Fattigdom i Norge i dag

Jeg tror det verste ved å være fattig i dag er at man får et så usigelig grått liv. Jeg tror at fattigdom kanskje er den kategorien som har forandret seg mest i Norge. Jeg tror det er like ille å være fattig nå som tidligere, men fokuset er kanskje endret fra fysiske plager (som det å sulte, fryse etc) til mentale plager (sosialt utstøtt for man kan ikke gå på kafe, ingenting å se frem til etc).

I gamle dager var det sikkert "lett" å hjelpe fattige. Gi dem mat og klær. Hva kan man gjøre (på et personlig plan) for de fattige i dag?

Veldig viktig det du skriver om, og som også kie tok opp i den andre tråden.

Jeg mener at man må sette fokus på de barna som lever i fattigdom, og da mener jeg ikke nødvendigvis fattigdom som at de ikke har nok mat, men den relative fattigdommen. Det er så undervurdert hva det gjør med et barn som er utenfor, som ikke vil innrømme at de liker å spille fotball fordi foreldrene ikke har råd til utstyr og til turer. Jeg synes det er en uting at idrett for barn (all annen aktivitet også) skal koste noe hele tiden. Det er jo snart ikke mulig for barn av fattige foreldre å være med på noe lenger.

Dette at barn går og føler skam er så utrolig ødeleggende, det er ikke det at man har lite penger i seg selv som er ødeleggende, så lenge andre har det på samme måte så takler man det mye bedre. Det er når barnet er den eneste uten PC hjemme, uten fritidsaktiviteter, skammer seg over klærne sine at det er nedbrytende for psyken.

Og jeg blir rasende på blårussidioter som mener at så lenge barn ikke sulter ihjel så trenger man ikke å gjøre noe mer for dem.

Esme skrev:

Jeg synes det er en uting at idrett for barn (all annen aktivitet også) skal koste noe hele tiden. Det er jo snart ikke mulig for barn av fattige foreldre å være med på noe lenger.

Enig!

Jeg har dessuten inntrykk av at det er vanskeligere nå å komme seg vekk fra fattigdommen, særlig for barna som blir født inn i den. Å ha ressurssterke foreldre som makter å gi barna trygghet og lærdom fra dag én, ser ut til å bli mer og mer viktig, og det er ikke alltid like lett for foreldre i familier med dårlig råd (der enslige forsørgere, foreldre med lav utdanning og foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn er overrepresentert).

Utdanning er en viktig vei ut av fattigdom, så et konkret bidrag kan jo være å delta i leksehjelp i regi av f.eks. Røde Kors.

Og så er det er viktig å huske at fattigdom ikke automatisk gir sosiale problemer og triste liv. (Selv om jeg er enig med Albert Camus: "Det er en slags åndelig snobbethet som får mennesker til å tro at de kan leve lykkelig uten penger." )

Esme skrev:

eg synes det er en uting at idrett for barn (all annen aktivitet også) skal koste noe hele tiden. Det er jo snart ikke mulig for barn av fattige foreldre å være med på noe lenger.

Nei, det som blir sagt er vel at det kun er biblioteket man kan gå på gratis. (Hmmm. Der kom jeg på noe jeg kan gjøre - gi fra meg de DVD'ene jeg ikke vil ha til biblioteket.) Jeg har blandete følelser for dette. På vår skole har vi nå fått "forbud" mot at foreldrene støtter SFO med penger (veldig bra SFO), og argumentet for dette er at SFO skal oppleves likt for alle i byen. Men ... Tja, det er jo umulig å håndheve slikt. Jeg har selv gitt en del hobbysaker til SFO, er dette brudd på reglementet?

Embs skrev:

Utdanning er en viktig vei ut av fattigdom, så et konkret bidrag kan jo være å delta i leksehjelp i regi av f.eks. Røde Kors.

Dette var et bra og nyttig tips.

