please,,,,kan noen hjelp meg med å tolke denne novelle ?
Den røde kjolen
Hun sa: - Jeg sier opp. I morgen sier jeg opp. Jeg går på dagen. Det har ingen hensikt å fortsette, slik det har utviklet seg nå.
Slik var det første tegnet. Ordene falt merkelig malplasserte, siden vi nettopp hadde sittet og snakket helt normalt om en feriereise vi hadde hatt i Egypt et år tidligere.
Dessuten hadde hun ikke hatt noen jobb å si opp på de siste tredve årene. Jeg husker jeg tenkte, at dersom hun skulle si opp noe som helst, så måtte det være den avtalen vi to hadde inngått med hverandre for snart en menneskealder siden. Den avtalen som gikk ut på å elske og ære hverandre til døden skiller oss ad.
Og på mange måter var det da også den avtalen hun sa opp, riktignok helt uten å vite det. Rettere sagt: Det var livet selv som sa den opp. Døden vil nå bare komme som en bekreftelse.
Jeg kommenterte ikke denne oppsigelsen hennes. Spiste opp middagsmaten min, og sa ikke et ord. Hun virket litt fjern et par minutter, men så var hun tilbake i hverdagen. Jeg arkiverte hele tildragelsen som … Nei, jeg fortrengte den. Jeg gjorde det.
Fire måneder senere kjente hun ikke igjen sin egen datter. Hun laget et forferdelig sirkus da jeg kysset Bente farvel etter et besøk. Hun mente at det var en vederstyggelighet at en mann på min alder løp etter de unge kvinnene. I det minste kunne jeg vise såpass takt og tone at jeg la slike aktiviteter utenfor hennes synsfelt.
Vel. Hva skulle jeg si? Skulle jeg le eller gråte? Jeg gjorde begge deler. Og så sa jeg henne sannheten.
Hun gråt og gråt.
Det er et år siden jeg måtte gi henne opp. Gi henne fra meg. Under krigen ble jeg torturert i kjelleren på Victoria terrasse, og jeg tenkte at noe verre var det ikke mulig å gjennomleve. Der tok jeg feil, slik man ofte gjør i ungdommen. For da de kom og hentet henne, forsto jeg at det var tanken på henne som hadde gjort at jeg tålte all julingen den gang. Ansiktet hennes i erindringen, samt det faktum at jeg ikke satt på den informasjonen de ville banke ut av meg. Da jeg sto alene igjen i leiligheten, visste jeg at tomheten rommer et skrik som selv ikke den mest plagede kan etterlikne. Det var ikke til å holde ut, men også nå måtte jeg holde ut for hennes skyld. Holde ut for henne som ikke lenger kjente meg, ikke ventet meg. For henne var jeg i lange strekk død. Det var dette jeg måtte lære meg å leve med. Etter nesten seksti års samliv, får jeg vel legge til.
Dagene er blitt så lange. Og nettene … Jeg ligger våken til langt ut på morgensiden. Ser henne for meg. Jeg ser henne i den gulmalte korridoren, med gåstolen på meningsløse ekspedisjoner, frem og tilbake mellom tv-kroken og utgangsdøren. Eller sittende på sengekanten inne på rommet. Det blir mer og mer av det siste. Hun sitter der og reiser i sine egne minner. Eller gjør hun nå egentlig det? Hvis det er slik, hvorfor husker hun da ikke ansiktet mitt? Og når hun en sjelden gang gjør det, er det aldri mer her og nå. Det er badeturer til Hvasser og Gressholmen. Det er den nye bilen, som har blitt spiker for flere tiår siden; jeg må ikke glemme å holde den ren og i stand. Hun vil gjerne ha et barn med meg.
Men stort sett kjenner hun meg ikke. Jeg har blitt mannen som roter i skuffene hennes. Eller ”pappa”. Enkelte ganger er jeg Jørgensen, hvem nå det kan være.
Jeg klarer ikke å venne meg til dette. Det er umulig. Jeg ligger og vrir jeg om nettene, og når bildene fra siste besøk blir for tunge, faller jeg tilbake i tid. Det er en flukt, men en dårlig flukt; jeg blir tungsindig av dette også.
Hun var så sterk! Det var hun som holdt meg oppe når det røynet på, og ikke omvendt. Derfor går jeg her og sliter med denne elendige samvittigheten min. Dette at jeg ga henne opp. Overga henne til fremmede.
