Er det flaks å være ressurssterk?

Man blir ikke nødvendigvis ressurssterk selv om man har den rette innstillingen. Det kommer jo selvfølgelig an på hva man legger i uttrykket. Med ressurssterk forstår jeg en person som er i stand til/har evner og nettverk til å tåle en ganske stor belastning, finne løsninger og ha evner og overskudd til å håndtere en situasjon som krever litt, har noe å gi også til andre enn seg selv. Litt vagt på et vis, men det dreier seg om mer enn bare innstilling. Det dreier seg også om erfaringer, kunnskaper, helse og personlighet.

Jeg vil påstå at mye av dette er "flaks" på den måten at man fødes med en genetisk utrustning, man får en oppdragelse og man får endel erfaringer man strengt tatt ikke kan velge. Men innstillingen som man kan velge har også litt å si.

Tja, det er vel en blanding, av gener, personlighet (som vel også er gener ) flaks og innstilling til livet. Bare flaks er det ikke, mener nå jeg.

kie skrev:

Jeg ser på det som tillærte mestringsstrategier. Man kommer langt dersom man har fått slike ting med hjemmefra, men det betyr ikke at man ikke kan lære det i voksen alder. Eller at det ikke kan bli svekket av f.eks. depresjon.

Jo - man kommer absolutt langt om man har lært gode mestringsstrategier hjemmefra - eller annetstedsfra.

Men jeg har inntrykk av at om man ikke har det og dermed ikke behersker gode strategier for å takle ting - så er det ikke bare å bestemme seg også er det på plass heller. Jeg har inntrykk av at det er en stor sorg og også en kilde til stor skam hos flere at de ikke føler at de fikser ting så lett - og heller ikke greier å ta ting lett eller med et smil.

Og det er ikke bare snakk om å ta ting med et smil heller. Det er snakk om evne til å ordne opp. Og uansett hvor mye man antar er arv og hvor mye man antar er miljø, er vel både arv og miljø til en viss grad flaks.

Men klart - hvis man allerede har ressurser, er det nok lettere å bestemme seg for å utvikle seg til å bli flinkere til å takle ting også.

Jeg vet ikke om det er flaks eller ei, for meg føles det som beinhard jobbing. Og jeg er derfor full av overaskelse over de som sitter og tvinner tommeltotter og ikke tar tak i eget liv.

Eller som Mim sier: Man kan være en kork på livets elv eller kaptein på egen skute.

Jeg får litt frysninger av for mye determinisme/arv-miljø-snakk i denne sammenhengen. Klart arv og miljø kan forklare mye, men jeg ser ikke hvordan det kan hjelpe den enkelte med å oppnå sitt fulle potensiale.

Jeg regnes sikkert som ressurssterk. Ja, jeg har hatt flaks i både arven og miljøet, men det betyr ikke at livet mitt heller alltid går på skinner. Jeg har også sittet på jobb og grått av utmattelse. Jeg har også hatt regninger jeg ikke kunne betale. Jeg har også lurt på åssen i h. jeg skal klare alle kravene i hverdagen.

Ja, jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått de verktøyene jeg trenger for å komme meg over hindrene i livet. Men jeg er også stolt over meg selv for at jeg velger å bite tennene sammen og bruke disse verktøyene, selv om det betyr perioder med sjonglering av tre forskjellige møkkajobber, lite søvn, dårlig mat og tunge tanker.

Man skal yte etter evne, og få etter behov. Det er nok sunt å ha i bakhodet at ikke alle har fått utdelt de samme evnene og kan yte like mye, eller på samme måte. Men samtidig kan det ikke være en sovepute som gjør at man unnskylder folk. Det kan lett bli et hinder for at de utnytter sitt fulle potensiale.

Jeg har sett enkelte med masse bokstaver, som er blitt så vant med å få alt opp i fanget at de helt har gitt opp å prøve å gjøre noe selv. Hvis de bare venter litt, så kommer det noen og smører matpakka deres, eller skriver norskstilen. Da oppfordrer vi dem til å bli "ressurssvake".

rine skrev:

Tja, det er vel en blanding, av gener, personlighet (som vel også er gener ) flaks og innstilling til livet. Bare flaks er det ikke, mener nå jeg.