Embs skrev:

Og så er det er viktig å huske at fattigdom ikke automatisk gir sosiale problemer og triste liv. (Selv om jeg er enig med Albert Camus: "Det er en slags åndelig snobbethet som får mennesker til å tro at de kan leve lykkelig uten penger." )

Tja. Jeg vil i alle fall si at det er mer krevende å ha et bra liv uten de økonomiske rammene. Noen greier det helt sikkert - det finnes jo folk som kom ut av konsentrasjonsleirene med vettet i behold - problemet er vel at mange ikke greier det. Jeg tror det hadde vært vanskelig for meg å være fattig i lengre tid.

Dette vakte barndomsminner for meg. *oppvokst i kommunal leilighet med alenemor på sosialtrygd*

Husker vi fikk dekket et par ferier av sosialen, disse barneleirene (Fiks ferige ferie, eller hva det het). Trist å reise uten mor da, men jeg og min bror fikk iallfall kommet oss litt bort fra hverdagen. Og jeg er helt enig med Esme i at det er grotesk hvor dyrt alt skal være for barn i dag (idrett, osv).

Hadde det gått an, tror dere, at man hadde prøvd å få igjennom at barn som ikke har foreldre i full jobb, kan få ting dekket av idrettslag/korps etc? Det blir jo selvfølgelig på lokalt nivå, at idrettslaget dekker utgiftene til de som ikke kan betale?

Jeg er nå ikke et dugnadsmenneske, men hadde glatt stilt opp på ekstradugnad for at flere barn kunne ha vært med ja.

Esme skrev:

Hadde det gått an, tror dere, at man hadde prøvd å få igjennom at barn som ikke har foreldre i full jobb, kan få ting dekket av idrettslag/korps etc? Det blir jo selvfølgelig på lokalt nivå, at idrettslaget dekker utgiftene til de som ikke kan betale?

En god tanke, men hvordan tror du de det gjelder ville oppfatte det? Jeg tror mange har høy terskel for å skulle motta slik hjelp. Det er det som er så vrient... 🙁

En ting jeg har tenkt på når barna blir eldre er at vi ikke skal bidra til utstyrspresset. Mange barn på 10-11 år som er med på skitrening har minst to par ski/staver/sko, og noen kjøper glider og annet til 500-1000 kr pr. stk. Hvis man avtaler med noen andre foreldre hvor listen skal legges, er det lettere å holde igjen når barna "trenger" noe fordi "alle andre har det". (Jada, her kan det blir kamelsluking om noen år, men vi skal i hvert fall prøve.)

Hattifnatten skrev:

.

Jeg glemmer aldri en tråd på et annet forum hvor det ble argumentert fra enkelte om at det var "ekkelt og unødvendig for folk med god råd å kjøpe brukte klær".

Slikt blir jeg eitrende provosert av! Vi har råd til å kjøpe både vogn, klær og mye annet nytt, men har valgt å kjøpe så mye vi kan brukt pga. miljøet. Det er et av MINE bidrag til det ekle forbrukssamfunnet vi lever i. Jeg er fast kunde på den svære flotte Fretexbutikken her også, og er svært nøye med å levere fra meg klær jeg ikke bruker til butikken jevnlig. Synes det er helt fjernt at alle MÅ kjøpe nytt hele tiden, gjerne 10 vogner til EN unge og lignende.

Jeg har vært med i en organisasjon der man kan søke om å få dekket kontigenten for barn av foreldre med dårlig råd. Men det er vanskelig for en leder å bringe dette frem for foreldrene, at de ikke trenger å betale kontigent, at man ønsker å hjelpe dem økonomisk. Det er så lett å opptre sårende, så jeg tror at mange kvier seg for å ta den praten, og man kan jo ikke pålegge at foreldrene skal ta kontakt med organisasjonen for å høre om det finnes tilskuddsordninger. Dessuten så er det jo forbudt for en organisasjon å betale kontigenten for medlemmene sine. Jfr medlemsjukssakene.

