Lesesirkeldiskusjon: "Stoner" (John Williams)

Jeg er ikke uenig i observasjonene dine, Marla. Men jeg tror der du ser sårhet ser jeg mer unnvikenhet og ingen evne til å ta ansvar. Jeg tror også at en av grunnene til at han ikke gjør noe med Grace/Edith er at han er redd for å gjøre ting verre. Og man kan sikkert godt legge til at han ikke vet bedre, han har jo vokst opp i relativ ensomhet, og har ikke god sosial trening.

Men jeg skulle så ønske at han tok tak. Som mann har han jo overtaket, sånn egentlig. Om han hadde sagt at han ville skilles fra Edith og hun var skvett gal og ikke burde få ha datteren så mener jeg at det hadde gått igjennom. Med svigerfar død hadde jo den delen av familien mistet all makt til å ta Grace også.

Så ja, han er nok redd for å miste Grace, og har ikke helt evnen til å se hva som kan gjøres anderledes, men jeg tror også han finner en viss komfort i unnlatenheten sin, det å slippe å ta tak.

Jeg ble også litt oppgitt over unnvikheten hans. Litt sånn tafatt på en måte, og redd for å ta tak i ting, spesielt på hjemmebane.

Jeg ser ikke sårheten som en motsetning til unnvikenhet (som i at jeg ikke ser at han har disse trekkene), men som en følge av en slik personlighet, sammen med situasjonen. Jeg vet ikke nødvendigvis om Stoner selv er veldig bevisst en slik sårhet, men for meg er det en kvalitet ved fortellingen. Nettopp alle de tingene man gjør feil, de valgene man trodde man ikke tok, alt man skulle ønske man hadde gjort annerledes. Det er generelle menneskelige problemstillinger som jeg synes skildres godt i boka. Jeg er altså ikke uenig i at han hadde de egenskapene som du nevner, jeg synes bare ikke det er irriterende fordi jeg liker at han ikke er perfekt. Det gjør at historien handler om feil og nederlag, og det er for meg uvesentlig om karakteren i boka burde gjort ditt eller datt. Nettopp det at han ikke gjorde det er jo hele tematikken - slik jeg ser det. 🙂

Tallulah skrev:

Som mann har han jo overtaket, sånn egentlig. Om han hadde sagt at han ville skilles fra Edith og hun var skvett gal og ikke burde få ha datteren så mener jeg at det hadde gått igjennom. Med svigerfar død hadde jo den delen av familien mistet all makt til å ta Grace også.

Jeg kan ikke nok om hvordan dette var den gangen, men jeg trodde ikke det var vanlig at fedre fikk omsorgen for barna? Dersom det er sannsynlig at han ville fått omsorgen for barnet stiller selvsagt den delen av situasjonen seg litt annerledes.

Jeg syns heller ikke det ene utelukker det andre, og forventer absolutt ikke en perfekt person. Jeg mener ikke at boka hadde blitt bedre eller at jeg hadde likt den bedre om Det var litt mer tak i Stoner. Men jeg hadde definitivt likt han bedre.

Jeg tror heller ikke det var vanlig at menn fikk omsorgen, men det handlet vel mer om at de ikke ville ha den. Det var nok heller ikke vanlig at gale damer fikk det, om familien gikk i mot.

Nei, det er jo ikke godt å si hvem som hadde vunnet den kampen.

Tallulah skrev:

Jeg syns heller ikke det ene utelukker det andre, og forventer absolutt ikke en perfekt person. Jeg mener ikke at boka hadde blitt bedre eller at jeg hadde likt den bedre om Det var litt mer tak i Stoner. Men jeg hadde definitivt likt han bedre.

Åh, sånn ja. Ja, det skjønner jeg!

Jeg likte Stoner, jeg, da. Jeg følte endeløs sympati for han.

Divine skrev:

Jeg likte Stoner, jeg, da. Jeg følte endeløs sympati for han.

Ja, hva tenker du om det Tallulah spør om? Hvorfor føler du sympati med ham?

(Det var ikke ment som et avhør, bare oppriktig interesse. )

Marla Singer skrev:

Ja, hva tenker du om det Tallulah spør om? Hvorfor føler du sympati med ham?

Eh, har prøvd å formulere noe, men er for trøtt, kjenner jeg. Men jeg skal tenke på det og prøve å skrive noe (relativt) vettugt i morgen. Det er bare det at jeg på ingen måte ser på Stoner som unnvikende, men, som sagt, det får bli i morgen.

I morgen. Jeg får nesten lyst til å lese den igjen, med denne personlighetsdiskusjonen i bakhodet.

Har endelig lest! Må på en pc og skrive av meg. (Tommel opp for elegant, varsom fortellerteknikk, jeg liker boken og William.)

Glemte helt å svare, ser jeg. Jeg har tenkt, men må formulere noe litt klart inni hodet mitt før jeg svarer.

Ah, ja. Jeg likte Stoner, han fremsto for meg som en stødig, lavmælt fyr som gjorde sitt beste for å gjøre sine plikter og skjøtte sitt liv på en ansvarlig måte, innenfor de evnene og ressursene han hadde til rådighet. Og jeg synes det var forfriskende med en hovedperson som ikke hadde de store, dramatiske faktene, eller tok de modige (men kanskje noen ganger mer egoistisk motivert enn noe annet?) konfrontasjonene.

Fin sak.

Det høres ut som du oppfatter Stoner slik forfatteren gjør det selv, Maverick. Ikke enig, seff.

In one of his rare interviews, he commented of his protagonist: "I think he's a real hero. A lot of people who have read the novel think that Stoner had such a sad and bad life. I think he had a very good life. He had a better life than most people do, certainly. He was doing what he wanted to do, he had some feeling for what he was doing, he had some sense of the importance of the job he was doing … The important thing in the novel to me is Stoner's sense of a job … a job in the good and honourable sense of the word. His job gave him a particular kind of identity and made him what he was."

Jeg er enig med Maverick. Jeg beundret Stoner for hans stoisisme, sikkert fordi jeg ikke eier et snev av det selv. Jeg ble kanskje litt for blendet av det, men i mine øyne kunne ikke Stoner gjøre noe galt, på en måte. Så jeg leste aldri boken med skepsisbriller.

Jeg synes han gjorde omtrent alt galt.

Jeg og! Jeg hadde lyst til å riste tak i ham omtrent hele tiden. Jeg gikk fra å bli moralsk indignert da han bare hoppet av utdannelsen familien hadde spinket og spart til uten et eneste snev av omtanke for mor og far til å synes han var en tiltaksløs dott.

Men da hadde han jo blitt en martyr. Og jeg hater martyrer.

At han byttet utdannelse, likte jeg (naturligvis ), men ellers syntes jeg boka var en paradeoppvisning i hvor mye skade man kan gjøre på seg selv og andre gjennom ren og skjær passivitet. Helt uten å være ond, dum eller ufølsom. Og det var nettopp dette jeg beundret ved boka (men ikke ved Stoner).