Seksuell trakassering - hvorfor finner vi oss i så mye?

Saken med Harvey Weinstein og hans mangeårige seksuelle trakassering av kvinnelige skuespillere har berørt meg veldig og satt i gang mange tankeprosesser hos meg selv.

Jeg har selv vært utsatt for seksuell trakassering i yrkeslivet, og jeg kjenner svært godt til andre som har blitt utsatt for grov seksuell trakassering. Både i mine egne saker, og saker jeg kjenner godt til, er det noen klare fellestrekk for den som har blitt trakassert; man har blitt såpasss traumatisert (i varierende grad, selvfølgelig) at man ikke klarer å tro på egen dømmekraft (var dette greit eller ikke?), at man blir usikker på om det egentlig har skjedd, og at man tenker at skylden ligger hos en selv.

Noe jeg har begynt å tenke på de siste dagene er at min generasjon er den første generasjonen der vi faktisk har lov til å tenke at uønskede seksuelle tilnærmelser ikke er greit, og at dette må vi si fra om. Mødregenerasjonen, og generasjonene foran, vokste opp med at dette må man i større grad bare tåle og at det var mer kvinnens eget ansvar at hun ble utsatt for slikt. I skjæringspunktet mellom dette, som vi indirekte har blitt oppdratt inenenfor, og friheten vi egentlig har til å si fra, skapes det dilemma for oss, der vi etisk sett vet vi skal si fra, men mentalt sett er vi redd for konsekvensene av dette. Veldig generelt sagt, selvfølgelig. Men når vi står i et samfunn der man tar opp dette med riktige instanser på jobb og som en del av protokollføringen blir spurt om hva man hadde på seg da ekle kommentarer falt (true story), da er det noe som er riv, ruskende galt.

Jeg synes dette er et utrolig vanskelig emne, selv om det strengt burde være rett frem. Men jeg har selv kjent på kroppen tvilen om de ulike kommentarene er greie, om det er meg det er noe galt med og om jeg bare må tåle sånt, selv om jeg etisk og rasjonelt sett vet at dette skal jeg ikke bare blåse av.

Dette blogginnlegget synes jeg setter fingeren på en del av det jeg selv har kjent på, og spesielt traff dette meg: "Women like me would never let someone get away with abusing us, assaulting us, demeaning us. Never. Except sometimes we do. And sometimes the reasons are so complex and confusing that even we can’t fully make sense of them."

Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor er dets å vanskelig å ramme det inn og si fra?

Veldig mange menn synes jo at kvinner bare skal tåle sånt. Og siden de har vært toneangivende i samfunnet så følger jo folk etter.

Og så er det de kvinnene som har internalisert kvinnehat og som også synes det er viktig å distansere seg fra de "slemme" jentene som faktisk går med skjørt/er et annet sted enn hjemme/har jobb/snakker med menn og antagelig tror selv at om de bare er snille og føyelige og konservative så skjer det ikke med dem.

Det er på høy tid at fornuftige kvinner og menn sier høyt og tydelig at det ikke er ok, og stemningen har jo snudd. Cosby har blitt hengt ut. Weinstein har blitt hengt ut. Ben Affleck måtte gå ut og beklage at han kløp en dame i puppene på TV for noen år siden. Det er eneste måten å snu det på.

Sånn personlig så tror jeg at man kanskje best forsvarer seg med å være litt skarp når sånne øvrighetspersoner tester ut grensene. De som tråkker over grenser, de tester ofte folk ut på forhånd. Sitter litt nære på møter. Legger hånden på korsryggen etc. Det er ikke lett å si ifra, men jeg mener oppriktig at det er like greit å gjøre det i starten om man synes folk virker litt creepy. Det er ikke lettere å si fra om man har godtatt litt for mange klemmer liksom. (Selv om man selvfølgelig har all moralsk rett å gjøre det).

Jeg har opplevd lite trakassering, men det er jo bare flaks. Det kan jo jaggu skje absolutt hvem som helst. For eksempel Terry Crews fortalte om en opplevelse, og han er ikke akkurat et menneske som ser ut som han godtar alt.

Jeg måtte gi tydelig beskjed til sjefen en gang. Jeg fikk nok, men det var ikke snakk om seksuell trakassering, men mannsjåvinisme, rett og slett. Typ, snakker nedsettende til meg (også foran andre) basert på at jeg er kvinne og ikke noe annet.

