Ville du jobbet mindre hvis du kunne?

Jeg jobber forresten i staten, så redusert stilling pga små barn vile ikke gi tap i pensjon for meg. Jeg vil heller ikke gå glipp av poengene.

Ja, et sted mellom 60-80 % hadde vært optimalt. Jeg har en mann som jobber rundt 150 %, så jeg er mye alene med hus og barn. Det er i og for seg ikke noe problem, men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid til å holde orden, være a jour i hus og heim, og kunne følge opp barna så mye som vi ønsker, blant annet i fht. aktiviteter ol.

Om jeg ikke trengte tenke på pensjon; definitivt ja!
Siden jeg må tenke på pensjon; nei.

Vi hadde hatt råd til det, kunne uten problemer gått ned til 50% stilling.

Jeg er sliten om dagen. Sliten av å legge så mye i jobben og lurer stadig på hva jeg egentlig får igjen for det. Jeg er altfor ansvarsfull og føler jeg ofte legger for mye energi i jobben. Så akkurat nå kunne jeg virkelig tenke meg å jobbe redusert. Få bedre tid til meg selv, gå lange turer i skogen med hundene på dagtid og få roligere ettermiddager/kvelder.

Avatar skrev:

Om jeg ikke trengte tenke på pensjon; definitivt ja!
Siden jeg må tenke på pensjon; nei.

Vi hadde hatt råd til det, kunne uten problemer gått ned til 50% stilling.

Jeg er sliten om dagen. Sliten av å legge så mye i jobben og lurer stadig på hva jeg egentlig får igjen for det. Jeg er altfor ansvarsfull og føler jeg ofte legger for mye energi i jobben. Så akkurat nå kunne jeg virkelig tenke meg å jobbe redusert. Få bedre tid til meg selv, gå lange turer i skogen med hundene på dagtid og få roligere ettermiddager/kvelder.

Jeg tenker også det samme, at pensjonen er viktig. Og hvor deilig det hadde vært med litt ekstra fritid. Og jeg har ikke råd til det uansett så det er jo bare å glemme. Tenk så deilig å hatt to inntekter!

Til syvende og sist KAN jeg gå ned i stilling, hvis jeg ønsker å ta konsekvensene av det. Konsekvenser i forhold til økonomisk trygghet for meg og barna, mulighet og frihet til å velge en god del ting fordi vi har økonomisk mulighet til det (vi har råd til ok ferier i utlandet, uten at det betyr at vi har råd til Thailand i juleferien." Ok, vi hadde hatt råd til det også, men da måtte vi nedprioritert veldig mye annet...), og tryggheten ved pensjonsopptjening, både dersom jeg skulle bli ufør mens jeg fremdeles er forsørger for små barn (å være minstepensjonist med to tenåringsbarn er ingen walk in the park, har jeg latt meg fortelle)og slik at jeg ikke behøver å bekymre meg for regningene etter fylte 67, eller må påregne å ligge barna mine til last - men kan kjøpe meg litt hjelp, også.

Når jeg ikke rent faktisk gjør de endringene i livet som tross alt hører med når man skal jobbe mindre, betyr jo det at jeg prioriterer full jobb og de godene som følger med.

Jeg jobbet litt redusert en periode med små barn (90 %, bare for å få litt frihet til å komme litt senere og gå litt tidligere enkelte dager). Det var fint på det tidspunktet.

Hvis du spør om jeg ville gått på jobb hvis jeg hadde fått utbetalt like mye uansett, er svaret nei. Jeg hadde ikke gått på jobben. Jeg jobber for å tjene penger. Jeg hadde sikkert gjort samfunnsnyttige oppgaver da også, men mulig mer barne- og ungdomsarbeid, hjelpe til gjennom Frivilligsentralen osv.

Sola skrev:

Jeg tenker også det samme, at pensjonen er viktig. Og hvor deilig det hadde vært med litt ekstra fritid. Og jeg har ikke råd til det uansett så det er jo bare å glemme. Tenk så deilig å hatt to inntekter!

To inntekter ER deilig (har levd mange år som alenemor og har dermed vært på begge sider) !

Jeg må jo tenke på pensjonen, så nei.

Ideelt sett skulle jeg gjerne jobbet ca 50%. Jeg har fysiske og psykiske utfordringer som gjør at det er beintøft å stå i full jobb og samtidig drifte familien AS. Men jeg gjør det jo. Det hender jeg går på en smell eller to og må ha timeout i form av sykemelding. Men jeg lærer jo ikke, så det er fort tilbake i samme spor.

Og sånn går nu dagan. Men jobbe må man jo. Så da får jeg heller bite tenna sammen og håpe jeg overlever noen år til i full jobb.

Ja. Og jeg tenker at jeg skal gjøre det også. Jeg studerer deltid og mellom det og en mann som er mye på jobb, så trenger jeg å frigjøre tid på dagtid til å gjøre unna skolearbeid, trening, middagslaging, familielogistikk o.l., slik at kveldene står ledige til fritidsaktiviteter og skolearbeid med størstemann. I utgangspunktet tenker jeg 60%.
Jeg vet at mange får til alt dette på kveldstid, men jeg har ikke overskudd til å gjøre skolearbeid etter jobb og når mannen min er mye på jobb på kveld/natt, blir det dårlig med trening også. I tillegg til at jeg da må manøvrere middagslaging, lekser, fritidsaktiviteter og legging av to barn på egen hånd. Totalen blir for travel for min del.
Alternativet hadde kanskje vært au-pair (som jeg vet flere av mannens kollega har), men au-pairen hadde dessverre ikke kunne tatt eksamen for meg, dessuten er det helt uaktuelt. Det er rett og slett noe jeg gjør nå for å få en enklere hverdag. Senere, når jeg er ferdigutdannet og ungene er større, tenker jeg at jeg skal jobbe 100%.


