Mobbing og kjøpepress

Interessant tråd om mobbing på arbeidsplassen.
Jeg vrir litt på problemstillingen til å gjelde våre barn.

Hvordan utarter mobbingen seg idag kontra 80-tallet da mange av oss var barn?

Mine unger har ikke startet på skolen ennå men via venner hører jeg om (u)kulturer der først og fremst kjøpepress gir utslag i mobbing.
Mobbingen forsterkes av digitale medier som ikke fantes for noen tiår tilbake. Facebook, mms, youtube.
Mange av oss voksne har tatt del i en finanskarussell og boligboble som vi har kunnet skumme fløten av og kjøpe det ungene peker på.
Barn av mindre bemidlede foreldre opplever utestengelse og mobbing når de ikke har det siste innen klær og elektronikk. Barn av fattige foreldre isoleres pga at foreldre ikke har penger til fritidsaktiviteter.

Kjøpepresset synes å være størst i "hvite ghettoer", for å vri litt på uttrykket.

En annen ting: når mange barn nærmest hører til daglig hjemme hvor udugelige lærere er, får det de peker på - at foreldrene nærmest truer med advokat hvis gullungen blir irettesatt - og der "enkeltindividets frihet" gjennomsyrer tenkemåten - hvordan skal de omstille seg og vise respekt for læreren og medelevene i en skolesituasjon?

Mulig det blir vel politisk dette, men jeg mener helt klart at mobbing reflekterer tidsånden vi er inne i - med mer og mer materialisme, økte forskjeller og ekstrem individualisme.

Å mobbe og generelt plage andre, starter vel uansett scenarie i individer som på en eller annen måte har behov for å undertrykke andre. Som føler seg betydningsfulle i den evne de har til å påvirke andre negativt. De har makt.

Hvem skaper så mobbere? Hva slags bakgrunn har de? Hva slags mangler er det som gjør at dette behovet skapes? Jeg synes det på en måte er viktigere, enn de økonomiske rammevilkårene. Foreldre og skolens rolle i tidlig å avdekke og ta et kraftig oppgjør med uønsket adferd. Jeg tror (personlig) at noen foreldre i for liten grad jobber systematisk med å skape empati, refleksjon og evne til å se konsekvenser av egen handling og væremåte i forhold til andre, hos barn. At noen barn (selv om de har alt de trenger og generelt har det bra), ikke blir sett godt nok, og veiledet godt nok i forhold til sosial adferd. At foreldrene er for lite reflekterte rundt dette. Kan for lite om dette. At det snakkes for lite fra tidlig alder. Kanskje man blir sett for lite. At det er en rollefordeling/maktfordeling i hjemmet som er skjev. Foreldre har en væremåte/snakkemåte som skaper dårlige rollemodeller.

Mobbere finnes jo blant voksne også, der noen har behov for å hevde seg, ved å gjøre andre mindre. At noe ved selvfølelsen er så dårlig, at eneste måte å føle at man er noe, er ved å framstå som sterkere og dominerende.

Foreldre har stor makt. Alle kan bli foreldre. Men det ansvar man får håndterer man på svært ulike måter.

Jeg kjenner meg ikke inn at mobbing på noen måte er reflektert av tidsånden vi er inne i. Kjøpepresset var stort da jeg gikk på skolen også. Det var viktig å ha de riktige tingene og det var viktig å kunne være på med fritidsaktiviteter da også. Jeg har heller ikke inntrykket av at det er overvekt av mobbere blant de som har foreldre med god økonomi. Eller at mobbeofre ofte er de som kommer til kort når det gjelder slike ting.

Jeg er litt enig i det Dronningen skriver. Det handler mye om ressurser, men ressurser må ses mer nyansert enn å begrense det til kun penger. Det handler om å ha reflekterte foreldre som har tid og innsikt til å kunne veilede sine barn, og det handler om å ha dyktige lærere på skolen som evner og har ressuser til å ta tak i problemene når de oppstår.

Kjøpepress vil det alltid være, men det er ikke gitt at de barna som ikke har alt blir mobbet eller andre veien, blir mobbere.

Av de jeg kjenner, er det tvert i mot slik at folk med god økonomi - meg inkl- syns det har en stor egenverdi å kjøpe brukt og å arve. Mens de som gjerne vil " flashe" penger er de som ikke har noen.

Vi ser av og til folk på skolen som har dårlig atferd, og jeg kjenner fagfolk som sier de har " julenisseforeldre". De gir ungen alt - også rett..... Foreldrene syns aldri det er ungens skyld, det er alltid noen andre, skolen, samfunnet.... Det var mange ting NOEN syns det var viktig å ha da jeg var barn. Det var viktig for søsteren min ha slike ting, og hun hang med de"kule" som hadde alt. Familien vår hadde ikke råd, så hun jobbet for å få råd til det. Jeg syns det var dødsteit å bruke så mye penger for merket, jeg brukte pengene jeg tjente på annet. Fordi det ikke var viktig for meg, var det heller ikke mulig å mobbe meg pga det. Ikke at noen prøvde.

Veldig bra lenke, Dronningen. Veldig viktig at foreldre snakker positivt om skolen og om lærerne.

Det inkluderer å la vær å si " matte, det er jo kjempevanskelig" og "nå er det snart sommer, det skal nok bli deilig å slippe skolen" " eller " huff,ja - nå er det snart skolestart".