Hvor mye plass skal barn få ta?

Jeg begynte på dette innlegget i en annen tråd, men skled ut såpass mye at jeg lager en ny diskusjon. Det har vært noen tråder på FP i der det har blitt diskutert hva som er ok oppførsel av barn på ulike steder - på fly, på foreldremøter, på Teknisk museum, i kirken osv.

Jeg merker at jeg i disse trådene ofte blir overrasket over de som mener at det er greit at barn lager støy, uro osv. og at de skal få ta «mye plass» nesten uansett hvor de er og hvordan dette måtte gå ut over andre.

Jeg ser det er flere som synes det er greit med bråk fra barn i kirken. Der er visst jeg mer «på den andre siden». Er det en barnegudstjeneste tåler jeg det meste når det gjelder ståk fra barn, men jeg reagerer på at barn løper rundt, henger over alterringen og skriker og roper. Jeg tror barn kan bli kjent med kirkerommet og ha en ok opplevelse i kirken uten at de trenger å få utfolde seg fritt og sjenere andre. Jeg synes det er å vise andre lite respekt å la barn få bråke og gå eller løpe rundt under en vanlig gudstjeneste. Mange er i kirken for å finne ro, konsentrere seg om det budskapet presten har og ikke for å bli forstyrret av det foreldrene mener er en sjarmerende ung mann som løper 60-meter'n i midtgangen eller tar seg en tur bak alteret. Jeg tror barn kan synes det er ok at noen steder skal man vise litt respekt ved å roe ned tempoet et hakk, snakke med lavere stemme og til og med sitte stille og bare se seg rundt.

Når vi har hatt med barna på fly her jeg ikke en gang tenkt på at andre passasjerer skal ta hensyn til oss (ut over det at man tar hensyn til sine medpassasjerer generelt), men at vi som har valgt å ta med barna på fly må gjøre det vi kan for at det ikke skal være til for mye bry for andre.

Jeg får følelsen av at mange barnefamilier synes det er greit å ta så mye mer plass enn andre og at dette skjer på flere og flere områder. Ja, barn er barn, men de aller fleste kan lære å ta hensyn til andre fra de er ganske små uten at det skal hemme utviklingen deres på noen som helst måte. Jeg vil ikke tilbake til at "barn skal sees, ikke høres", men pendelen har dratt litt for langt andre veien synes jeg.

Og bare så det er sagt: Det finnes barn med spesielle behov som skal få delta på aktiviteter med andre selv om det kan bli støyende osv for de rundt. Det er ikke de jeg vil diskutere her.

Og for de med en mer naturvitenskapelig tilnærming til spørsmålet «Hvor mye plass skal barn få ta?»: Vennligst oppgi svaret i m³.

0,004 økende til 0,050, sånn omtrent.

Utover det er jeg veldig enig med deg. Rent bortsett fra at jeg ikke går i kirker annet enn under sterk tvang og trusler.

Jeg er fullstendig enig med deg, Embs.

Bra skrevet, Embs! Jeg er veldig enig med deg.
Av og til føler jeg at det går for langt over med at foreldre ikke skal kjefte på barnet, så langt at barnet ikke opplever det som grensesetting når de snakker i rosenrøde ordlag.
Selfølgelig finnes de søte små som retter seg etter foreldre uten kjeft/tilsnakking - men det finnes også de som trenger en fast hånd/faste ord (nei, jeg mener ikke hyling og høylydt kjeftesmelling, og heller ikke smekking/slåing/etc).

Mauser skrev:

Rent bortsett fra at jeg ikke går i kirker annet enn under sterk tvang og trusler.

Bare du ikke sutrer høylydt mens du er der så!

Jeg syns det er litt aldersbetinget. Jo eldre barna er, jo mindre bør man akseptere at de bråker og forstyrrer andre. I den ene tråden var det snakk om 2-3-åringer som laget bråk fordi de løp med støvler inne. Det syns jeg er innenfor hva jeg hadde akseptert - kanskje ikke av mitt barn, men definitivt av andres. Å forsøke å få så små barn til å sitte stille kan vel ofte lage like mye bråk som at de løper rundt. Jeg har ikke så mye erfaring akkurat med det altså, min jente har alltid vært veldig observerende og stille i forsamlinger, men jeg ser ikke for meg at jeg hadde blitt irritert av en sånn situasjon.

Generelt syns jeg at barn etter en viss alder bør kunne følge de samme sosiale reglene for å ta plass i forsamlinger som voksne. Det innebærer å sitte stille når andre sitter stille, prate når det er naturlig å prate og ikke oppføre seg på en måte som er forstyrrende for andre.

Jeg merker at jeg ikke er noe kirke- eller foreningsmenneske. Jeg kan ikke komme på en eneste gang der jeg har vært i en stor forsamling med bråkete barn.

