Når unge, vellykkede menn tar livet sitt

Dette leserinnlegget i Aftenposten gjorde veldig inntrykk på meg da jeg leste det tidligere i uken. Det er skrevet av en ung mann, som tilsynelatende hadde «everything going for him», men som bestemte seg for å ta livet sitt. Han forteller om planlegging, tilrettelegging og logistikk for at selvmordet skal sende akkurat de rette signalene og berøre omgivelsene akkurat passe mye. Selvsagt er flinke menn også flinke når de skal ta livet sitt. Åpenbart gikk det ikke helt etter planen.

Årsaken til at han skrev innlegget var denne reportasjen fra A-magasinet. Der står det bl.a.:

Hver måned tar i gjennomsnitt seks unge menn mellom 20 og 30 år livet sitt. Hver måned. I 2012 var det 63 selvmord bare i denne aldersgruppen. Samme år var det 28 drap totalt i Norge.

Seks menn i måneden! Som dør! Så kommer mørketall og mislykkede forsøk, med de konsekvensene det har, i tillegg. Over dobbelt så mange mennesker dør av selvmord som i trafikken. Hvor er engasjementet?

Denne gjorde inntrykk på meg og.

Eg synest det er veldig bra at Aftenposten tar opp dette. Det er så lite snakk om sjølvmord, fordi ein er redd smitteeffekt. Det står til og med noko om det i Vær varsom- plakaten. Men det å teie i hjel problematikken, er kanskje like ille. I alle fall for dei som står oppi det, både dei som har det vanskeleg og dei pårørande.

Tidvis kommer det jo fryktelig overraskende på. Jeg hadde en kollega som går rett inn i kategorien "ung og vellykket mann", men min kollega klarte det. Vi skjønte ingenting, og det gjorde visst verken foreldre eller venner heller. Det var fryktelig trist, men siden vi ikke fikk noen forvarsler, så føles det vanskelig å tro at man kunne gjort noe annerledes.

Det er fryktelig mange. Jeg får ikke lest leserinnlegget på grunn av Aftenpostens teite abonnementsgreie, men jeg leste reportasjen og fikk tårer i øynene. Seks unge menn hver måned er fryktelig mange. Hvorfor er det unge menn i den aldersgruppen? Hva er det som skjer som gjør at vi ikke greier å ivareta dem?

Jeg tror også det trengs mer åpenhet rundt dette. Det er ingenting som kan ties i hjel, det er forsøkt lenge nok.

Kan jeg spekulere helt vilt?

Jeg tenker at det er litt av samme grunn som "de flinke jentene som blir utbrent", men at det får litt annet utslag. Og siden det er relativt vanlig, så føles det som et reelt alternative.

Det er vel ofte sånn at de typisk ikke har barn, og dermed færre forpliktelser.

nokon skrev:

Denne gjorde inntrykk på meg og.

Eg synest det er veldig bra at Aftenposten tar opp dette. Det er så lite snakk om sjølvmord, fordi ein er redd smitteeffekt. Det står til og med noko om det i Vær varsom- plakaten. Men det å teie i hjel problematikken, er kanskje like ille. I alle fall for dei som står oppi det, både dei som har det vanskeleg og dei pårørande.

Ja, han som skrev innlegget sier noe om det også:

- Jeg skrev dette innlegget fordi jeg vil at vi skal våge å være mer åpne om selvmord. Jeg tror ikke det er farlig, jeg tror det kan være selvmordsforebyggende, sier han.

Det ligger en oppfølgingssak om ham her.

Noe av grunnen til at det er litt lite fokus på dete feltet, har vel tradisjonelt vært en frykt for smitteeffekt - at noen faktisk skal komme på selvmord som en god idé når de leser om det. Jeg vet ikke om denne tankegangen er i ferd med å bli litt foreldet, men jeg håper det.

Det er i hvert fall fryktelig skremmende å høre om hvor rasjonelt disse mennene tenker rundt selvmordet. Som for eksempel (etter å måtte avlyse en tur som kjæresten hadde gledet seg til):

- Da følte jeg meg maksimalt mislykket. Hun hadde gledet seg sånn, og jeg kunne ikke reise fordi jeg slet med depresjon og å komme meg på jobb. Da gikk jeg hjem og laget et regnskap, hva taler for og hva taler imot at jeg skal dø. Jeg mente det var mest som talte for, og da tok jeg avgjørelsen. Resten var bare logistikk, sier han.

Det er på en måte sjokkerende, men samtidig så selvsagt at de forholder seg til planleggingen av sin egen død på denne måten.

Tjorven skrev:

Kan jeg spekulere helt vilt?

Jeg tenker at det er litt av samme grunn som "de flinke jentene som blir utbrent", men at det får litt annet utslag. Og siden det er relativt vanlig, så føles det som et reelt alternative.

