Medias ansvar

I nettaviser og ellers i media, kan man få med seg mange viktige og gode nyheter. For eksempel får man vite at en NTNU-forsker skal starte et millionprosjekt og at det er Alzheimer det skal forskes på. Flotte greier. Eller man kan lese om et nytt forsøksprosjekt i Oslo, der nybakte mødre skal få anledning til å dra hjem raskere etter fødsel og motta barselomsorg hjemme, med besøk av jordmor 1-2 ganger i døgnet. Spennende!

Men så er det altså en sak til. Nemlig denne, der det avdekkes at negative forskningsresultater om antidepressiva ikke blir publisert i like stor grad som de positive. Jeg mener ikke at man skal tie sånne funn ihjel. Men etter å ha jobbet innen psykiatrien og sett hvordan slike og lignende avisoppslag påvirker de som kanskje trenger hjelp mest, så synes jeg det er skremmende å lese hvordan dette formuleres i media.

Da blir jeg på den ene siden veldig glad når fagfolk tar bladet fra munnen og nyanserer bildet, slik som overlege og stipendiat Signe Dørheim Ho-Yen gjør i sitt innlegg “Vær varsom med overskriftene“. Og på den annen side, så lurer jeg på hvorfor ikke media selv viser litt ansvar for å i det minste stå for en korrekt fremstilling.

Som Signe Dørheim Ho-Yen skriver i sitt innlegg, så har man tidligere sett hvordan mediaoppslag om farlige p-piller gir økte aborttall, til tross for at p-piller er en mindre påkjenning for kroppen enn abort. Tenker mediene på hvordan oppslagene kan slå ut når vi snakker om antidepressiva? Føler de ikke engang et bittelite ansvar for å i det minste fremstille saken korrekt?

Bør de føle et visst ansvar?

Hva synes du?

Dette er ei veldig interessant problemstilling synest eg.

Eg meiner det er media si oppgåve å drive informativ og reflektert journalistikk i slike saker. Desverre har media ein stygg tendens til å tabloidisere (les: Tyggis er helsefarleg) og spissformulere funn frå forsking, ofte på grunn av journalistane sin manglande kunnskap om fagfelta.

Eg kunne godt ha tenke meg at journalist-utdanninga vart femårig, og fekk eit langt meir omfangsrikt innhald enn i dag. Forskingsjournalistikk krev svært kjeldekritisk sans og evne til å tolke forskingsresultat. Slik det er i dag så leitar ofte journalistar fram den mest oppsiktsvekkjande setninga frå ein forskingsrapport, og presenterer enkeltfunn som ei objektiv sanning. Eg saknar at dei også tek omsyn til fullstendige konklusjonar, tilrådingar frå fagfolk, og ikkje minst ei sjølvstendig og balansert framstilling av funn frå forskinga.