Uttale av utenlandske navn på vin

Jeg har alltid bestrebet meg på å uttale utenlandske ord og navn korrekt.

Derfor var det ganske naturlig for meg, da jeg skulle på polet for å hente en av mine favoritter til kveldskosen, å spørre etter "Faostinå Onå" - altså Faustino I.
Damen bak disken så forvirret på meg, og spurte forsiktig om jeg kunne si det en gang til, så jeg gjentok:
"Jeg skal ha en Faostinå Onå."
Svaret denne gangen var et svært innett "HÆ???", så jeg gjentok det hele en gang til, saktere denne gangen.
Endelig lyste hun opp og utbrøt lykkelig:
"Åååå, du mener Fævvstino En, ja!"


Jeg fikk rett og slett vondt i språkøret mitt, jeg...

Så til saken:

Hvor stiller dere hen: Fornorsking av utenlandske navn, eller mest mulig korrekt uttale?

Jeg jobber på restaurant og får ofte noen heller uheldige forespørsler om vin.
En klassiker er han som skulle ha en flaske Tørre Krona for den var jo så nydelig, jeg sto som et spørsmålstegn før jeg forsiktig lurte på om det var en Torres Corona han skulle ha. "Ehhhm er det den med en liten tyr på da?" sier han. Jeg sto og beit meg i tunga for å ikke bryte ut i krampelatter.

Så har vi de som tror de har stålkontroll, og gjerne skal være litt viktige.
Kunde: "Få ei flaske av Villa Caffiagoen"
Jeg: "en flaske Caffadsjå, ja"
Kunde: "øhhh nei Caffiago , den til 510 kroner her"

Tørre Krona, ja...

Ei venninne av svigermor ble en sen og fuktig natt på byen kontaktet av en bedugget herre som lurte på om han kunne få by på en Sådda Kåmfa.
Hun ble naturlig nok en anelse nysgjerrig på denne drinken som hørtes spennende og eksotisk ut, og takket ja.
Mannen bestilte en Sådda Kåmfa, bartenderen så litt forskrekket ut, men etter mye om og men og intens vifting med pekefingre, kom det frem en flaske med - Southern Comfort...

Jeg uttaler utenlandske navn litt fornorsket når jeg snakker norsk, selv når jeg fint er i stand til å uttale navnet riktig. (Jeg sier for eksempel "Eddinburg" når jeg omtaler byen i en norsk setning. Og "Paris" med s-lyd.) Og nummerering sier jeg stort sett alltid på norsk, hvis den er skrevet med tall, så jeg ville uttalt vinen i hovedinnlegget som "Faustino nummer én", med "au"-lyden som en mellomting mellom spansk og min egen vanlige "øu"-uttale (siden jeg er nordlending, uttaler jeg ikke "au" som /ævv/).

Jeg er på samme linje med Skilpadda her. Selv snakker jeg både fransk og italiensk, og vet godt hvordan det skal uttales, men jeg synes det er unaturlig (og litt pretensiøst) å skulle uttale franske og italienske ord i norske setninger på originalspråket. På den måten så unngår man også de store misforståelsene. Jeg sier for eksempel "påmm fri" og ikke "påmm fritt".

LaBanga skrev:

Jeg er på samme linje med Skilpadda her. Selv snakker jeg både fransk og italiensk, og vet godt hvordan det skal uttales, men jeg synes det er unaturlig (og litt pretensiøst) å skulle uttale franske og italienske ord i norske setninger på originalspråket. På den måten så unngår man også de store misforståelsene. Jeg sier for eksempel "påmm fri" og ikke "påmm fritt".

Enig, stort sett; men jeg sier "påmm fritt".

Jeg blander litt tror jeg.

Jeg er ikke veldig stødig i verken fransk, spansk eller italiensk så endel vinmerker blir nok uttalt slik de skrives.

Jeg sier Føustino 1

Claire skrev:

Enig, stort sett; men jeg sier "påmm fritt".

Det gjør jeg også. Og "angtrekått".

Jeg fornorsker. Heldigvis har vi selvbetjent pol her, så slipper de ansatte å høre meg radbrekke alle vinnavnene.


(Jeg sier biff og chips)

Claire skrev:

Enig, stort sett; men jeg sier "påmm fritt".

Jeg er jo enig med deg i at det er mest riktig, jeg sier for eksempel "bagett", men siden jeg har trått mine barnesko på "Rutebilstasjonen", og var godt inni menyen på snackbaren før jeg begynte med fransk på skolen, så klarer jeg ikke å bli kvitt den uttalen (men selvsagt ikke når jeg er i Frankrike da).

Når jeg snakker fransk så synes jeg forøvrig det er morsomt å uttale engelske ord på froskemåten da...