Det er vel ofte sånn at de typisk ikke har barn, og dermed færre forpliktelser.

Denne tanken slo meg også.

Jeg kjenner også til et par tilfeller, av slike som har lykkes og fått alt til. Populære, flinke, hyggelige, sosiale.

Jeg tenker litt at dersom veldig mye av selvbildet ditt er knyttet opp til at du skal være alt det, så blir det både skrekkelig slitsomt og skrekkelig sårbart.

Tjorven skrev:

Kan jeg spekulere helt vilt?

Jeg tenker at det er litt av samme grunn som "de flinke jentene som blir utbrent", men at det får litt annet utslag. Og siden det er relativt vanlig, så føles det som et reelt alternative.

Det er vel ofte sånn at de typisk ikke har barn, og dermed færre forpliktelser.

I veldig mange av desse tilfella Aftenposten har presentert, er det jo ekstremt flinke folk som er dyktige, men som stiller veldig høge krav til seg sjølv.

Bluen skrev:

Noe av grunnen til at det er litt lite fokus på dete feltet, har vel tradisjonelt vært en frykt for smitteeffekt - at noen faktisk skal komme på selvmord som en god idé når de leser om det. Jeg vet ikke om denne tankegangen er i ferd med å bli litt foreldet, men jeg håper det.

Det ER en påvist smitteeffekt, bare så det er helt klart. Det er særlig smitte i ytre kjentskapskrets til den som tar livet sitt. Derfor bør man aldri omtale metoder konkret. I mitt nærmiljø er det flere konkrete eksempler på smitte, der noen har gjort nøyaktig det samme som den som tok livet sitt, basert på media eller snakk i omgangskretsen.

Dette er basert på forskning.

http://presse.no/Saker/Veileder-for-omtale-av-selvmord

http://tidsskriftet.no/article/1270403/

Litt gammel, men like gyldig: http://tux1.aftenposten.no/nyheter/nett/d126261.htm


Jeg sier ikke at det skal ties ihjel, men det er viktig å være varsom når det omtales. Smitteeffekt er ingen myte, men høyst reelt.

Interessant, Pelle - og ikke minst skremmende.

Bluen skrev:

Noe av grunnen til at det er litt lite fokus på dete feltet, har vel tradisjonelt vært en frykt for smitteeffekt - at noen faktisk skal komme på selvmord som en god idé når de leser om det. Jeg vet ikke om denne tankegangen er i ferd med å bli litt foreldet, men jeg håper det.

Det var ei sjølvmordsbølge i Tyskland etter at Unge Werthers lidelser blei gitt ut, på 1700-talet. Og det er dette som framleis ligg bak denne tenkinga.

Eg kjenner til eit tilfelle kor ei ung, vellykka jente tok livet sitt og kor det konsekvent blei sagt at ho "forulykka" i gravferda. Det var familien sitt ønske. Men det var veldig spesielt, fordi alle vi som satt i kyrkja, visste jo at det ikkje var ei ulykke. Men det seier litt om kor sterke tabu det er rundt dette.

Eg trur desse tabua fører til at folk som slit med sjølvmordstanker kjenner seg meir aleine. Og eg trur at det at slike som Oddvar Vignes står fram og fortel om at ein har eit sjølvmordsforsøk bak seg og at livet igjen er verdt å leve, kan gi håp til folk som har slike tankar. Det viser jo at ting har blitt betre for andre.

Eg håper det blir meir åpenheit rundt tematikken.

Eg trur effekten kalles Werther-effekten i psykiatrien, viss ein vil lese meir om det.

Her er Helsedirektoratets veilder for ivaretakelse av etterlatte etter selvmord, som også har fokus på smitte:

http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/etter-selvmordet-veileder-om-ivaretakelse-av-etterlatte-ved-selvmord/Publikasjoner/etter-selvmordet-veileder-om-ivaretakelse-av-etterlatte-ved-selvmord.pdf

2.4.2 Varsomhet ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk Ukritisk og uheldig omtale av selvmord og selvmordsforsøk i det offentlige rom kan føre til økt forekomst av selvmordshandlinger, særlig blant unge. Det er særlig når et selvmord hos en ungdom i nærmiljøet, eller en kjent person i det offentlige rom, omtales på en sensasjonspreget, dramatiserende eller romantiserende måte at slike såkalte smitteeffekter kan oppstå. Man tenker seg at smitte oppstår gjennom at andre unge overidentifiserer seg med den avdøde og finner sterke likhetstrekk mellom sine egne problemer og sin egen situasjon og føler seg tiltrukket av å løse pro blemene på samme vis som avdøde. Selvmord kan også oppfattes som mer attraktivt når avdødes egenskaper og handlemåte glorifiseres.

