GPS-klokke for å lokalisere barnet?

Kanina skrev:

Jeg er på linje med Tjorven og noen her. Ikke bare fordi det føles helt feil å overvåke egne barn så til de grader, men også fordi det handler om foreldres frigjøring fra egne barn. På et tidspunkt mener man at barna er store nok til å dra steder på egen hånd, og da må man jo selv også gi slipp. Det finnes helt sikkert unntak hvor man har gode grunner til å følge med på barnet sitt med GPS, men i de fleste tilfeller tror jeg ikke det har noe for seg. Utfra overskriften trodde jeg det handlet om mindre barn, og GPS i stedet for navne-armbånd når man er på f.eks. Tusenfryd.

Jeg tror ikke du har lest tråden.

Siritk skrev:

Du får kjøpt de om du tar kontakt med leverandøren. Ulempen med junior er at den lett forsvinner. Og ingen av disse går på gsm-nettet, så du er avhengig av at de ikke går utenom rekkevidde (selv med forsterkere kan jo det skje).

Jepp, men der må man nesten gjøre avtaler med barnet om hva som er omkretsen det får leke i. Det som er et større problem rekkeviddemessig er om de leker hjemme hos noen i en kjeller, e.l.

Skulle ønske Vestfold Audio kunne laget en klokkevariant, for Junior har utrolig mye bedre rekkevidde enn Lynx.

Kanskje mobilklokke er tingen?

Kanina skrev:

Jeg er på linje med Tjorven og noen her. Ikke bare fordi det føles helt feil å overvåke egne barn så til de grader, men også fordi det handler om foreldres frigjøring fra egne barn. På et tidspunkt mener man at barna er store nok til å dra steder på egen hånd, og da må man jo selv også gi slipp.

Gi slipp? Når de er SJU år?!

Altså, jeg har stor forståelse for argumentene om å finne igjen ungene sine når de har vært ute og lekt - jeg har også gått rundt på feltet og lett etter min unge, for all del. Jeg klarer imidlertid ikke å ikke se denne overvåkninga i et større perspektiv. Vi blir allerede veldig overvåket alle mann, og jeg har store betenkeligheter med å venne ungene til å bli overvåket elektronisk fra de er en neve stor. Den generasjonen vil vel antagelig bli enda lettere å overvåke som voksne enn det vi allerede er?

Å overvåke demente pasienter elektronisk, det kan jeg til en viss grad forstå, men det skremmer meg at dette trolig vil gå på bekostning av personkontakt og bemanning.

Når man som foreldre velger å elektronisk overvåke barnas minste bevegelser, så bør man tenke på hva slags samfunn man ønsker seg i framtiden.

Embriksmamma skrev:

Gi slipp? Når de er SJU år?!

7-åringer pleier da normalt sett å få gå til kompiser og til lekeplassen uten følge av foreldre.

Tjorven skrev:

7-åringer pleier da normalt sett å få gå til kompiser og til lekeplassen uten følge av foreldre.

Mulig det, men å gi slipp er da noe helt annet enn å la dem gå til en kompis man vet hvem er/vet hvor bor - og kanskje man sjekker at de er der de skal?
Jeg har iallfall hatt stålkontroll på mine sjuåringer (har hatt fire av slaget og får en ny om to år), de er små og vimsete og skal da ikke gis slipp på.

Embriksmamma skrev:

Gi slipp? Når de er SJU år?!

Modenhet er viktigere enn alder. Min sjuåring får i tillegg til å bevege seg i det umiddelbare nærområdet, til å sykle alene til kompiser og fotballbane, en strekning på i underkant av 1 km. Han er moden og fornuftig, og for forsiktig til å bevege utenfor kjente rammer. Min kjepphest har alltid vært at barna skal føle seg trygge her de bor, at pappaen og jeg er trygge på området vi bor i.

Når Sigrid forsvant var Storesøster den eneste av venninnene dom fortdatte å sykle til stallen og ridningen. Alle andre ble kjørt, og de var sjokkert over at hun måttet fortsette å sykle, for det var jo livsfarlig! Vi måtte til slutt kjøre vi også, for Storesøster ble etterhvert så påvirket at hun ikke følte vi var like glad i henne som de andre foreldrene var i sine jenter...