Det er kommet noe i sosial-lovgivingen eller rettningslinjene for sosialkontor at man kan søke om støtte fra sosialkontoret dersom man har lav inntekt, inntil 3000 pr år pr barn, faktisk, men det er en viss egenandel, men jeg vet ikke hvor mye den er på.

Ei jeg jobber med i organisasjonslivet jobber i resepsjon på sosialkontor, så hun ga meg det tipset en gang, dersom jeg eller andre var i den situasjonen at vi kanskje trengte det, den gang vi hadde en inntekt.

Hattifnatten skrev:

Jeg tror dette er lurt. Jeg blir litt overgitt over holdningen om at "har man råd har man lov".
Det kan virke som om man bare har nok penger er det greit å ha et forbruksmønster som tar helt av.

Det er ille at det skal være sånn.

Jeg kunne godt ha tenkt meg en eller annen slags sponsor-ordning - jeg har økonomi nok til å kunne hjelpe et barn som ikke har det så OK, men det må skje i ordnede forhold (helst anonymt kanskje?).

Det er klart at på mange måter trenger Leger uten grense e.l. pengene kanskje MER (hvis man tenker "kurert-nød-per-krone"), men som HI skriver... det er forskjell på fattigdom her og fattigdom der. Og det blir ikke mer OK å være fattig her bare fordi det finnes noen som har det verre.

Nabbe skrev:

Det er kommet noe i sosial-lovgivingen eller rettningslinjene for sosialkontor at man kan søke om støtte fra sosialkontoret dersom man har lav inntekt, inntil 3000 pr år pr barn, faktisk, men det er en viss egenandel, men jeg vet ikke hvor mye den er på.

Ei jeg jobber med i organisasjonslivet jobber i resepsjon på sosialkontor, så hun ga meg det tipset en gang, dersom jeg eller andre var i den situasjonen at vi kanskje trengte det, den gang vi hadde en inntekt.

Jeg har ikke hørt om dette med egne normer i forhold til fritidsutgifter til barn, de statlige retningslinjene for sosialhjelp ligger her. Disse er kun veiledende, og kommunene kan derfor velge å legge seg lavere enn dette om de ønsker det. En del kommuner har muligens interne normer som er spesifisert nøyere, f.eks i forhold til fritidsutgifter til barn. For de som er interessert i tallene som kommer fram av linken er dette hva staten mener at folk bør greie seg på per måned dersom man holder husleie/boutgifter og strøm utenfor. (I praksis varierer satsene ganske mye mellom kommunene.) Som det framkommer er fritidsutgifter i utgangspunktet inkludert. Min erfaring er at man følger lovens oppfordring om å særlig vektlegge barns behov, og at det innvilges stønad til fritidsaktiviteter, ferietur (etter nøktern standard riktignok) og lignende til barnefamilier som mottar sosialhjelp - og at dette gis i tillegg til livsoppholdsstønaden. Dette varierer nok noe fra sted til sted, og det er absolutt viktig med fokus på temaet.

Vi lever visst under minimumsgrensen, ser det ut til. 😮

lever vist under minimumsgrensen for tiden vi og. Men kan ikke få noe hjelp for jeg er jo student med bare halv utbetaling fra lånekassen (altså jeg får utbetalt 3000 i måneden som eneste inntekt)

Jeg har hele livet hatt lite penger. Har aldri kunne reist på noe særlige turer og sånt og er glad vi ikke skulle ha skoletur på ungdomskolen for det hadde vert flaut å ikke være med.

Det er ikke lett å være fattig. Men av og til tror jeg det handler på hva man bruker pengene på og. Prioriteringer.

Vi hadde nok hatt litt mer penger å leve for nå hadde vi ikke hatt 2 biler. Men det er ikke økonomisk gunstig å selge en bil for 6 måneder for så å kjøpe en ny når jeg får utbetalt mer igjen til høsten.

him skrev:

Hva kan man gjøre (på et personlig plan) for de fattige i dag?