Jeg er veldig enig i at barn har godt av å tåle både stillesitting og stillhet. Men samtidig så er vi velsignet med et utpreget rolig barn som, bortsett fra noen måneder i lær-å-gå-alderen, har sittet stille der vi har plassert ham. 😮 Enten det er i kirken, på fly eller venteværelset hos lege, osv. (I tillegg til at vi går i en kirke med veldig bra barneopplegg, så barna går for å leke så snart evt. dåp er unnagjort. 😉)

Men; om foreldre med mer urolige barn hadde hatt disse med seg, så hadde jeg aldri latt dette irritere meg i den grad at jeg hadde ment de skulle la være å ta barna med! Og når barna har begynt å løpe rundt, så mener jeg det er for sent å begynne å kjefte. Det er vel så forstyrrende med voksne som kjefter panisk, i redsel for hva resten av forsamlingen synes. Da må det være en bedre løsning å ta barnet med seg ut en liten stund?

Embs skrev:

Bare du ikke sutrer høylydt mens du er der så!

Før, etter og inni meg, så. Særlig tiggerunden på slutten provoserer meg grenseløst - først betaler jeg tvungen kirkeskatt i dyre dommer for noe jeg ikke tror på, ikke bruker og som påfører meg lidelse når jeg av en eller annen grunn må være der, og så skal de jaggu ha MER penger? Mens de fromme gamle damene blar opp og tsktsker misbilligende i min retning når jeg later som om jeg ikke ser tiggeskåla? Goddamn!

Mauser skrev:

Før, etter og inni meg, så. Særlig tiggerunden på slutten provoserer meg grenseløst - først betaler jeg tvungen kirkeskatt i dyre dommer for noe jeg ikke tror på, ikke bruker og som påfører meg lidelse når jeg av en eller annen grunn må være der, og så skal de jaggu ha MER penger? Mens de fromme gamle damene blar opp og tsktsker misbilligende i min retning når jeg later som om jeg ikke ser tiggeskåla? Goddamn!

Knapper og monopolsedler, Mauser. Elementært.

Jeg har også himlet for meg selv over barn som løper opp og ned midtgangen i kirken osv. F.eks i Leos dåp. At toåringene satt og dillet for seg selv på gulvet med noen småbiler og sa brrrr gjorde ikke noe, men at nesten-syvåringen gikk opp og ned midtgangen og i det hele tatt var overalt, ble noe annet. Moren min ble faktisk lettere sjokkert over at foreldrene ikke ga gutten beskjed om å sette seg ned, og sitte der. (Som femåringene til Iset og meg gjorde, uten å mukke.)

Det jeg altså vil frem til, er at det kommer litt an på alderen til barnet, og hensynet foreldrene tar. Sitter toåringen og diller rolig, og ikke forstyrrer, så gjør det ikke noe. Men begynner ungen å bælje, så går det an å ta ham/henne med ut. Samme med babyer. Barn som er litt større regner jeg med at klarer å sitte stille den lille timen en gudstjeneste tar. Hvis ikke, så kan man også ta dem med ut.

Fibi skrev:

Det jeg altså vil frem til, er at det kommer litt an på alderen til barnet, og hensynet foreldrene tar. Sitter toåringen og diller rolig, og ikke forstyrrer, så gjør det ikke noe. Men begynner ungen å bælje, så går det an å ta ham/henne med ut. Samme med babyer. Barn som er litt større regner jeg med at klarer å sitte stille den lille timen en gudstjeneste tar. Hvis ikke, så kan man også ta dem med ut.

Helt enig! 🙂

Fibi skrev:

Det jeg altså vil frem til, er at det kommer litt an på alderen til barnet, og hensynet foreldrene tar. Sitter toåringen og diller rolig, og ikke forstyrrer, så gjør det ikke noe. Men begynner ungen å bælje, så går det an å ta ham/henne med ut. Samme med babyer. Barn som er litt større regner jeg med at klarer å sitte stille den lille timen en gudstjeneste tar. Hvis ikke, så kan man også ta dem med ut.

Veldig enig.

Jeg er som Kasia, jeg mener at det er temmelig aldersavhengig hvor mye bråk man må tåle. F.eks så synes jeg at noen med hylende baby på en forestilling godt kan rusle ut en tur, men om man sitter på et fly og moren helt åpenbart ikke kan gå ut, så kan folk la være å være sure.

Sist jeg fløy alene gråt en baby et par stolrekker foran meg og sidemannen himlet med øynene. Jeg spurte ham om han var mot at folk skulle bli født her på jorda, og da ble han sur på meg.

Jeg blir kjempeirritert på foreldre som ikke stopper barna sine når de sparker borti stolseter, slår borti ting, springer rundt og hyler høyt, samtidig så blir jeg kjempeirritert på dem som ikke tåler at barn snakker eller er tilstede.

