rotta på når vi ikke orker å se sannheten brutalt i øynene. Og derfor er jo dette med å endre uhensiktsmessig negative tankemønstre (ikke fjerne den frykten som skal beskytte oss) helt essensielt for å ha overskudd til å se noen brutale sannheter i øynene og f.eks endre egen adferd eller familiedynamikk til det beste for familien.

Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).

En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.

Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.

Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.

Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.

Dagens hverdagsglede: E-post fra tidligere elev. Med litt skryt og litt rapport om nytt liv. Åh! Kanskje det aller koseligste jeg veit, i alle fall på jobbfronten!

På hjemmefronten er det ganske koselig med toåring som blunker alt han kan med begge øya, mens han kurrer: "Ess-kej deg, mamma!" Lille raringen. Også hyggelig med femåring som ivrig gjenforteller hele boka han hørte på biblioteket i dag, seksåring som er blitt kjent med ei jente i klassen sin og fersk pensjonistbestefar som gjerne henter tidlig på SFO i morgen.

Ellers er min sikreste hverdagsglede kveldsmat i stille hus, og særlig når mannen lager det til meg. Te og osteskive. Det er kjærlighet, det!

Dagens kvardagsgleder: snill nabo som hjelper meg når han ser det blir for tungt for meg å spa jord opp i trippebår.

Og ny klasse som eg blir kjend med på jobb og som ser ut til å bestå av veldig mange fine unge menneske.

Da jeg kom hjem fra jobben i dag hadde mannen shina kjøkkenet. Nydelig å komme hjem til!

Når 3-åringen vil høre "apesangen" når hun spiser kveldsmat. ( Coldplay, Adventure for at liftetime).

Og det i tillegg er blant favorittene til mor.

Jeg blir glad og varm om hjertet når de store barna (ungdommen) ber om at jeg jeg eller faren kommer for å synge godnattsang for dem på sengekanten, mens alt de egentlig vil er at vi skal sitte der for å prate om alt og ingenting og klemme litt ��

Jeg ELSKER sokkeprodusenter som vever inn størrelsen på sokkene på undersiden! Vi bruker pr nå sokker i str 21/24, 25/28, 31/33, 37/40 pluss ymse herresokker og har fortsatt en del 28/30 og 20/21 i omløp - helt nydelig å slippe å gjette på hva som er hva, og dermed unngås alle 07.28-sett-på-deg-de-helvetes-sokkene-jo-de-er-dine-vi-kjører-om-to minutter-kranglene. (Jeg forsøkte å fargekode ei stund, men da gikk det jo ikke å la noe gå i arv, siden eldstemann kategorisk avviser alt annet enn svarte sokker.)

Da var det bare å komme til bunns i sokkenes Mount Doom...

Gaia skrev:

Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).

En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.

Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.

Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.

Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.

Jeg er så enig! Og kjenner meg igjen i oppussingseksemplet. Vi holder på å ferdigstille et større oppussingsprosjekt, noe som ikke er forbundet med særlig mye lykke i seg selv. Men du verden, så lykkelig jeg føler meg av å gå barbeint på det nye tregulvet vårt. Til og med å støvsuge det er (nesten) en fryd, det er så fint! Det er akkurat som om jeg ser de gamle tingene våre på en ny måte også, nå som de står i freshe, fine omgivelser. Kanskje litt materialistisk fokus her, men vi er jo mye hjemme, da ...

Disse.

Morgenene med store og små barn er uventet harmoniske.

For noen fininger Maverick, skjønner det blir bra morgener av det der.

Jeg blir fylt av lykkefølelse når minstemor kryper opp i senga mi på kvelden for å kose litt og fortellle om alt som har skjedd iløpet av dagen.

Å komme på jobb om morgenen og en hel gjeng elviser roper og vinker hei og god morgen. Slik starter jeg hver eneste jobbdag og jeg blir sånn: og sånn: inni meg.