Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

Også skal det sies at i noen perioder har jeg hatt en sandsekk hengende som jeg har dengt løs på for å få ut aggresjon og frustrasjon. Det er mulig jeg hadde sluppet det om jeg bare kunne ropt i stedet, men det ligger virkelig ikke for meg.

Kirsebær skrev:

Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med? Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Nei, den evnen har jeg hatt lenge gitt! Aldri med venner og kollegaer, men med søsken... oh yes! Vi både brølte og slåss. Og gjett om jeg brølte til min mor! Senest i fjor faktisk, når jeg tenker meg om.

Miss Norway skrev:

Brølemamma er en overreaksjon.

Kort og godt enig i denne. Jeg øver på å ikke overreagere. Stress gjør meg alt for koko, så for min del gjelder det å hindre en for stressende hverdag.

Jeg kan eksplodere over alle og enhver, så det er ikke forbeholdt ungene, nei.

Jeg synes "brøle" dekker mer enn "rope" det å bruke høy, sint stemme og enten kjefte eller bare brøle "ÅÅÅÅÅHH!!". (Å "rope" kan jo være noe man gjør helt uten å være sint, bare for å høres på lang avstand eller noe sånt.) Og sånn sett har det hendt at jeg har brølt til sønnen min, ja. Og sannsynligvis gjorde jeg det til broren min da jeg var liten, uten at jeg kan huske det, men ellers har jeg aldri gjort det. Jeg ville kanskje sagt, før jeg fikk barn - eller før han ble, tja, tre-fire? - at jeg ikke var typen til å bli så sint at jeg ville brøle eller kaste ting.

Det er lenge siden sist, når jeg tenker meg om. Kanskje enten han eller jeg har blitt bedre.

For min del har det med antall unger å gjøre. Jeg hadde aldri vært brølemamma før lillesøster var i stand til å trekke i trådene. Det er når de krangler eller begge ikke hører etter når de virkelig burde at brølemammaen kan finne på å stikke innom.

Miss Norway skrev:

Nei, den evnen har jeg hatt lenge gitt! Aldri med venner og kollegaer, men med søsken... oh yes! Vi både brølte og slåss. Og gjett om jeg brølte til min mor!

Oh yeah. Jeg har alltid vært særdeles eksplosiv, mest mot de jeg er nærmest. Og ja, jeg kan brøle høyt, hoppe opp og ned og si "aaaaarhhhhh, nå er jeg skikkelig sint!", både til mann og barn (og meg selv, for den del). Ikke min mest sjarmerende egenskap, og definitivt noe jeg prøver å begrense. Jeg prøver å lære mine to hissigpropper at det er lov å bli sint, men brøle bør man gjøre på rommet sitt og det er lov å si unnskyld for en overreaksjon. Jeg prøver å leve som jeg lærer bort.

Dersom jeg sier at jeg har vært brølemamma, så har jeg definitivt brølt. Det er ikke noe gøy å innrømme, men jeg har blitt så sint at jeg har skreket til mine barn, grått, kastet ting i gulvet og trampet hardt i gulvet og gått ut ganske raskt (ikke alt sammen samtidig, bare en av dem hver gang). Alle gangene har jeg hatt en legitim grunn til å være sint, men ikke til å reagere så sterkt. Og, i likhet med MN, har jeg sagt unnskyld etterpå, ikke fordi jeg var sint, men fordi at jeg overreagerte.

Jeg hever stemmen, av og til til uante høyder, hvor jeg pr. definisjon nesten brøler ja

Jeg brøler forøvrig minst like ofte til mannen som til ungene

Han tar seg ikke nær av det da, han er nok vant til det.

Kirsebær skrev:

Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Veldig ofte overfor ting, sånn som i Atle Anonsens ubetalelige sketsj :

(Kilde: youtube.com)

Og kanskje overfor kjærester, men ingen andre, så vidt jeg kan huske.


Jeg har alltid vært eksplosiv, ja, og ikke minst en forferdelig dårlig taper. 😮 Mamma påstar at hun også var det som yngre, men at det roet seg da hun fikk barn. Jeg venter fortsatt.

Barna mine lo veldig høyt av den Atle Antonsen-sketsjen. I wonder why.

Jeg har brølt, både til mann og unger. Ikke noe jeg er spesielt stolt over, og jeg prøver å begrense det så godt jeg kan. Vil anslå at jeg hever stemmen til ungene et par ganger i uken, til mannen mye sjeldnere. (Han hever stemmen av og til til meg også, men vi er gode på å si unnskyld hvis det skjer...)
Det hender faktisk at jeg har brølt i klasserommet også, alltid med en forbausende god virkning (= ordnung og reda ) i lang tid etterpå. Jeg tror dog ikke at jeg driver og brøler til andre voksne mennesker, i diskusjoner og sånt, men det hendte absolutt at det skjedde til både søsken og foreldre i barndom/ungdomsår.

