Ebolautbruddet i Vest-Afrika

Jeg tenkte forresten også at det som skjer nå ligner på svartedauden og andre pester. Når man ikke vet hva årsaken er, så tar man heller ikke nødvendige forholdsregler og unødvendig mange mennesker dør.

Samtidig så er det en tankevekker at den sykdommen som tar aller flest barneliv, nemlig malaria, ikke får samme pressedekning. Sannsynligvis fordi den ikke har samme epidemiske karakter. Og fordi det finnes profylakser som de som har penger nok kan ta for å beskytte seg.

Finner man en tilstrekkelig kur/vaksine, som faktisk virker, tipper jeg at ebolahistoriene blir en saga blott i vestlige aviser, samtidig som senere epedemier får omtrent samme dekning som en middels hungersnød (dvs. alt for liten i forhold til hvor mange som rammes av katastrofen).

Gaia skrev:

Samtidig så er det en tankevekker at den sykdommen som tar aller flest barneliv, nemlig malaria, ikke får samme pressedekning. Sannsynligvis fordi den ikke har samme epidemiske karakter. Og fordi det finnes profylakser som de som har penger nok kan ta for å beskytte seg.

Godt poeng.

En annen ting jeg har reagert på i forhold til pressedekningen av ebola, er hvordan det slås opp at mennesker fra "vesten" som blir smittet flys ut, får medisiner, omtales med navn og bilde osv, mens alle de tusen afrikanerne som dør blir bare en stor masse. Det er selvfølgelig viktig for å rekruttere kvalifiserte hjelpearbeidere utenfra at det finnes en beredskap for å gi de hjelp om de blir syke, men samtidig er det hjerteskjærende urettferdig at disse får en ekstra hjelp som ikke tilbys den store massen.

For meg er det riktig å lese brevene fra Leger uten grensers medarbeidere. Disse minner meg på at dette ikke er en stor masse, men en gravid kvinne, en gutt på 4 år, en mann på 60 osv. osv. De gir de som dør og de få som overlever et navn og en historie.

Jeg leser og leser, til øyet blir tørt, om alle skjebnene. Og innimellom så leser jeg historier som denne, om Patrick og faren hans som overlevde, mot alle odds. Og så tenker jeg at jeg skulle ønske den lille gutten med det store smilet ikke måtte leve videre uten moren sin. Samtidig som jeg er uendelig glad for at han i det minste har fått beholde faren.

Gaia skrev:

Jeg leser og leser, til øyet blir tørt, om alle skjebnene. Og innimellom så leser jeg historier som denne, om Patrick og faren hans som overlevde, mot alle odds. Og så tenker jeg at jeg skulle ønske den lille gutten med det store smilet ikke måtte leve videre uten moren sin. Samtidig som jeg er uendelig glad for at han i det minste har fått beholde faren.

Hvordan klarer de å leve videre etter å ha mistet så mye? Og hvordan klarer de som reiser ned for å hjelpe å komme tilbake til Norge og leve videre etter alt det forferdelige de har opplevd?

noen skrev:

Hvordan klarer de å leve videre etter å ha mistet så mye? Og hvordan klarer de som reiser ned for å hjelpe å komme tilbake til Norge og leve videre etter alt det forferdelige de har opplevd?

Jeg kan ikke tenke meg at hjelpearbeidere noen sinne blir "den samme" etter denne typen opplevelser. Og så tenker jeg at man kanskje får en annen tilnærming til liv og død hvis man lever med det nært nok. Men det gjør selvfølgelig noe helt fundamentalt med deg, som person, å miste en livspartner, et barn eller en forelder. Det må det jo.

Interessant. Bruker HIV medisin mot Ebola med tilsynelatende gode resultater.

IzziCreo skrev:

Interessant. Bruker HIV medisin mot Ebola med tilsynelatende gode resultater.

Håper det er mulig å prøve ut dette i større omfang raskt.

Spennende. Og så fint hvis det virker - men tankevekkende at reaksjonen min på en dødsrate på 13% er "så bra". Selvfølgelig er det bra ift en dødsrate på 70%, men i den store sammenhengen er det jo fortsatt forferdelig.

Jeg tenker også at "desperate times, need desperate measures", og nå er ikke tiden for kontrollerte forsøk over lang tid. Nå må man bare kjøre på med zMapp og HIV-medisin, for å prøve å redde flest mulig.

Jeg leste på CNN.com nå at man frykter at 500.000-1.200.000 mennesker skal bli smittet innen januar. Bedre pasientbehandling og smittebegrensning er veldig nødvendig nå. Jeg er så imponert over de lokale og internasjonale helsearbeiderne som risikerer så mye selv for å hjelpe andre.

Selv få jeg ikke til noe annet enn å gi penger.

Det er helt forferdelig. Ikke minst fordi man mangler effektiv behandling. Sykdommen har jo vært kjent i flere tiår, men det er først når vesten står i fare for et epedemisk utbrudd at forskningspengene virkelig dukker opp. Spørsmålet er om det hjelper, og om det er tidsnok.