Darth skrev:

Når man som foreldre velger å elektronisk overvåke barnas minste bevegelser, så bør man tenke på hva slags samfunn man ønsker seg i framtiden.

Det er jeg helt enig i, jeg tror vel mer på god kommunikasjon med egne barn og foreldrene til andres unger. Og å lære ungene klokka.

I begrepet "gi slipp" legger jeg at de får lov til å gå til lekeplassen eller venner helt alene. Når de er 3 år og skal besøke venner, så følges de jo. Da har man jo gitt slipp når de får gå alene.

Og gradvis gir man slipp på mer og mer.

Embriksmamma skrev:

Mulig det, men å gi slipp er da noe helt annet enn å la dem gå til en kompis man vet hvem er/vet hvor bor - og kanskje man sjekker at de er der de skal?
Jeg har iallfall hatt stålkontroll på mine sjuåringer (har hatt fire av slaget og får en ny om to år), de er små og vimsete og skal da ikke gis slipp på.

Mens der jeg bor er det vanlig, ok og føles helt trygt, at jeg slettes ikke vet hvor 5-åringen befinner seg. Hun går ut, vet hvilket område hun må holde seg innenfor og jeg vet hvilke unger det er aktuelt at hun er på besøk hos. At jeg skulle hatt stålkontroll på hvor 7-åringen min befinner seg til enhver tid er for meg en fremmed og uvant tanke.

Men de er ikke små og vimsete, da. Det er vel der forskjellen ligger. De er store, fornuftige og ansvarsfulle. Om de ikke kommer hjem til avtalt tid pleier de å komme hjem kanskje en halvtime senere, da lekekamerater av og til har annen innetid.

Når det gjelder GPS-tracker tenker jeg at noen barn hadde hatt god nytte av det. Jeg kjenner en som har det på sin demente mor, det funker utmerket (på mobilen). Lillebroren min ble gjentatte ganger kjørt hjem av politiet da han var liten, da han rømte hjemmefra og gikk så langt han orket. De aller, aller fleste klarer seg fint uten.

Men når de man diskuterer mot slenger inn argumenter som "overvåke barnas minste bevegelse" skjønner man at man ikke kommer noen steder med egen argumentasjon. Ingen skal si at man ikke lærer noe etter flere år på forum.

Skremmern skrev:

Men når de man diskuterer mot slenger inn argumenter som "overvåke barnas minste bevegelse" skjønner man at man ikke kommer noen steder med egen argumentasjon. Ingen skal si at man ikke lærer noe etter flere år på forum.

Siden du siterer meg, så påpeker jeg at man bør lese hele innlegget mitt, ikke bare den setninga. Jeg er skeptisk til et samfunn der vi venner oss til å bli overvåket fra vi er en neve stor. Til vanlig er jeg ikke særlig konspiratorisk av meg, men akkurat dette med overvåkning er jeg svært skeptisk til. Hvem kan overvåke, hvordan lagres det. Når du overvåker barnet ditt med mobilen, da er det jo ikke bare du som sitter på informasjonen om hvor barnet er, for å nevne det mest åpenbare. Et barn som er vant med overvåkning vil ha svakere sperrer for overvåkning som voksne. Vi går i retning av et samfunn der alt vi gjør blir sett, hele tiden. Det ønsker ikke jeg.

Eg har nok aldri hatt stålkontroll på mine då dei var sju år. Dei sykla frå hus til hus, leika i buskar og kratt og var stort sett høgt og lågt.
Mange vil nok sei at eg er alt for laid back, og lar ungane mine gå på sjølvstyr. Eg ser at eg har to barn som har lært av sine erfaringar, og i dag er svært sjølvstendige og ansvarsfulle. Det har også vært mitt mål, og er det framleis.
GPS- tracking av barn er endå ein form for kontroll, og for enkelte vil det føra til overbeskytting. Eit barn er også eit eneståande menneske, og har rett til å bli behandla deretter. Gir det rom til å veksa på sine erfaringar, og tillat det same for deg sjølv.