Man kan leie ut en leilighet uten å få husleie.

Beklager - liten personlig utblåsing. Temaet er viktig og relevant, og noe jeg har tenkt på. Vi bor i et område der mange - men ikke alle - har relativt god økonomi. Jeg kan tenke meg at utstyrsjaget vil bli massivt. Mitt ønske er, som Embs også sier, å i det lengste ikke være med på det. Kjøpe brukt utstyr. La ungene arve. Ikke arrangere barnebursdager med innleide sjonglører og tryllekunstnere.

Barna mine er enda små, men jeg regner med det vil være dugnader etc etterhvert som de deltar i aktiviteter. Man får prøve å ha et fokus innad i idrettslag (eller hva det nå vil være) om hvordan man kan inkludere de som vil bli inkludert.

Ja det er dette som er så vansklig.De som trenger det mest er de som er "stoltest".
Kamelsluking kan være ok av og til det, men jeg tror du har et veldig viktig poeng. Det er tross alt vi som legger listen, og det er skremmende hvilke forbruk en ungdomsskole elev egentlig har. "Alt" koster penger, og er lagt opp til at de håpefulle skal bruke penger.

Iset skrev:

Slikt blir jeg eitrende provosert av! Vi har råd til å kjøpe både vogn, klær og mye annet nytt, men har valgt å kjøpe så mye vi kan brukt pga. miljøet. Det er et av MINE bidrag til det ekle forbrukssamfunnet vi lever i. Jeg er fast kunde på den svære flotte Fretexbutikken her også, og er svært nøye med å levere fra meg klær jeg ikke bruker til butikken jevnlig. Synes det er helt fjernt at alle MÅ kjøpe nytt hele tiden, gjerne 10 vogner til EN unge og lignende.

Jeg blir også litt oppgitt over dette og lignende. Men vi får ta vårt ansvar som foreldre og prøve å "lede" de håpefulle inn på den rette veien.Men det som er litt skremende er at det i dag blir forskjell på de som har råd og ikke råd til å henge på karusellen. Vi som har råd kan gjemme oss bak miljøtrusselen i ene øyeblikk, også glemmer vi det i det neste når vi kjøper oss en ny bil.

Idrettslag MÅ ikke ta betalt. Emma har spilt fotball i et år uten å betale kontigent, de har bestemt seg for at de skal slippe siden det uansett er foreldrebasert trening.

Jeg tror faktisk det viktigste man kan gjøre for fattige er å vise dem forståelse. Jeg tror faktisk at det må være verst å bli møtt med nedlatende holdninger.

Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?

Jeg kan se for meg dette som et problem hos barn og unge. Kanskje helst unge. At det ikke er en bevisstgjøring rundt tema, og at "likhetstanken" er større enn empatien.

LilleRosin skrev:

Man kan leie ut en leilighet uten å få husleie.

Jeg tenkte helst frivillig, da.

LilleRosin skrev:

Er det vanlig - blant voksne mennesker - å være nedlatende ovenfor folk med dårlig råd?

Jeg tror nok mange som ikke har vært fattig ikke skjønner hvor presset man blir av situasjonen. Jeg og mannen har feks anledning til å være økonomiske, nettopp fordi vi har råd til det. Eksempelvis; Handle på salg, bruke kredittkort på en smart måte, spare, ha klær og sko etter været. Dette har ikke folk uten penger mulighet til. Har man bare råd til ett par sko blir det dyrere i lengden fordi man må gå i det skoparet uansett vær og vind. For å si det slik: Jeg tror nok de som har penger tror de hadde håndtert situasjonen bedre enn de som faktisk er i den. (Ikke et uvanlig fenomen, tenkt på alle som ikke har barn som kan alt om oppdragelse etc.)