Hvor er de fornuftige hen?

Det er også vanskeligere å forstå hverandre når fremmedspråk møter fremmedspråk enn når morsmål møter fremmedspråk. Man skal kunne et språk ganske godt for å håndtere andres språkproblemer godt.

Toffskij skrev:

Neida, det er da fullstendig universelt. Humor er det siste man mestrer på et nytt språk.

Det tror jeg deg på. Men det betyr vel ikke nødvendigvis at all humor er like vanskelig eller lett å forstå, selv om man er avhengig av å skjønne de språklige nyansene for å mestre humoren og kunne være morsom selv? Jeg opplever underfundig britisk humor som umiddelbart mye mindre "tilgjengelig" enn amerikansk humor, selv om jeg snakker flytende engelsk og absolutt skjønner begge humorsjangrene (og foretrekker den britiske).

Ikke at amerikansk humor ikke har sine finesser. Jeg flirte litt da jeg leste denne, hvor den norske journalisten blant annet skriver at New Yorkere ikke eier selvironi, siden jeg tenkte at det heller handlet om at hun hadde misforstått hvem som hadde, kulturelt sett, "lov til" å spøke med hva.

Helt enig, Gaia. Så er det forskjell på humor og ironi som også kommer inn i bilde.

"Unge lovende" har for øvrig et kjempegodt eksempel på at humor er vanskelig å oversette, og dermed kan være vanskelig å forstå. En av hovedpersonene har gjort stor suksess med et stand-up show i New York, men når hun forsøker å bruke det samme showet i Norge, bare på norsk, så faller hun gjennom fordi publikum rett og slett ikke syns det er morsomt. Og det til tross for at den kanskje hadde ledd hvis hun hadde fremført det samme showet på språket det opprinnelig ble skrevet på.

God norsk humor har mange flere likhetstrekk med den britiske enn med den amerikanske, samtidig som den også kan være ganske platt. Selv om det selvfølgelig finnes variasjoner, så er det en del ting "alle" nordmenn ler av, som ikke utlendinger nødvendigvis skjønner, og som det er vanskelig å oversette og forklare. Noen kulturer har humor som er lett å skjønne, hvis man får den forklart, andre har humor som er vanskeligere å få tak på, og som krever en dypere forståelse av den kulturelle konteksten. Og jeg ville tro at homogeniteten i samfunnet også påvirker hvor tilgjengelig humoren er for "utenforstående".

Harriet Vane skrev:

Nåh, her i byråkratiet hvor jeg jobber er det språkfolk, jurister, økonomer, kulturvitere, historikere og sosiologer blant statsviterne. Slik var det i mitt forrige bgyråkratliv i Oslo også. Det handler om å lære seg å selge kompetansen sin skikkelig, men det har jeg jo sett mange slite med her på FP også. Man lager seg små spesifikke bokser, og står det ikke nøyaktig den etiketten på boksen som man mener man har selv, så søker man ikke.

Du kan da ikke i fullt alvor argumentere for at hovedfag i historie fra Blindern, statsvitenskap fra UiO og matematikk fra NTNU utgjør et kulturmangfold?

Jeg kjenner din type arbeidsplass ganske godt, og jeg er helt enig med Lisas synspunkter. Det er oppsiktsvekkende hvor homogene de administrative miljøene er. (For fagfolkene er det selvsagt en litt annen historie.)

Og jeg syns det er ufattelig nedlatende å avfeie de problemene som innvandrere (eller til og med nordmenn med utenlandske navn) har med å skaffe seg fornuftige jobber, som "manglende evner til å selge kompetansen sin".

Polyanna skrev:

Og så har vi ekstremt høye krav til "flytende" norsk, og legger i det at det skal være tilnærmet aksentfritt. Samtidig som at en del innvandrere TROR de snakker bedre norsk enn de gjør, ofte fordi mange referanser, ord og uttrykk og "koder" mangler. Man blir litt "off" i samtalene, og det kan være vanskelig for både innvandrer og nordmann å sette helt fingeren på hva det er som går trått, det blir bare feil. Jeg tror begge parter hadde tjent på en bevisstgjøring på hva som kan butte, og hvordan man kan møte det.

Dette er jeg virkelig ikke enig med deg i. Tvert imot har jeg opplevd mange ganger at hvis noen bare er villige til å i det hele tatt prøve å snakke norsk, så er folk skikkelig velvillige og på tilbudssida for å hjelpe dem videre.

