"Dette bør voksne ikke gjøre på Facebook"

http://nrk.no/kultur/dette-bor-voksne-ikke-gjore-pa-facebook-1.12010467

Hva syns dere? Har ungdommene rett her? Bør det være "strenge" regler for hva foreldre gjør på fb?
Kjør debatt.

Jeg har vært på Facebook siden disse jentene var 6-7 år gamle og flere år før jeg selv var 29, som i følge artikkelen er den magiske alderen. At ungdom er flau over foreldres oppførsel er jo ikke noe nytt, dette er bare et annet fora å være flau i. At fjortiser er toneangivende for hvordan man skal bruke Facebook er et premiss jeg ikke går med på. Ikke fungerer det sånn i praksis, heller. Bare i media.

Jeg syns det er helt greit å gjøre ungdommer flaue, slik at de tenker over hva de sier og hva slags bilder de sprer i sosiale medier.

Jeg forholder meg til mine barns ønsker om hvordan de vil at jeg skal agere/ikke agere på deres profiler på sosiale medier, og jeg forventer at de gjør det samme på min.
Jeg har stor respekt for at de har litt andre sosiale koder de føler enn det jeg, gamlemor har, slik at jeg er veldig klar over hva som er innafor å gjør (hvilke kommentarer som er grei, hvem man venneforespør av deres nettverk osv).
Det jeg ikke bryr meg om er hva de mener om hva jeg gjør på min egen profil, der forlanger jeg samme respekt fra de som det jeg viser dem.

Når gammeltanta mi kommenterer bilder jeg er tagget i så føler jeg meg som disse ungdommene. Det er pinlig når min tante kommenterer på fremmede folk (for henne) bilder. Derfor gjør jeg heller ikke slikt mot barna mine.

Jeg tar hensyn til hva jeg skriver, jeg vil ikke gjøre barna mine ille til mote.

Nå velger jeg jo dette selv, de har aldri kommet med noen regler. Jeg tror uansett at hyggelig spørsmål hadde fungert bedre en regler.

I alle fall synes jeg det er veldig rimelig å fortelle folk at de bør være forsiktige med å kommentere på bilder som barnas venner poster, og å sende venneforespørsler til barnas venner. (Og så bør man selvsagt la være å poste ting om egne barn dersom de ber om at man lar være.) Men jeg vil ikke føle meg forpliktet til å ikke poste mine egne ting på min egen side bare fordi sønnen min eventuelt skulle synes det var pinlig at jeg postet selfies eller teite vitser. Det fikk han heller bare leve med.

Jeg fikk forresten nylig en smak av den motsatte greia, da jeg for første gang fikk en venneforespørsel fra en av Podens venner. Jeg aksepterte den, for han er en hyggelig gutt, og jeg hadde ikke lyst til å avvise ham, men jeg vurderer å for første gang begynne å lage meg grupper av venner så jeg kan sile hvem som får se hva.

Nextlife skrev:

Jeg forholder meg til mine barns ønsker om hvordan de vil at jeg skal agere/ikke agere på deres profiler på sosiale medier, og jeg forventer at de gjør det samme på min.
Jeg har stor respekt for at de har litt andre sosiale koder de føler enn det jeg, gamlemor har, slik at jeg er veldig klar over hva som er innafor å gjør (hvilke kommentarer som er grei, hvem man venneforespør av deres nettverk osv).
Det jeg ikke bryr meg om er hva de mener om hva jeg gjør på min egen profil, der forlanger jeg samme respekt fra de som det jeg viser dem.

Enig i denne. Nå har ikke jeg barn på Face, men når den tid kommer vil jeg ikke sende venneforespørsler til vennene deres.

Det Skilpadda sa.

Ellers har jeg vært på Facebook lenger enn noen av vennene til ungene mine, så selvsagt verken kan eller trenger de å diktere hva jeg poster på min egen vegg.

Eg syns for så godt reglane er greie. Men ungdommen legg jo nesten ikkje ut ting på fb lenger (i alle fall ikkje dei eg er vener med) så eg forstår ikkje heilt kva dei stresser med.


Eller kanskje dei har blokkert meg?

Men altså, her om dagen sende faren til ei jente i klassen min (vgs) venneforespørsel til meg. Då kjenner eg det røyner litt på.

