Hvordan var du som barn?

En lesehest, urolig i kroppen hoppet og danset, veldig sjenert. Tror jeg var en ganske grei unge, fikk lite kjeft.

Jeg leste og skrev fra jeg var fire år, og fra da tegnet, skrev og leste jeg veldig mye. Det fortsatte jeg med gjennom hele barndommen. Gikk ikke i barnehage og bodde på et sted med få lekekamerater, så jeg måtte finne på ting selv. Hadde utrolig mange prosjekter med å skrive og tegne bøker, lage ting osv. Ble jeg sendt ut i sandkassa tok jeg ofte med meg en bok. Men jeg likte å være ute også, gå på ski og skøyter, bær- og soppturer.

Bokormen skrev:

Ja, det lurer jeg på. 🙂

Jeg var allerede den gang en ordentlig bokorm. Satt støtt og stadig med nesa i en bok. Jeg var ganske stille og beskjeden, og likte godt å sitte sammen med de voksne og høre på hva de snakket om. Om det var barn på min egen alder der som ville at jeg skulle bli med og leke, syntes jeg ofte det var litt kjedelig. :særunge: Fysisk var jeg nokså forsiktig av meg, tok sjelden de store sjansene.

Sånn var jeg også. Jeg leste og leste og leste, og til og med mamma mistet tålmodigheten med meg i mellom. Da ba hun meg gå ut og få litt frisk luft, for jeg kunne jo ikke sitte inne og lese hele tiden heller. Det hørte jeg på. Tok på meg tjukt med tøy, fant fram et pledd og satte meg ute på sparken og leste videre i 12-15 kuldegrader. Jeg ble nok litt kunnskapsarrogant de første årene på skolen. Var av den typen som rakte opp handa hver gang læreren stilte et spørsmål, og ble litt fornermet når andre elever ble spurt og ikke kunne svare. I hvert fall hvis ikke læreren spurte meg etterpå. -Fysj for en unge...

Jeg var stille, beskjeden og ganske usikker. Klarte aldri helt å forstå kokleriet de andre jentene holdt på med. Intriger, slarv og folk som ikke oppleves som ekte og oppriktige, gjør meg fremdeles usikker og utilpass. Endte opp med venner som var uten kokleri, og i stedet like fulle av særheter som meg selv. I trygge settinger blomstret kreativiteten, med maling, tegning, klipping og liming, skriving, teater og sang. Ellers var jeg motorisk usikker, eller kanskje det var at jeg var redd for å gjøre feil og at noen skulle le eller erte. Ble i hvert fall elendig i all slags sport, for jeg turte ikke prøve når noen så. Men likte å sykle, gå turer, svømme mm. Så helt passiv var jeg ikke.

Så tror jeg at jeg oppførte meg på en helt annen måte hjemme enn ute. Ute var jeg beskjeden og stille, mens hjemme var jeg i konstant opposisjon til pappa, som var ganske streng og ofte urimelig i sine krav. Vi kranglet og kranglet, og det var i grunn ganske slitsomt.

Enda en av Dem melder seg. En stk. veslevoksen, påståelig, makelig, friluftsskeptisk, fabulerende, hissig, sosialt keitete, men veldig tydelig, voksensøkende bokorm. Eldstedatteren min er nesten skremmende lik meg.

Jammen er vi mange! Det ante meg, ja. De som var viltre friluftselskere som barn, har vel annet å bestille som voksne enn å tjatre på nettfora, tenker jeg.

Ja, de koser seg nok med friske løpeturer og kalde avrivninger i stedet.

Jeg var snill og rolig og begynte å prate og gå tidlig. Rundt 1 år var jeg da jeg begynte å prate. Begynte på skolen da jeg var 4 år. Jeg var som en uttørket svamp og tok og lærte meg alt mulig. En skolegeni, men senere i ettertid fikk skolegenipærå kortsluttning.

Jeg var også guttejente en god stund. Egentlig ville jeg være heller en gutt enn jente. Jeg kalte meg Ali i mange år. Og ble så ganske så flau da jeg ble oppdaget av noen venner.
Da pakket jeg vekk hele Ali i hylla og Azi fikk komme fram igjen.

Jeg ble riktig så femi da. Men holdt meg lenge sammen med gutta oppgjennom til jeg var 20 år og traff min kjære mann.

Nå i ettertid har jeg lært meg å få jentevenner, men ennå føler jeg at det er lettere å prate med gutter enn jenter av en eller annen merkelig grunn.

Jeg må nok tilføye at jeg var en lesehest selv.
Lurer på om ikke dette er et gjennomgående trekk her på FP.

😉

Eg var ikkje nokon lesehest.
Eg var stille, sjenert og ganske roleg. Likte å leike ute med nabo unger eller sitte inne å pusle med tegning eller håndarbeid.

Bokorm, kruttønne, sta, murmeldyr og sinnsykt morragretten.

Det er vel kanskje litt som jeg er idag.