Konkret omtale

av selvmordsmetoder, sted for handlingen og andre detaljer kan også senke terskelen for selvmord i ungdomsmiljøer som er berørt.
Det er altså viktig å utvise varsomhet ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk i det offentlige rom. Selvmord bør imidlertid ikke forties og tabuiseres. Åpen og nøktern informasjon om hva som har hendt (men uten detaljert omtale av omstendigheter og metode) bør formidles til alle berørte i ungdomsmiljøet og på skolen der avdøde gikk. Samtidig bør det formidles korrekt informasjon om hvilke alvorlige personlige og psykiske problemer selvmord som oftest henger sammen med og at selvmord er en tragisk utgang på slike problemer. Det bør gis god informasjon alternative løsninger og om tilgjengelige hjelperessurser og det bør også vurderes om terskelen for å få tilgang til hjelp bør reduseres for en kortere periode.
Omtale og minnestunder i skolen eller andre steder bør ha et nøkternt og empatisk preg uten idyllisering av selvmordshandlingen. Selvmord må omtales som et tragisk problem og ikke som en løsning. Det bør pekes på løsningsmuligheter selv ved problemer som kan oppleves uløselige.
Lokalt ansvarlige bør samarbeide med lokale massemedier med mål om formålstjenlig og ansvarlig medieomtale av hendelsen

Fra sitatet til Pelle: Det er særlig når et selvmord hos en ungdom i nærmiljøet, eller en kjent person i det offentlige rom, omtales på en sensasjonspreget, dramatiserende eller romantiserende måte at slike såkalte smitteeffekter kan oppstå.

Ja, og det var nettopp det som traff meg så veldig i leserinnlegget. Nettopp fraværet av sensasjon, drama og romantikk. Det var heller ingen omtale av metode i innlegget. Kanskje bør den offentlige debatten dreie seg om årsaker, forebygging og sammenhenger, men jeg tror mer åpenhet er viktig på tross av frykt for smitteeffekt.

Jeg har lest at antall selvmordforsøk er 10 ganger høyere enn antallet selvmord som begås. Det vil si 5000 selvmordforsøk i året. Basert på folks reaksjoner om man er åpen om selvmordstanker/forsøk, så vil jeg absolutt si at dette er for lite belyst. Det er da dramaet stiger til sensasjonspreg, og det er da vi ender med tabloide fremstillinger av alt som har med selvmord å gjøre. Folk dør av dette, det er et problem. Allmennheten trenger faktisk mer kunnskap om emnet, det nytter ikke å legge lokket på alt.

Jeg tenker av og til på dette med 'perfeksjon' i samfunnet som ideal. Vi har jo diskutert dette i flere andre tråder i forbindelse med alle krav man står ovenfor. Men det er kanskje i ferd med å bli et slags 'samfunnsproblem'. Livet skal være så perfekt på alle områder. Studier, jobb, utseende og kropp, partner, bryllup, økonomi, barn, hus og hjem and so on. Vellykkethet, kontroll, idyll og 'lykke'. En konstant streben etter noe, men sjelden fokus på å være fornøyd med ståa som den er. Aksept for livet i seg selv.

Og hva kan man gjøre for å oppdra barn til voksne folk som klarer å se at alle impulser man får fra verden, bare er biter av en helhet, som som regel har sin bakside de også. At perfeksjonismen i seg selv ikke er lykkegivende. At du er god, selv om du ikke er best, at du betyr noe og er viktig, selv om du ikke er perfekt. At lykke ikke er evig tilstand, men fine øyeblikk som dukker opp av og til, som du ikke kanskje klarer å se uten å ha hatt litt motstand i ny og ne. Og det å ha noe å leve for og klare å se verdien i livet og egen eksistens, uten at det blir målt på noen måter. I et målsesamfunn som vårt, er det mulig å ikke sammenligne oss med noen, og bare være tilfreds?

Alle må vi ha noe som driver oss. Det varierer fra person til person, men noe som gjør at vår eksistens betyr noe - i det minste for oss selv.

Dette er et veldig vanskelig tema, og jeg tror det er endel uheldig forventninger og et opplevd press fra samfunnet og seg selv om hvordan man selv skal lykkes, som ofte rammer de unge hardt.

Men jeg mener å ha lest at antall selvmord øker om våren, det stod vel i Aftenposten i dag at enkelte får en forsterket opplevelse av egen mislykkethet når alt rundt skal være så lystbetont og fint. "Ja visst gör det ont när knoppar brister..."

Når man vet alt dette undres jeg over at man ikke har holdningskampanjer på denne tiden av året? Man trenger ikke snakke om selve temaet, selvmord, men oppfordre til å snakke sammen. Kontakte noen og dele tankene sine. Ikke bære på alt alene.
Men det er vel muligvis faren for å påvirke noen i negativ retning.

Så fryktelig vondt, at noen ikke ser en annen vei ut. 🙁