Vi har fått et mye bedre forhold etter at jeg sa han måtte slutte med det. Fornøyd med det, men for å "sikre meg" så klarerte jeg ting med HR først. Hvis det skulle komme initiativ til å få meg sparket eller lignende.

Ja, det er vanskelig. Jeg tenker at vi må fokusere på hva vi selv kan gjøre for å endre ting, og for meg er dette viktigst:

Si i fra. Med en gang. Det er lettere å stoppe det etter første gang, hvor man kan si det litt enkelt og greit da, type "du, den måten å snakke til meg på er ikke profesjonell" etc.

Støtt dine medsøstre. Jeg er PISSLEI av damer som "tøffer seg" ved å rakke ned på andre som har reagert på trakasserende oppførsel med kommentarer som "såpass bør man tåle" eller "så sart kan man ikke være" og lignende.

Har du personalansvar - ha nulltoleranse. Lett å si, men det funker. Etter de første par, tre gangene du går direkte inn i en situasjon og sier høyt og tydelig "HEIHEIHEI, det der er ikke innafor!", er det VELDIG mye vanskeligere for de som trakasserer å påberope seg uskyldig moro.

Jeg liker begrepet hverdagsfeminisme. At man gidder å ta den lille kampen hver dag i de små situasjonene, og ikke bare roper høyt når skitten treffer vifta.

Hverdagsfeminismen er kjempeviktig. Ikke bare ved å stanse de negative kommentarene og oppførselen, men ved å trekke fram de flinke damene. Vær bevisst på å gjenta eller applaudere dyktige damer som sier kloke ting, gi kvinner plass ved møtebordet eller i media, og velg kvinnelige foredragsholdere der det passer. Jo flere steder man møter dyktige kvinner, jo vanskeligere er det å oppføre seg som et mannsjåvinistisk svin.

Jeg har vært borti en del mannfolk i høyere posisjoner som har prøvd seg på diverse mannsjåvinisme. Som regel roer de seg når jeg har sagt fra svært direkte og med en gang* at den typen oppførsel ikke godtas. Godt mulig jeg blir ansett som en rabiat feminazi, eller hva man bruker som skjellsord for tiden, men det er helt greit så lenge vi kan behandle hverandre med respekt i arbeidstida.

*(Fikk forresten litt småpanikk en gang jeg helt automatisk hadde gått i strupen på en svært høyt plassert politiker foran mine ledere og en rekke av hans kolleger og venner. Jeg sa vel noe sånt som "hei! Det der er ikke ok - slik har du ikke lov til å snakke om...". Han tok det heldigvis svært bra, og holdt seg godt innenfor grensene etter det. Mine ledere kjente meg, så de tok det også bra.)

Jeg synes det er bra at dette er et tema det blir snakket mye om i våre dager, og at unge kvinner får kunnskap hva trakassering er og får et "språk" de kan bruke for å si fra på en ordentlig, og ikke minst tydelig ,måte når noen går over streken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og si (bortsett fra å "gli unna" og gjøre alt som sto i min makt for å unngå å være alene i samme rom som han) da jeg som tjueåring flere ganger i uken ble tatt på (grep rundt livet, klaspet på rompa, strøket over håret...) av min 40 år eldre mannlige sjef. Urk, grøsser litt fremdeles bare jeg skriver om det.

Anbefaler denne artikkelen: https://www.theguardian.com/commentisfree/2017/oct/13/weinstein-sex-predators-baroness-lady-trumpington

Esme skrev:

Anbefaler denne artikkelen: https://www.theguardian.com/commentisfree/2017/oct/13/weinstein-sex-predators-baroness-lady-trumpington

Veldig fin artikkel - takk for linken!
"And that’s why the one vital lesson younger women can take from older ones is not that they should be tougher or more courageous. It’s that life is vastly improved by no longer being made to feel shame for things that are not rationally shameful. Contrive somehow to care less about what others think of our bodies or our behaviour, get rid of that useless anxiety – and living wouldn’t require half so much courage."

Kanskje er det en generasjonsgreie? Jeg har vokst opp med en far og stemor på aller ytterste venstrefløy politisk sett. Stemoren min har aldri lagt noe imellom, så jeg lærte av henne. Tror jeg.

Jeg har slett ikke vært borti graverende episoder på jobb, men når det har vært små episoder så har jeg vært veldig klar på at det er disse mennenes feil at det skjer. Og først i ettertid har jeg innsett at kanskje ikke alle hadde sett sånn på det.