Tja ... Vi kan vel oppsummere det med at jeg fortsatt husker den gangen jeg svarte feil på skolen? Jeg brukte feil artikkel foran substantivet tapet. 🙁

Jeg får vel legge til at jeg også var svært opptatt av venner, og hadde mange "riktige" interesser utover nerdingen min. Jeg har blitt mye mer puslete i voksen alder.

Angelique skrev:

Jeg bare løp, hadde det så travelt at jeg ikke gikk engang

Alltid vært glad i å lese.
Var litt "guttejente" Lekte med gutter, og elsket å leke cowboy og indianer og å leke med biler

Hei, det der er jo meg!! Var jeg borte, var det bare å se etter i toppen av nærmeste, og høyeste, tre. Stort sett befant jeg meg der.

Og jeg løp igrunn ikke heller. Jeg slo hjul. En heller skitten måte å komme seg frem på.

Monsoon skrev:

Vi kan vel oppsummere det med at jeg fortsatt husker den gangen jeg svarte feil på skolen? Jeg brukte feil artikkel foran substantivet tapet. 🙁

Dette høres foruroligende kjent ut. («Professor McGonagall said I had failed everything!»)

Monsoon skrev:

Tja ... Vi kan vel oppsummere det med at jeg fortsatt husker den gangen jeg svarte feil på skolen? Jeg brukte feil artikkel foran substantivet tapet. 🙁

Jeg ser at ordboka insisterer på at det heter et tapet, men jeg nekter den dag i dag å si noe annet enn en tapet. "Jeg tror vi tar det blomstrete tapetet"? Nei, gitt!

Elinblu skrev:

Jeg ser at ordboka insisterer på at det heter et tapet, men jeg nekter den dag i dag å si noe annet enn en tapet. "Jeg tror vi tar det blomstrete tapetet?" Nei, gitt!

Kanskje jeg ikke svarte så ille allikevel da? 😕 Burde jeg kanskje sende lærerinnen min et brev om dette? Slik at jeg kan få en smule oppreisning?

Jeg var en aktiv guttejente som elsket ALT som hadde med uteaktiviteter og gjøre. Ballspill var favoritten *konkuranseinnstinkt*. Jeg hatet å tegne men likte å lese. Dukker synes jeg var kjedelig, det var jo ikke noe støy med dem. Så dem klipte jeg av håret på, for å ha noe å gjøre med dem. Jeg var ganske flink i det meste av sport. Matte og Gym var favoritten min på skolen. Vel, egentlig likte jeg godt Kristendom også, for da vi ble lest for. Likte faktisk godt det å gå på skoleEllers så har jeg fått høre at jeg så godt som aldri var sur eller sytete. Og i disse Brann-tider, så må jeg ikke glemme at jeg allerede som liten jente var fan av Brann. Jeg kunne alle sangene på rams, og sang dem gjerne mens jeg hoppet av vill begeistring i alle sin sofa (fikk jo ikke lov hjemme) Og det og prate og le har jeg alltid likt, og liker det fremdeles.

Monsoon skrev:

Kanskje jeg ikke svarte så ille allikevel da? 😕 Burde jeg kanskje sende lærerinnen min et brev om dette? Slik at jeg kan få en smule oppreisning?

Det synes jeg faktisk du skal gjøre.

Akkurat som jeg skal sende min et brev og si at hun hadde feil, feil, feil når hun påstod at jeg bare slurvet når jeg skrev. :har papirer på annet:

Jeg var spøkefull, supernysgjerrig, veldig glad i naturen, selvstendig, og utrolig utspekulert som helt liten.

Da jeg ble eldre satt jeg nesten bare på rommet mitt og leste eller hørte på musikk, og var vel egentlig ganske innesluttet.

Monsoon skrev:

Kanskje jeg ikke svarte så ille allikevel da? 😕 Burde jeg kanskje sende lærerinnen min et brev om dette? Slik at jeg kan få en smule oppreisning?

Du kan f.eks. vise til googling av "tenna i tapetet" fra uttrykket "hæla i taket og tenna i tapetet". Et søk på "tenna i tapetet" gir kun 363 treff, mot svimlende 1270 for "tenna i tapeten". Det sistnevnte er over tre ganger så vanlig. 😛

Eg var skikkelig lesehest og litt sjenert av meg. Foretrakk å leike med guttar framfor jenter. Blei "forlova" med nabogutten allerede då eg var 3-4 år
Og så HATA å gå i barnehagen. Hadde praktikant fram til siste året før eg begynte på skulen. Då innsåg mamma at skikkelige praktikantar var det omtrent umulig å få tak i, så eg begynte i barnehagen. Eg var vant til å styre dagen min sjølv og velge fullstendig fritt kva eg ville holde på med, så det blei litt av ein overgang. Dessuten var ikkje kjæresten min der, så eg lengta heim til han. Stakk av frå barnehagen ganske ofte, men dei klarte alltid å fange meg før eg hadde komt meg heim
"Forlovelsen" glei gradvis over då eg begynte på skulen og blei kjent med andre guttar, men den dag i dag er eg litt svak for han
Lurar på kor han er for tida. Google litt.....