Tja. Jeg var med min farmor til Kristiansand da jeg var fire år. Vi tok toget fra Oslo, og på den turen lærte hun meg å knyte skolissene og å strikke.
Det ble mange skjerf til bamsen og dukka i årene etter det.
Så ble det litt lapper/grytekluter og div annet enkelt.
Da jeg var 12 år var det utrolig populært med Fanagensere her jeg bor. Alle veninnene mine fikk, mødrene strikket til dem.
Også jeg som bare hadde pappa. Nyttet ikke å be han strikke. Så jeg sutret, pappa ga meg penger til garn med beskjed om at ville jeg ha Fanagenser så måtte jeg fikse selv.
Og jeg tuslet i garnbutikken.
For å gjøre en lang historie kort. Damen i garnbutikken hjalp meg, jeg var vel innom omtrent annenhver dag med strikketøyet mitt. Og det ble genser, skikkelig fin Fanagenser og butikkdamen monterte for meg.
Vi bor på et lite sted, og garnbutikken ble mitt paradis. Dama i butikken, som forøvrig er pensjonist nå har lært meg absolutt ALT som læres kan når det kommer til strikking.
Jeg er henne evig takknemlig. Jeg tør påstå at jeg siden da har strikket gjennomsnittlig 24 gensere i året, pluss en haug med luer,sokker, votter, bukser, kjoler +++.
I en alder av 40 år vil jeg påstå at jeg er en dreven strikker. Perfeksjonist til fingertuppene, alt som ikke blir perfekt blir rekket opp. Jeg strikker alt, uansett hva det skulle være.
Men, jeg har gått en lang vei, det er liksom ikke gjort på 123. Begynne i det små, ikke overvurdere seg selv for så å bli skuffet, og avansere etter hvert.
Å kunne et håndarbeide er gull verdt, jeg elsker å kunne gi bort hjemmestrikkede plagg i julegaver, strikket med kjærlighet. Og det er aldri for sent å begynne.
Og her tror jeg at jeg skrev meg helt bort, ble mere mimring det her og jeg husker vel ikke helt lenger hva det var du egentlig spurte om.
Men strikking var stikkordet,
det husker jeg. 😮
Lykke til. Lag deg en strikketråd så er vi sikkert mange her inne som kan hjelpe deg.
) og en halv sokk i mitt liv før jeg igjen fikk ånden over meg i april i år.