Så det er kanskje håp for kommende generasjoner?

Og så er dagens feminister kanskje enda flinkere til å oppdra gutta våre? :håper:

gajamor skrev:

Veldig fin artikkel - takk for linken!
"And that’s why the one vital lesson younger women can take from older ones is not that they should be tougher or more courageous. It’s that life is vastly improved by no longer being made to feel shame for things that are not rationally shameful. Contrive somehow to care less about what others think of our bodies or our behaviour, get rid of that useless anxiety – and living wouldn’t require half so much courage."

Frysninger!

En annen viktig ting er at det går begge veier. Ikke proporsjonalt, men dog. Man kan ikke samtidig sikle over de kjekke ungguttene og kjefte på menn som gjør det samme. Og der må vi også si i fra! Jeg har vært borti kvinner som har ønsket seg spesielle arbeidere pga utseende, og de må få den samme "er du helt blåst?"-behandlingen som om mannlige kunder hadde bedt om "hun sexy".

Det der er et utrolig godt poeng, Maverick. Jeg hører til stadighet kvinner kommentere menn på en måte som de selv ville kalt en mann en gris om han gjorde overfor en kvinne; når en kvinne gjør det er det liksom bare festlig. Niks.

Fantastisk artikkel, takk for at du delte!

Jeg er er enig i det at vi må si fra med en gang. Utfordringen er gjerne at man ikke klarer det, ordene setter seg fast i halsen og man blir usikker på om dette egentlig var seksuell trakassering. Det er iallefall min opplevelse. Man føler seg så liten og så ekkel, og lurer samtidig på hva i huleste var det som skjedde nå? Så nettopp derfor er det så viktig at vi snakker høyt om det, slik at vi kan lære hverandre at det å si fra med en gang er ekstremt viktig.

Maverick skrev:

En annen viktig ting er at det går begge veier. Ikke proporsjonalt, men dog. Man kan ikke samtidig sikle over de kjekke ungguttene og kjefte på menn som gjør det samme. Og der må vi også si i fra! Jeg har vært borti kvinner som har ønsket seg spesielle arbeidere pga utseende, og de må få den samme "er du helt blåst?"-behandlingen som om mannlige kunder hadde bedt om "hun sexy".

Helt enig!

Rine: æsj, så ekkelt! Skjønner godt det sitter i.

Maverick skrev:

En annen viktig ting er at det går begge veier. Ikke proporsjonalt, men dog. Man kan ikke samtidig sikle over de kjekke ungguttene og kjefte på menn som gjør det samme. Og der må vi også si i fra! Jeg har vært borti kvinner som har ønsket seg spesielle arbeidere pga utseende, og de må få den samme "er du helt blåst?"-behandlingen som om mannlige kunder hadde bedt om "hun sexy".

Et veldig godt poeng. Jeg har blitt skikkelig sint på førti år gamle damer som omtalte russeguttene i SKAM på den måten.

Ruslebiffen skrev:

Jeg er er enig i det at vi må si fra med en gang. Utfordringen er gjerne at man ikke klarer det, ordene setter seg fast i halsen og man blir usikker på om dette egentlig var seksuell trakassering. Det er iallefall min opplevelse. Man føler seg så liten og så ekkel, og lurer samtidig på hva i huleste var det som skjedde nå? Så nettopp derfor er det så viktig at vi snakker høyt om det, slik at vi kan lære hverandre at det å si fra med en gang er ekstremt viktig.

Jepp. Og desto viktigere at vi ikke driver og bagatelliserer andres opplevelser med "høhøhø, sånn er det i det ÅRNTLIE arbeidslivet vettu, tåler'u ikke såpass har'u ikke noe her blant oss som "play hard", jenta mi!" (Nesten direkte parafrasering av hva en kvinne i min omgangskrets fortalte en annen kvinne som sukket over all denne klemmingen hele tiden...)

Dette er et tema som engasjerer meg, da, og jeg tenker at det er viktig at vi snakker om dette også uten å være ute på barrikadene hele tiden. At vi kan ha en helt normal samtale uten beskyldninger eller "du skjønner ikke hvordan det er for OSS KVINNER" eller den mannlige ekvivalenten. Flere oppegående, hyggelige menn jeg kjenner har fått seg noen aha-opplevelser på at det de har trodd har vært innafor oppførsel ("men jeg mente det bare hyggelig!") har gitt en uheldig symboleffekt, og gud, så mye lettere det er å få inn poenget når man snakker normalt sammen, enn når man brøler.