Og ting (som @&%#?" aldri virker!) blir jeg helt usannsynlig forbanna på.

Jeg kan rope (det nærmeste jeg kommer brøle) eller om jeg mangler ord blir det bare Iiiiiih! samtidig som jeg ser sånn her ut:

Enig med missa, jeg er "brølemamma" når jeg reagerer FOR sterkt.

Jeg har et barn jeg brøler til og et barn som ikke trenger det. Brøle gjør man når det meste annet er prøvd. Noen ganger sier jeg unnskyld, men slett ikke alltid.

Og jeg brøler på ordentlig, altså.

Det er ikke noe jeg er ekstremt stolt av, men jeg har egentig alltid vært sånn. Dessuten så tror jeg at snuppa (som er den jeg brøler til) har godt av å se hvor sint jeg faktisk er. Hun får lov til å brøle til meg også når hun er skrekkelig sint, når det er sagt ... og det har skjedd.

Og jeg tipper at både jeg (og de andre her) og bæret har ganske like og normale barn, det er vel heller oss det er forskjell på og hvordan vi reagerer. Jeg har kort lunte og eksploderer, men så går det over fort også. Kirsebær høres ut som en lugn mamma. En sånn mamma blir bare ikke jeg hele tiden, selv om jeg prøver hardt.

Har lurt på hva det vil si å være brølemamma jeg også, oppklarende tråd.

Jeg er superhissig, men utagerer kun overfor de jeg er nær, dvs foreldre i oppveksten, en og annen lærer, kjærester, mann og barn.

Hissige barn og hiissig mamma kan utgjøre en dårlig kombinasjon. Små barn (under 2 eller noe sånt?) klarer jeg merkelig nok å beherske meg mot, er noe med at de ikke er istand til å forstå. Har vel egentlig blitt verre etter jeg fikk to barn, både fordi eldste da er over 3 år og kan irritere på seg en knapp og fordi det er mindre søvn, mer stress med to, irriterende med vekking av den minste, lallala mens han holder seg for ørene, protester på bagateller osv.

Er ikke så veldig ofte det skjer da, heldigvis. Og godt er det, for de siste årene har han lagt seg lagelig til for hugg plenty av ganger, så jeg tenker med gru på hvordan han hadde hatt det i en familie der folk kom ut av kontroll støtt og stadig.

Jeg kan være brølemamma innimellom.. men underlig nok har jeg ikke vært det på en god stund.. når jeg tenker meg om så har jeg ikke vært det etter at jeg begynte på adhd medisiner..

Får alltid vondt inni meg av å brøle/skrike sint til barna.. de kvepper jo og det forferdelig upedagogisk og slemt gjort av en voksen. men... noen ganger klarer man ikke styre seg.. jeg vil ikke sammenligne meg med de videoene som er lagt ut her... heldigvis ikke.

Men så har jeg veldig aktive barn.. og utfordrende barn.. som vet å trykke på de vonde knappene.. dessverre.. men det er selvsagt ingen unnskyldning..

Må jo legge til at som hissig person selv går det som regel raskt over. Innbiller meg at det må være bedre for barn å vokse opp med meg, enn med en langsint mamma som biter aggresjonen i seg og surmuler over lengre tid. Eller noe sånt...

En gang sprakk jeg skikkelig pga seriøse mengder mas etter en lang slitsom dag og det endte med at jeg kastet brødfjelen i vasken og ropte "Jeg blir gaaaal" og løp og gråt på soverommet. Men det har heldigvis bare skjedd en gang eller tre. Heldigvis har mannen vært der da, og Junior har fått utvist sine empatiske evner ved å komme og trøste (når jeg allermest vil være i fred, men det kan jeg jo ikke si da når han er så søt). Voksne kan også bli sinte og lei seg, akkurat som barn.

min mor kastet en stor cola flaske etter min bror og meg en gang.. (ja, de av glass) Flasken ble stående fast i parketten 1 meter fra oss. Da hadde vi virkelig kranglet og mast hele dagen. vi var 8 og 12 år. Vi gikk bare stille til hvert vårt rom etter det. hehe.. og der ble vi resten av dagen og ikke turte komme ut. Hehe. Mamma kom og ba om unnskyldning etterpå da..