Det er et bilde. Hun står helt naken nede i strandkanten. Jeg ser kroppen hennes slik den var den gang, rett etter at vi giftet oss. Og jeg føler min egen ungdom når jeg ser dette bildet, det er som om jeg svever ut av det skrøpelige skallet som nå holder sjelen min fanget. Ånei, det er forbi med de erotiske impulsene. Men jeg føler en oppriktig takknemlighet over at jeg i så mange år hadde dette bugnende kvinnelige å holde meg fast i. Gjennom henne kom våre tre barn, de kjempet seg ut av henne og tok del i verden, hver på sitt vis. ”Der traff du,” sa hun første gang jeg besvangret henne. ”Jeg er helt sikker.” Og så lo hun høyt og lykkelig. Det var en time eller to etter at hjernen min fanget inn dette bildet av henne på stranden.
Det er det samme mennesket som nå ber meg gå, allerede før jeg får satt meg.
Hun var alltid så pertentlig og ordentlig på alle vis. Hvordan skulle jeg forholde meg til at hun gjorde fra seg på stuegulvet, og griset veggene til?
Likevel var det ikke da jeg ga opp. Jeg ga opp da hun gjorde natt til dag, og laget middagsmat med tomme kasseroller på rødglødende plater. Da torde jeg ikke mer.
Dag og natt går jeg her og føler meg skyldig. Jeg kommer ikke overens med fornuften lenger.
For noen uker siden begynte hun å snakke om den røde kjolen. Stadig oftere. Jeg måtte finne frem den røde kjolen.
Javel. Det var noe konkret hun ville av meg. Det lå en slags lettelse i det. Jeg gjennomsøkte skapet hennes, og skuffene i kommoden, men fant ikke noen rød kjole. Til slutt gikk jeg hjem, og fortsatte å lete der. Herregud, jeg ante ikke at hun hadde så mye tøy! Det var tøy overalt. Garderobeskapene på soverommet var fulle. Kåper, drakter, kjoler og bluser. Undertøy nok til et år uten vask. Hadde jeg virkelig sett henne bære hele denne kolleksjonen? Jeg gjenkjente en strikkejakke hun ofte brukte vinterstid – resten var fremmed for meg. Her hadde vi gått, år ut og år inn i de samme rommene, og jeg hadde rett og slett ikke sett hvordan hun var kledd. Dette undret jeg meg over. Og ingen sted fant jeg det jeg lette etter. Jeg fant mønstrede kjoler med innslag av rødt, men ikke et plagg som med rette kunne kalles en rød kjole.
Jeg ringte døtrene mine. Alle tre. De kunne ikke huske noen rød kjole, de heller. Det hadde alltid vært blått og grønt som var mors farger. De mente det hele var en fiks idé, et utslag av sykdommen. Dette gjorde meg nedstemt, og det ga jeg uttrykk for.
Grete sa: - Men så går vi i byen sammen og kjøper en rød kjole, da far!
Det gjorde vi. Vi fant en riktig pen, rød kjole i et av stormagasinene. Jeg gikk straks opp på hjemmet med den, men dette var en slik dag da alt sto på hodet for henne. Jeg tror ikke hun engang visste hva en kjole var. Jeg forklarte situasjonen for en av pleierskene. Hun er grei nok, de er i det hele tatt alle tiders alle sammen, men jeg klarte ikke helt å fri meg fra følelsen av at hun forsøkte å trøste meg. Dette likte jeg dårlig. Det var jo tvers igjennom tåpelig, men slik følte jeg det. Da hun la hånden på skulderen min, ble jeg en liten gutt som hadde kommet hjem fra sløyden med en gave til mor. Og så ville ikke mor ha den. Da vil man ikke ha trøst av en vennlig nabo. Da vil man bare gjemme seg og være alene med seg selv. Nåja. Så kunne jeg jo bare ha gått, da. Tatt kjolen med meg og gått. Det var jeg som hadde tatt kontakt med pleiersken, ikke omvendt. Situasjonen var tvers igjennom tullete, jeg endte til og med opp med å be om undskyldning, jeg vet ikke for hva. Jeg ga kjolen fra meg. Så gikk jeg hjem.
Jeg har vært der i dag igjen. De hadde tatt på henne den røde kjolen. Hun satt helt stille på sengekanten, og tittet ned på hendene sine. Så ikke opp da jeg kom inn; det er det vanlige. Jeg sa at hun var flott i den nye kjolen. Og på håret. De er påpasselige, de hadde hatt henne hos frisørdamen.
Hun strøk hånden forsiktig over kjolestoffet.
- Det er ikke slik, sa hun. – Det er ikke slik du tror. Han jeg har pyntet meg for kommer aldri mer igjen.
Jeg holdt hånden hennes i min. Ute begynte det å regne. Vi var gått inn bak ordene nå, og hun hadde vært den første til å forstå det.
daniell
8 innlegg