Jeg vil også gå for en blanding. Adopsjon gjør jo litt lotto ut av det, her er det jo ikke så mye gener man kan arve fra foreldrene, og man står igjen med flaks-biten, men det er jo ingen garanti for at det at man kommer inn i en ressurssterk familie gjør at man blir ressurssterk selv. På den andre siden er det jo nok av løvetannbarn som har vist seg å ha ressursser nok både for seg selv og andre selv om de hadde det meste av forutsetninger mot seg.

007 skrev:

Jeg vet ikke om det er flaks eller ei, for meg føles det som beinhard jobbing. Og jeg er derfor full av overaskelse over de som sitter og tvinner tommeltotter og ikke tar tak i eget liv.

Eller som Mim sier: Man kan være en kork på livets elv eller kaptein på egen skute.

Nja. Alt handler jo ikke bare om valg heller, det kan jo hende at man ønsker å være kaptein på egen skute, men at elven er så himla stri og full av ukontrollerbare strømninger at man ender opp som en kork likevel.

Men selvfølgelig, det er nok mye unntaket og ikke regelen.

Nei, jeg går for Rine sin variant, at det er en blanding av flaks, gener, personlighet og generell innstilling. Pluss at man blir formet av de omgivelsene man er en del av også.

Å være ressurssterk er en kombo av flaks, gode forbilder og et realt stykke arbeid, tror jeg.

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

Nenne skrev:

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

Jepp, alt det Nenne sier!
Man kan bli ressurssterk på tross av arv og miljø, uten at det dermed er flaks. Man kan lære av andres feil, man kan lære av andres måte å gjøre ting rett på og man kan lese seg til kunnskap om det meste. Men det krever vilje og jobbing, og som Nenne sier: evne til å ta seg sammen.

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

Flaks er et litt flåsete begrep her. Dessuten finnes det jo mange måter å være ressurssterk på.

For min del har valg av familie vært flaks, jeg har også vært heldig og unngått de helt store nederlagene i livet, så langt.

Jeg har vært litt kork, flytt med strømmen. Da det ikke gikk så greit ble jeg redd og dårlig til å håndtere tunge tanker. Men jeg fikk orden på dette også til slutt, tok grep. Regner meg som ressurssterk i form av lang utdannelse og evne til å ta til meg kunnskap og justere forventninger og behov etterhvert som livet forandrer seg.

smilefjes skrev:

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

Men om man ikke har den kan man vel få den? Om man jobber for å få den?

Jeg skal trå varsomt her, for når det gjelder det å "ta seg sammen" er det mange lange, ømme tær ute og går.

007 skrev:

Men om man ikke har den kan man vel få den? Om man jobber for å få den?

Jeg skal trå varsomt her, for når det gjelder det å "ta seg sammen" er det mange lange, ømme tær ute og går.

Ja, det er det jeg lurer på. Kan man det?
Jeg er jo sånn som tar meg sammen. En sånn som ikke gir seg samme søren. Og opp gjennom årene har jeg revet meg i håret en ekstrem mengde ganger over folk som bare tråkker i samme sporet, ødelegger seg og andre og fine muligheter en etter en - fordi de ikke tar seg sammen, gjør det som er smart eller riktig eller tar valg som på noe vis er fornuftige.

Jeg har min rikelige andel av elendige valg selv også - det er ikke det.
Men der jeg har en evne til å ta konsekvensen av disse valgene og jobbe meg gjennom dem og over i noe bedre så ser det ut som dette er en evne svært mange rett og slett mangler?

Ja, jeg tror alle kan jobbe for (og klare) å snu negativitet og ta lærdom av det, eller "ta seg sammen" om man er på feil spor. Jeg tror ikke slikt er medfødt eller flaks.

Det er forskjell på å "ta seg sammen" og "bite sammen tennene" da. Jeg har tatt meg sammen i et par års tid, helt til det ikke gikk lenger. Da hadde jeg tatt meg sammen på feil måte ei god stund. Man må greie å justere ressursbruk ut fra de ressursene man har.

Ta seg sammen er vel heller ikke så heldig uttryk. Syke mennesker er ikke nødvendigvis late, selv om de ikke får gjort alt de ønsker og trenger. Men det var kanskje ikke slik du tenkte?

