5 år siden tsunamien

Tenk det, 5 år. Jeg husker vi var i juleselskap hos en tante av meg ett stykke unna når vi så det på tv. Og i morgen skal vi dit igjen. 5 år etter.
Det er ille, det som skjedde. Vi var i Thailand akkuratt ett år før, og husker vi så flere plasser på tv som vi kjente igjen fra ferien. Alt var så annerledes da.

Sender mange tanker til de som ble rammet.

Det husker jeg godt. Det var en nervepirrende tid. Min bror og svigerinne var på bryllupsreise der da. Det gikk heldigvis bra med de men de så veldig som preget de etterpå.

Jeg merker at jeg knapt klarer å tenke på det som skjedde. Det er veldig komfortabelt å dytte det LANGT unna og lukke øynene.

Jeg husker jeg jobbet i butikk da, og leste alle aviser og kunne ikke fatte det som skjedde. Jeg har sendt mange tanker til de som mistet noen i tsunamien. Min onkel var prest der nede og han og konen ble værende helt til siste norske ble identifisert.

Jeg hadde to toåringer da. Og det gjorde et utrolig inntrykk å høre om foreldre som lette etter barna sine. Spesielt lille Ragnar. Jeg kan aldri glemme det. Samtidig leste jeg Knausgårds andre bok om engler og syndefloden - En tid for alt. Det var et absurd sammentreff.

Tankene går til alle som ble berørt.

Ja onkelen og tanten min snakket også mye om Ragnar og familien hans, og hvor glad de ble når identifiseringen var gjort.

Det var forferdelig og bare tanken på å bli rammet på en sånn måte selv var forferdelig. Barn som ble revet ut av hendene på sine foreldre osv.

Sommeren etter var vi på camping i Sverige. Der ble barna kjent med ei jente som hadde mistet sin bror i tsunamien. De bodde i en campingvogn den sommeren mens huset deres ble pusset opp. Kanskje viktig for dem å ha "prosjekter" for å komme videre.... vet ikke... uansett så gjorde det inntrykk å se familien som manglet et barn.

Fatter ikke at det er gått hele 5 år ... Jeg føler det bare er et år eller to siden det skjedde. Jeg var også i juleselskap da jeg hørte om det, hos min tante. Husker jeg ble iskald av de dødstallene som bare økte og økte for hver gang jeg leste nettavisene, tallene ble jo etterhvert helt absurde. Huff, tenker på de som mistet noen, spesielt barn, der nede, for et mareritt!