Det er klart det er ting som går tapt når man ikke har referansene på plass, men det betyr ikke at samarbeidet er veldig vanskelig av den grunn. I min avdelinge, hvis jeg ser alle 110 på to lokasjoner i Norge under ett, har vi nok nærmere 20 nasjonaliteter og det går forbløffende bra, selv om vi av og til må ty til engelsk for å sikre at alt blir rett.

Polyanna skrev:

Men altså, det er jo ikke sånn at asylantstrømmen (med mange unge menn, fordi de har ressurser, krefter og det er trygt nok for dem) vil avta selv om vi tar mange, mange flere kvoteflyktninger? Noe jeg absolutt mener vi burde ta. Masse. Gjøre som USA, med grundige bakgrunnssjekker og vurderinger av integrasjonsvilje og så rett på flyet. Men de andre kommer jo, og asylinstittuet er jo som det er, vi kan ikke droppe å vurdere Hussain på 18 år fordi Ahmed på 19 voldtok noen i Köln?

det er jo sånn

Rent statistisk sett er det helt sikkert sant at det er vanskeligere å få jobb i Norge om man har opprinnelse i et annet land, men det er ikke nødvendigvis "sant" at man er diskriminert fordi man sender 150 søknader uten å få napp.

Jeg kjenner folk som gjør det som begge har høyere samfunnsfaglig utdanning og begge er i sin beste alder og snakker bra norsk, men mens den østeuropeiske mener det er hennes herkomst som er årsaken, har ikke den andre unge damen så mye å "skylde på". Men begge går ledige selv om de veldig gjerne vil ha jobb, og prøver alt de kan.

Den første har gjennom sitt fremmedkulturelle nettverk fått en spesielt tilrettelagt praksisplass med svært relevante oppgaver, mens den andre neppe har noen slike muligheter i overskuelig framtid. Nå er ikke det "urettferdig" og "gi våre egne først" og blabla. Men jeg mener det er noen mekanismer som virker inn uansett. De utdanningene som den som har dem mener gjør deg "kvalifisert til alt", vil ikke gjøre at de utmerker seg til noe spesielt i en rekrutteringsprosess. Fordi de konkurrerer med hundrevis av andre med "potetutdanning". Mens andre utdanninger, ingeniør er et godt eksempel - er slik at man helst må være i jobb og i kontakt med faget, og er du "ute" i en lenger periode blir du fort "parkert", for da vil arbeidsgivere heller ha en fersk fra skolebenken som har lært det siste.

Da jeg drev med det, var det ganske utbredt at det kunne være vanskelig å få en eksakt godkjenning fra NOKUT som godkjente utdanningen din fullt ut som en norsk tilsvarende utdanning. Det som en del gjorde da, var at de søkte om å få godkjenning som adjunkt/ lektor m.v. Det VAR lettere å få det godkjent - da teller du studiepoeng i høyere grad. Og i en del land er tilliten høy til offisielle dokumenter, stempler og whatnot. Men godkjenning som adjunkt med opprykk er ikke nødvendigvis en billett til arbeidslivet. Da sitter du med en potetutdanning som det kan være en utfordring å konkurrere seg inn med. Hvis du skal undervise, er terskelen for norskkunnskaper mye høyere (og det bør det våre også, synes jeg), samtidig som det ikke er bare-bare å få brukt en adjunkt- godkjenning i det private.

Ellers er det da norske med høyere utdanning som har valgt renholdsbransjen også. Ganske frivillig. Jeg tviler på at jeg på en enkel måte kunne brukt min utdanning i arbeidslivet i et annet land. I hvert fall de første årene, Kanskje aldri. Det går mye på kravene til presisjon i språket, men også på fagkunnskap ifht lokale forhold. Så jeg er fullt ut forberedt på å vaske gulv.

Jeg leste dette innlegget

www.telegraph.co.uk/women/politics/want-to-separate-migrant-men-from-the-boys-ask-a-mother-with-a-t/

....og tenkte på denne tråden. Nedleggingen av The Jungle fører til Darwinisme i praksis når det gjelder aksess til UK, og denne forfatteren setter ord på litt av det jeg tenker når jeg lese om skjevfordelingen av alder og kjønn blandt asylsøkerne som kommer til Europa.

Hvordan er det mulig at ingen fanger opp at voksne menn later som de er barn, og dermed passerer betydelig mer sårbare grupper ("ekte"barn, unge kvinner, syke, gamle) i kampen om å stå først i rekka?