Skilpadda skrev:

Jeg uttaler utenlandske navn litt fornorsket når jeg snakker norsk, selv når jeg fint er i stand til å uttale navnet riktig. (Jeg sier for eksempel "Eddinburg" når jeg omtaler byen i en norsk setning. Og "Paris" med s-lyd.) Og nummerering sier jeg stort sett alltid på norsk, hvis den er skrevet med tall

Samme her. Jeg ville sagt "fæustino én" i dette tilfellet (men jeg ville nok ha skjönt hva kunden mente hvis hun uttalte navnet korrekt, da).

Det blir litt på siden, men for noen år siden gikk jeg til Lilleström stasjon og skulle bestille en togbillett til nyttårsaften. "Én student til Trondheim klokka 13 nyttårsaften," prövde jeg meg.
Tomt blikk fra mannen bak skranken: "Nyttårsaften?"
"Ja, nyttårsaften! Den trettiförste desember."
"Trettiförste?"
"Ja, den énogtredevte desember. Årets siste dag."
"Å, du mener den énogtræddefste!"

Skilpadda skrev:

Det gjør jeg også. Og "angtrekått".

Jeg sier pom fritt, antrekått og sjokolademoss. Og Føustino en.

LaBanga skrev:

Jeg er på samme linje med Skilpadda her. Selv snakker jeg både fransk og italiensk, og vet godt hvordan det skal uttales, men jeg synes det er unaturlig (og litt pretensiøst) å skulle uttale franske og italienske ord i norske setninger på originalspråket. På den måten så unngår man også de store misforståelsene. Jeg sier for eksempel "påmm fri" og ikke "påmm fritt".

Jeg er også enig. Selv om jeg i mange tilfeller vet hvordan uttalen skal være i originalspråket, så bruker jeg den norske uttalen når jeg snakker norsk. Jeg heller litt andre veien egentlig jeg, og synes det er komisk når man gjør det motsatte.

Jeg sier også "påmm fri".

Jeg gjør generelt som Skilpadda. Unntaket er kanskje når det er noe på spansk, da sier jeg det med spansk uttale uten å tenke meg om. (Jeg kan f.eks. legge spansk uttale på ord/navn som opprinnelig ikke er spanske)
Men i fransk f.eks, som jeg ikke kjenner til, ville det vært vanskelig å uttale det riktig.

Samtidig må jeg innrømme at det skjærer i ørene når folk skal spise "tortilla" med "Jalapeno" og lese Paulo "Coelho". (Tårtija, halapenjo, kåeljo)
Det er en miljøskade. Men det gleder meg veldig at sportskommentatorer ser ut til å ha veldig god oversikt over uttale på forskjellige språk. Kanskje de leser navnene med lydskrift?

Jeg satt litt og lurte på om det var annereldes med egennavn, men så kom jeg på at jeg sier jo for eksempel Robbie Williams med norsk r og v når jeg snakker norsk. (Til min manns irritasjon.)
Jeg husker da jeg bodde i England synes de engelske vennene mine at det var gøy å høre på oss norske snakke sammen fordi det var moro å høre oss uttale engelske låneord på norsk inni allt det norske. For dem hørtes det ut sånn ca : ørdi-børdi-ørdi-børdi-rrobbi villiams-ørdibørdi-ørdibørdi-åksfård striit-ørdi-børdi... osv.

Kaz, ørdi børdi har jeg også hørt. Jeg tror det er fra den gale svenske (?) kokken på Muppet Show.

Gremli Skremli skrev:

Kaz, ørdi børdi har jeg også hørt. Jeg tror det er fra den gale svenske (?) kokken på Muppet Show.

Jepp, det stemmer. Det tok en stund før jeg forsto det, lurte på hvorfor i h*** alle engelskmenn trodde at vi sa ørdibørdi i Norge??

Når det gjelder vin så sier jeg oftest navnet på spansk, fransk etc.
Men her hadde jeg nok sagt: Faustino 1

Men heldigvis er alle polene i nærheten selvbetjente

Vet du, jeg tipper jeg er nokså inkonsekvent! Faustino er et typisk ord jeg lærte før jeg kunne noe spansk (ikke at jeg er på morsmålnivå, akkurat), så der blir det sikkert ganske norskish. Samme med påmmfri og sånt. Og diverse sanger (puddiåtfajereeeh gæssåliin ).

Men viner jeg ikke kjenner, og der jeg leser det fra en liste eller meny, tror jeg at jeg uttaler mer i tråd med originalspråket. Jeg får dessuten mangt et tomt blikk når jeg ber om pain au chocolate på diverse kaffesjapper (sjokoladekrossang, my ass).

Men jeg kunne aldri aldri aldri sagt skarre-Robin Villiæms.

Mange gode svar her. 🙂
Og når jeg får tenkt meg om - ja, når vi snakker oss i mellom om at vi skal ha Faustino, sier jeg også Føustino.
De franske vinene går også på originaluttale,da jeg hadde tre år med fransk på videregående, og jeg hører Monsieur Åsheims strenge stemme i hodet hver gang jeg fornorsker disse navnene...

Jeg ble nok bare litt indignert over at hun rett og slett ikke skjønte hva jeg mente.