Darth skrev:

Jeg klarer imidlertid ikke å ikke se denne overvåkninga i et større perspektiv. Vi blir allerede veldig overvåket alle mann, og jeg har store betenkeligheter med å venne ungene til å bli overvåket elektronisk fra de er en neve stor. Den generasjonen vil vel antagelig bli enda lettere å overvåke som voksne enn det vi allerede er?

Godt skrevet. Dette er mye av grunnen til at jeg er betenkt.

Jeg synes på mange måter at en mobil og krav om at ungen svarer er like mye overvåkning. En sånn type avtale er det ikke uvanlig å ha med nesten voksne unger heller.

Katta skrev:

Jeg synes på mange måter at en mobil og krav om at ungen svarer er like mye overvåkning. En sånn type avtale er det ikke uvanlig å ha med nesten voksne unger heller.

Men det er en type overvåkning som forutsetter gjensidig kontakt mellom to parter.

Darth skrev:

Men det er en type overvåkning som forutsetter gjensidig kontakt mellom to parter.

Det er der jeg synes at den store forskjellen ligger.

Darth skrev:

Men det er en type overvåkning som forutsetter gjensidig kontakt mellom to parter.

Jo, ja. Hvis man ikke har tjenester som "find my iphone".

Mobil var forresten det første politiet spurte etter da jeg ringte dem. Jeg lurer på om de kan peile den?

(Jeg kunne aldri tenke meg å overvåke ungen, men jeg kunne tenke meg en nødløsning når de andre foreldrene faktisk ikke har reagert på at ungen gikk videre da de ropte inn sin for å sove). Og dere som sier at dere har modne, flinke barn som er godt oppdratt? Det trodde jeg også for å si det sånn. Men det var lyst, det var sommer og barna i nabobyggefeltet var fortsatt våkne og utendørs og det ble servert is.

Katta skrev:

Jeg synes på mange måter at en mobil og krav om at ungen svarer er like mye overvåkning. En sånn type avtale er det ikke uvanlig å ha med nesten voksne unger heller.

En slik avtale er det vel vanlig å ha med voksne også? Jeg har feks en implisitt forventning om at folk har med seg mobilen sin og svarer når man ringer, eventuelt ringer tilbake innen rimelig tid. Jeg hadde feks blitt redd for moren min (vi bor på forskjellig plass i landet) hvis jeg ikke fikk tak i henne innen (det jeg definerer som) rimelig tid.

Posisjonering tenker jeg er nødvendig når man ikke kan forvente seg at folk svarer på telefon. For hvis man ikke tiltror vedkommende å svare på telefonen er jeg ikke sikker på om jeg hadde tiltrodd vedkommende å ikke legge fra seg telefonen ...

Jeg har også betenkeligheter når det gjelder denne teknologien. Jeg vet at de har et prøveprosjekt når det gjelder demente her jeg bor, men det blir kun gjort på de som er klare nok til at de selv har gitt samtykke. Dette kan jo være gode hjelpemidler dersom alternativet er at de må bo innenfor låste dører.

For oss har det så langt fungert bra med mobil. Men i tillegg har vi også regler om at hun må avtale hvor hun drar. Så det er sjelden vi må ringe for å finne ut hvor hun er.

Klart det kan være greit å vite hvor barna befinner seg, men hvor går grensene? Både når det gjelder alder og hvordan man bruker disse verktøyene. Jeg håper at jeg kan klare å stole på barna mine og gi dem gradvis mer kontroll over livene sine etter hvert som de blir eldre. Jeg husker fra min egen barndom at de foreldrene som prøvde å kontrollere barna sine mest, gjerne var de som visste minst om hva som skjedde. Og jeg skal garantere at iallefall eldre barn kommer til å finne ut hvordan de lurer foreldre til tross for teknologien. Er jo ikke noe problem å legge igjen gps-senderen hos venninna man skulle "overnatte" hos. Eller finner måter å deaktivere apper på smarttelefonene sine.

Ja, det er surt å måtte lete etter barn, men kanskje det også gjør at man reagerer sterkere på at de ikke holder avtaler og dermed lærer barna etterhvert. Kanskje kan det også være flott for barna at man ringer litt rundt til foreldre til vennene deres og på den måten har kontakt med hele nettverket til ungene.