Uten at jeg vet hvorfor, så føler jeg meg som 28 år. Det har jeg gjort siden jeg var det.
Det har vel noe med å gjøre at mot slutten av 20-årene lander man i sitt voksne jeg, og jeg har på ingen måte noe ønske om å føle meg som en 20-åring.
Jeg har selvfølgelig forandret meg på de snart ti årene som har gått etter 28-års dagen min, men ikke nevneverdig sånn personlighetsmessig med tanke på væremåte og interesser.
Det er veldig fint å ikke være gira 20-åring lenger, samtidig som jeg håper jeg kommer til å ha en følelse av å være "ung voksen" resten av livet - for i det ligger fravær av kjerringtendenser (gru

) og stagnasjon (enda mer

). Å være voksen med tanke på livs- og menneskeinnsikt og indre ro samtidig som man beholder glød, positivitet og nysgjerrighet er det jeg ser på som det ideelle. Skrekken er å surne helt og klage og bære seg over både samfunn og unge mennesker samt å begynne å oppføre seg som om man har drastisk reduserte muligheter for moro og utvikling.