Det handler vel mer om en evne til problemløsing ut fra de forutsetninger man har. Hvilke mekanismer som slår ut i hjernen når noe ikke går som planlagt, faller man i do eller begynne å se på alternative løsninger?

Nå var det Nenne som først brukte uttrykket ta seg sammen i denne tråden, men jeg svarer likevel.

For meg betyr det å ta seg sammen å forsøke å endre en negativ kurs i positiv retning. Det er ikke alltid det går, men man kan alltid forsøke.

Noen oppdiktede eksempler:
Man er misfornøyd med skolen og klassemiljøet til barna. Da kan man a) Sukke og stønne over den grusomme skolen, eller b) Ta kontakt med rektor/FAU, forklare misnøyen og gi uttrykk for at man ønsker en endring.

Livet tok en uventet vending og man har ikke den utdannelsen man skulle ønske. Da kan man a) Angre, være misfornøyd, sørge eller sutre (ja, de finnes...) eller b) Vurdere om man kan ta utdannelsen nå? Eller om det er en annen (kortere, billigere?) utdannelse man kan ta? Kurs? Og om svaret er nei: godta at sånn ble det.

Barnet ditt vil gå på dansing, men det finnes ingen danseskoler der man bror. Da kan man a) Si til barnet at det desverre ikke blir noe dansing eller b) Høre med andre barn på samme alder om det er interesse for å lære dans, ta kontakt med en instruktør og forhøre seg om prisen, ta kontakt med de interessert og høre om dere skal spleie og organisere dansingen.

Dette er det ting jeg legger i å være ressurssetrk.

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

Divine skrev:

Jeg blir litt sur av dette "kork på livets elv"-pratet. Jeg tror at mange personer er aldri så mye kaptein på egen skute, men at omstendighetene har gjort at de likevel ender opp som relativt ressurssvake. Jeg synes det er ganske arrogant å si at "jeg er ressurssterk fordi jeg VIL være det."

Jeg ser på meg selv, for eksempel, som relativt ressurssterk, mens søsteren min, som har vokst opp i samme familie, og til og med under bedre forhold enn meg, er svært ressurssvak. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha endt opp som henne, så derfor slår meg ikke på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i livet mitt. Jeg mener at jeg har hatt flaks, siden de valgene jeg tok og de målene jeg satte meg, faktisk fungerte. Det motsatte kunne jo like godt vært tilfelle.

Ja, jeg vet at det er såre tær om dette temaet, men jeg mener nå en gang det jeg mener likevel. Og jeg mener ikke at det å være ressurssetk er flaks.
Ang. deg og søsteren din, så skal jeg ikke uttatle meg, da det lett kan bli for personlig, men hvorfor i all verden tror du at du har hatt mer flaks enn henne?

Og jeg slår meg gjerne på brøstet og sier at jeg har valgt å ta grep i og om livet mitt. Det er faktisk noe av det jeg er mest stolt av her i livet - det kunne gått fryktelig ille om jeg ikke hadde gjort som jeg gjorde. Så får du (og andre) bare synes det er arrogant, det bryr jeg meg faktsik ikke om. 🙂

smilefjes skriver godt det jeg mener:

smilefjes skrev:

For meg handler det også om endringsvilje og endringsevne.

Er jeg i ferd med å røyke på meg kreft? Da må jeg slutte å røyke.
Sitter jeg fast i et ekteskap som ødelegger meg? Da må jeg sørge for at ekteskapet endrer karakter eller skille meg.
Tjener jeg ikke nok penger? Da må jeg bruke mindre penger eller tjene mer.
Føler jeg meg ikke ok? Da må jeg jobbe med å finne problemet og løse dette.

Med en viktig presisering: Det er ikke sikkert de oppgavene jeg velger å ta er enkle. Men typisk for meg er at jeg gjerne velger å ta dem likevel. Typisk for mange andre jeg kjenner er at de drar kredittkortet, skal slutte å røyke men ikke i dag, regner med at mannen blir hyggelig etterhvert og at moren deres skal behandle barna sine likt bare [insert en eller annen grunn]. Disse endrer ingenting - de blir sittende i vanskelige situasjoner og kommer ingen vei.

Amen!