Jeg har aldri sendt venneforespørsler til mine barns venner, men jeg har veldig mange av dem på vennelisten min som bekjente, etter forespørsel fra dem. Jeg gratulerer dem med dagen og andre begivenheter. Jeg behandler dem som de behandler meg, med en viss avstand og respekt for grenser. Jeg blir ofte litt overrasket over hvordan enkelte uttaler seg i media, for jeg kjenner meg ofte ikke igjen i situasjoner. Frøknas venninner gir meg alltid en klem når jeg møter dem og vi snakker om dagligdagse ting - vi har selvfølgelig en viss distanse, men ikke den milevise distansen som ofte fremstilles som i media. De er mine barns venner, ikke mine, men jeg bryr meg om dem og jeg behandler dem deretter.

Skilpadda skrev:

Jeg fikk forresten nylig en smak av den motsatte greia, da jeg for første gang fikk en venneforespørsel fra en av Podens venner. Jeg aksepterte den, for han er en hyggelig gutt, og jeg hadde ikke lyst til å avvise ham, men jeg vurderer å for første gang begynne å lage meg grupper av venner så jeg kan sile hvem som får se hva.

Det har jeg vært nødt til å gjøre for lenge siden. Særlig på grunn av venners barn, jeg har ikke lyst til å avslå venneforespørsler fra dem. Og familie jeg ikke vil slippe til på alt mulig.

Jeg leste nylig at Facebook er sosiale medier-versjonen av kamferdrops, så hvorfor ungdommen skulle bry seg om hva foreldrene poster der, er jo en gåte.

Apple skrev:

Enig i denne. Nå har ikke jeg barn på Face, men når den tid kommer vil jeg ikke sende venneforespørsler til vennene deres.

Jeg har voksne barn/nesten-voksen, så problemstillingen blir kanskje litt annerledes da, men jeg har har praktisert å ikke sende venneforespørsler til deres venner, men stort sett akseptert de som forspør meg.
Jeg og 18-åringer har faktisk endel av samme nettverk i en annen forbindelse, så der har jeg og hun en veldig god dialog om hvordan vi håndterer dette. 🙂

Jeg sender ikke venneforespørsel til venner av mine barn, men godtar stort sett dersom de sender til meg. Derav har jeg mange tenåringer på vennelista mi.
Jeg tenker over hva jeg skriver åpent på bilder og statusen mine jenter legger ut, for jeg kan forstå at noe kan kjennes kleint for dem. Men det kan hende de får den kommentaren i ei melding.

På min side legger jeg ut det jeg selv måtte ønske, og ungene kan selvfølgelig få synes det er pinlig. Det er opp til dem.
Jeg hadde satt pris på om ungdommen hadde gitt meg et hint dersom de mente jeg gikk over streken med tanke på kommentarer og "innblanding." Ikke sikkert jeg hadde tatt alt til etterretning, men kan hende jeg hadde moderert meg og helt sikkert respektert meningene deres.

Ungene her bruker Facebook som informasjonskanal for fritidsaktiviteter og skole, og på de lukkede gruppene er alle foreldre og unger samlet - tonen der er ledig, men formell, ikke noe - no schitt Scherlock, åssen d lizzm og shitt påmfritt azz.

At barna skal sette regler for hvordan jeg oppfører meg på fb, det kan de bare glemme. Men ok, noen kjøreregler har vi, selv om de ikke er snakket om. Jeg sender ikke forespørsler til deres venne, men godtar gjerne om venner spør meg. Jeg kommenterer aldri bilder/innlegg hvor barna er tagget, men jeg kan trykke liker. Bilder/innlegg de legger ut, de kommenterer jeg om jeg har lyst til det. Jeg tagger aldri dem på bilder/kommentarer jeg legger ut, med mindre de sier de vil jeg skal gjøre det.

Og til slutt...jenta i artikkelen nektet fb-vennskap med sin far, og har blokkert han. Det hadde ikke blitt godtatt her i huset.

Teofelia skrev:

Det Skilpadda sa.

Ellers har jeg vært på Facebook lenger enn noen av vennene til ungene mine, så selvsagt verken kan eller trenger de å diktere hva jeg poster på min egen vegg.

sant?! "Jeg har vært på internett siden før det het internett :knirk:"

I og med at jeg ikke har barn på fb på maaaange år enda (innen de er gamle nok, er det het sikkert noe annet), så er det ikke helt lett å sette seg inn i.
Men: Hadde mine barn blokkert meg, hadde det blitt månelyst tror jeg. Jeg hadde ikke sendt forespørsel til vennene deres, men hadde ikke nektet om de sendte til meg.
Jeg er venner med datter til min venninne og hennes tidligere to stedøttre på fb, men det er ikke ofte jeg kommenterer noe el.l. (og disse er voksne 22, 23, 24 år).

Jeg lurer i skyggene av mine barns Facebookprofiler, så å påstå at jeg påvirker dem på noe vis er skivebom.