Jeg er helt på linje med deg her. Vedr fly så synes jeg det er hyggelig når folk tar hensyn og er oppmerksomme mot ungene, men skjønner hvis ikke alle synes toppen av lykke er mine barns konstante "hei" mens de (barna) står bakovervendt i setet fra Gardemoen til Larnaca...

Jeg synes også det er en tendens til å forklare enhver oppførsel som andre _kan_ reagere negativt på med diagnoser og ekstra behov. I min verden finnes det massevis av normale (per def) barn som kan være til sjenanse i ulike settinger (hvorav mine egne) fordi de ikke får beskjed om å sette ned tempo, dele med seg eller ta hensyn.

Esme skrev:

Jeg er som Kasia, jeg mener at det er temmelig aldersavhengig hvor mye bråk man må tåle. F.eks så synes jeg at noen med hylende baby på en forestilling godt kan rusle ut en tur, men om man sitter på et fly og moren helt åpenbart ikke kan gå ut, så kan folk la være å være sure.

Sist jeg fløy alene gråt en baby et par stolrekker foran meg og sidemannen himlet med øynene. Jeg spurte ham om han var mot at folk skulle bli født her på jorda, og da ble han sur på meg.

Helt enig. Når babyer gråter og man ikke kan gå noe sted (feks. på fly) så er det helt utrolig at folk kan bli SURE. Hva skal man gjøre, liksom? Stappe en sokk i kjeften på ungen? 🙄
Jeg mener også det er aldersbetinget. Det er utrolig mange foreldre som tydeligvis driter i å lære ungene normal folkeskikk. Trist for ungene, som blir uglesett. Og så har man de som ikke tåler et pip fra unger.

Jeg er også veldig enig med det Embs sier. Og det er klart det er forskjell på babyer og syvåringer, og klart at det er forskjell på et sted man er fordi man trenger det, som et fly eller en matbutikk, og et sted man har valgt å oppholde seg, som en konsert eller en gudstjeneste. Barn som bråker og forstyrrer i matbutikken og på flyet kan såklart være irriterende, men de hindrer i alle fall ikke de andre tilstedeværende i å kjøpe mat eller komme frem til bestemmelsesstedet - men barn som bråker og forstyrrer under en forestilling eller på et museum, kan jo ødelegge ganske mye for resten av publikum.

Ja, og så er jeg enig med Esme. Det er fryktelig situasjonsbetinget.

Iset skrev:

Helt enig. Når babyer gråter og man ikke kan gå noe sted (feks. på fly) så er det helt utrolig at folk kan bli SURE. Hva skal man gjøre, liksom? Stappe en sokk i kjeften på ungen? 🙄

Jeg er helt enig med dere her altså. Av og til kan man ikke stoppe en baby fra å gråte. Men jeg ville aldri tatt med en urolig baby som gråt mye på ferietur som innebar lang flyreise. Vi dro til Australia med da storesøster var 8 mnd. Hun var en rolig baby som sov mye og tilpasset seg det meste. Turen gikk veldig bra, men det ble jo ganske mye ekstra pupp, «husking» på fanget, soving på magen min osv. Alt som kunne gjøre turen lett for henne og dermed de rundt oss. Jeg hadde aldri tatt samme turen med lillesøster da hun var på den alderen. Jeg tror det ville blitt slitsomt for både henne, oss og omgivelsene.

Mauser skrev:

Før, etter og inni meg, så. Særlig tiggerunden på slutten provoserer meg grenseløst - først betaler jeg tvungen kirkeskatt i dyre dommer for noe jeg ikke tror på, ikke bruker og som påfører meg lidelse når jeg av en eller annen grunn må være der, og så skal de jaggu ha MER penger? Mens de fromme gamle damene blar opp og tsktsker misbilligende i min retning når jeg later som om jeg ikke ser tiggeskåla? Goddamn!

Perler og glansbilder.

Ellers enig med Kasia og Esme, men jeg må innrømme at skrikende babyer (både på fly og andre steder) er noe av det verste jeg hører. Jeg hater babyskriking.

Embs skrev:

Jeg er helt enig med dere her altså. Av og til kan man ikke stoppe en baby fra å gråte. Men jeg ville aldri tatt med en urolig baby som gråt mye på ferietur som innebar lang flyreise. Vi dro til Australia med da storesøster var 8 mnd. Hun var en rolig baby som sov mye og tilpasset seg det meste. Turen gikk veldig bra, men det ble jo ganske mye ekstra pupp, «husking» på fanget, soving på magen min osv. Alt som kunne gjøre turen lett for henne og dermed de rundt oss. Jeg hadde aldri tatt samme turen med lillesøster da hun var på den alderen. Jeg tror det ville blitt slitsomt for både henne, oss og omgivelsene.

Men man vet jo ikke alltid hvordan en baby vil reagere på en flytur heller. Dersom man VET det kan man kanskje holde seg hjemme, men ikke alle som tar fly er på ferie heller. Noen skal nødvendige ærender og MÅ ta fly, feks.