Og så må jeg dele en liten gladsak som jeg tror jeg har fortalt om før, som illustrerer hvor himla lett det er å få til noen små endringer, som kanskje igjen kan føre til store endringer.

Et år fikk firmaet mitt inn en bestilling på "kvinnelige vertinner til en rørleggermesse". I et anfall av bevisstløshet godtok administrasjonen den jobben, og jeg husker fortsatt hvor skitten jeg følte meg da jeg booket folk.

Året etter var det igjen rørleggermesse, og det ble bedt om kvinnelige vertinner igjen, men jeg svarte på den med "vi kan ikke booke etter kjønn, derimot kan vi selvfølgelig stille med verter av begge kjønn". Fikk til svar "du vet jo hva vi egentlig er ute etter her?", og svarte noe ala "ohyes, men det er som det er", og min kunde skulle da ta det med sin kunde, og hey presto, gjett hva som skjedde: Vi endte med en booking på "verter, uavhengig av kjønn, men fint om de har på seg noe rent og helt".

(At det ble booket bikinipromobabes gjennom et eller annet eventbyrå er så sin sak, da, men lell! Liten seier!)

Veldig enig, Maverick. Det går godt sammen med andre ting som man kan snakke om, og der det ofte bare dreier seg om å være høflig, selv om man ikke helt forstår hvorfor den andre parten mener det de gjør. Foretrekker noen å ikke klemmes, eller vil de helst kalles Petter i stedet for Kari (eller Petter i stedet for Ole Petter, for den del), så kan man jo bare si oi, sorry, det skal jeg passe på i fremtiden.

Jeg snakket nylig med noen folk om noe helt annet, nemlig all den positive oppmerksomheten flere av oss har opplevd overfor de små, blonde ungene våre når vi har vært i Sør-Europa. Og da sa en av mennene at han hadde syntes det var så skummelt en gang han var liten i Italia og en gammel mann kom og klemte og klappet på ham og sikkert snakket om for et vakkert barn han var - den lille gutten opplevde det jo bare som en helt ukjent gammel mann som sa ting han ikke forstod og tok på ham, og han hadde hatt mareritt mange ganger om det senere. Uønsket og uventet berøring, selv om den er utelukkende vennlig ment, kan være ordentlig ubehagelig.

Lurer på om det var Esme her en gang som tipset om "rett ut med hånden for fast håndtrykk, så går det ikke å klemme!", den har jeg benyttet meg av en del. Jeg er ikke en klemmer, eller jeg vil i hvert fall velge selv hvem jeg klemmer og ikke, og i hvilken setting jeg gjør det, så da er "heiheihei, nå skal vi riste litt på hendene til hverandre og se hverandre inn i øynene i stedet for å stå og kose!"-initiativet veldig greit å ta.

Jeg har tenkt mye på dette etter at saken med Weinstein eksploderte. Jeg hørte det klippet dere han pusher og pusher for at en ung, italiensk modell (?) skal bli med ham på rommet, og hun er så ukomfortabel, og klarer likevel å vri seg unna, men stemmen hennes er virkelig helt gruoppvekkende å høre på! Og så tenker jeg på alle dem som nå ikke står frem. De som ikke har en historie om at de ble presset men reddet av et eller annet, eller klarte å stå imot med en kjeftesalve, men en der de til slutt ga etter for presset og ble med på gud vet hva, og kanskje, kanskje ikke fikk en rolle eller en Oscar og alltid har hatt det som en svart flekk i minnet som de skal leve med, og som de absolutt aldri vil fortelle om, for hva vil folk si? Lå seg til toppen, lå seg til en Oscar. Det er fælt!

Og så hørte jeg også det klippet fra en Oscar-seremoni der han som delte ut prisen ramset opp navnene til 5 (tror jeg) kvinner nominert som beste kvinnelige skuespiller, og avsluttet med "Congratulations, you now no longer have to pretend to find Harry Weinstein attractive" og alle i salen lo og jeg tenker - hva visste de, hva slags latter var det? Hva tenkte han som sa det? Syns han det var morsomt, eller var dette noe han gjorde for i det minste å gi ETT spark i retning av en han syns var en fæl gris?


Det er ikke lenge siden jeg satt og diskuterte nachspielsvoldtekter med en ung, oppegående kvinne, og hun mente oppriktig at da var det ikke egentlig voldtekt.