Kommer til å spare til pensjon privat, da jeg allerede har en del å ta igjen.

JA, hvis jeg hadde økonomi til det ville jeg jobbet redusert. Ikke sluttet helt. 60-80 %.

Jeg har et yrke hvor jeg er en liten brikke i maskineriet og føler meg slik. Vi har ikke mye å si hver gang det blir endringer i arbeidstiden. Hvis vi protesterer, får vi høre at "Vi må si opp folk hvis dere ikke kan jobbe når vi trenger dere. Så får vi dekke opp med deltidsansatte i toppene". Fagforeningen backer ut hver gang det blir snakk om oppsigelser, og så må jeg bare godta det. Redusert arbeidstid ville motvirke belastningen av skiftarbeid.

Jobben min er lavt lønnet, består av repeterende fysiske oppgaver, jeg føler meg lite verdsatt Eller rettere sagt, jeg er ikke nødvendig for at arbeidsplassen skal fungere. Jeg har også en krevende hjemmesituasjon med et barn med en diagnose og sliter selv i perioder. Å jobbe mindre er det første jeg ville valgt for å endre livet mitt hvis jeg kunne.

Nå har jeg tygget litt på det, og nei. Ikke fordi jeg ikke liker fri, for det gjør jeg. Men slik jeg er bygd opp, hadde det i tilfelle blitt tid som brukes på meg selv, og jeg trenger ikke egentlig mer egotid på fast basis. Det tror jeg ikke jeg hadde blitt noe hyggelig av.

Å være mer hjemme for å gjøre husarbeid eller bake trolldeigfigurer med barna er helt uaktuelt. Mine barn er også særdeles utadvendte og selvstendige barn som er stadig mindre hjemme, så jeg tror jeg hadde blitt sittende mye alene med trolldeigen.

Et siste punkt for min del er at jeg synes at jeg som frisk, arbeidsfør kvinne med lang utdannelse sponset av staten har en viss forpliktelse til å være med på å holde hjulene i gang. Vi trenger alle i arbeid som kan for å betjene forpliktelsene overfor de som ikke kan.

Ingenting av dette er spark til dem som velger annerledes enn meg, eller ikke kan.

Ser for meg Candy sitte heime aleine og presse trolldeighår gjennom kvitløkspressa.

Tussa skrev:

Ser for meg Candy sitte heime aleine og presse trolldeighår gjennom kvitløkspressa.

Men med velpleide, manikyrerte hender.

Tallulah skrev:

Jeg prøvde 80% i en periode, det var bare kleint. Å være borte en hel dag fra kontoret ble rart, siden jeg da falt utenfor både samtaler og møter som ble gjort da. Å kutte noen timer hver dag ble bare merkbart på mindre tid til arbeidsmengden, men ikke på følelsen av fritid.

Synes du ikke? Et år jobbet jeg 80%, fri hver onsdag. Da gjorde jeg alle ærend og da mener jeg alle.

Så jobbet jeg halv ni til tre i to år (også 80%) og følte jeg fikk mye mer tid til alt i grunnen. Vi var hjemme før halv fire og middagen var på bordet fire. Nå er jeg sist hjemme i gata føles det ut som, alle nabobarna har spist når jeg kommer hjem og ting er litt kaotisk.

Ja, jeg ville jobbet 80. Håper å kunne få det til snart (ny jobb, så vanskelig å spørre om det synes jeg). Er alene med to barn, så det ville hjulpet godt i det daglige rett og slett. Økonomisk hadde vi klart oss fint.

Fikk full opptjening av pensjonspoeng de tre årene jeg jobbet redusert.

Bomull skrev:

Ja, et sted mellom 60-80 % hadde vært optimalt. Jeg har en mann som jobber rundt 150 %, så jeg er mye alene med hus og barn. Det er i og for seg ikke noe problem, men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid til å holde orden, være a jour i hus og heim, og kunne følge opp barna så mye som vi ønsker, blant annet i fht. aktiviteter ol.

Nettopp.

Candy Darling skrev:

Et siste punkt for min del er at jeg synes at jeg som frisk, arbeidsfør kvinne med lang utdannelse sponset av staten har en viss forpliktelse til å være med på å holde hjulene i gang. Vi trenger alle i arbeid som kan for å betjene forpliktelsene overfor de som ikke kan.

Ingenting av dette er spark til dem som velger annerledes enn meg, eller ikke kan.

Ja.

Candy Darling skrev:

Et siste punkt for min del er at jeg synes at jeg som frisk, arbeidsfør kvinne med lang utdannelse sponset av staten har en viss forpliktelse til å være med på å holde hjulene i gang. Vi trenger alle i arbeid som kan for å betjene forpliktelsene overfor de som ikke kan.

Her er jeg også. Veldig. Også ønsker jeg å stå økonomisk støtt på egne ben, i tilfelle jeg en dag skulle behøve å virkelig stå på egne ben. Og da er det greit å ikke måtte trappe arbeidet opp på samme tid som man må trappe opp plikter på hjemmebane også.

Om jeg drømte helt fritt så skulle jeg kunne tenke meg å gå ned i stilling og få det som noen ekstra ferieuker. Jeg trenger ikke en dag ekstra i uken eller kortere dager. Mannen min jobber for seg selv og kan styre timene ganske mye selv så det skulle være greit å kunne ha lenger sommerferie (eller når Herremannen er stor nok mer ferie på vinteren). Men dette kommer vel neppe å skje.

Å ha nedsatt stilling for å gjøre husarbeid er så fjernt for meg at jeg ikke klarer å tenke det en gang.

Anne C skrev:

Å ha nedsatt stilling for å gjøre husarbeid er så fjernt for meg at jeg ikke klarer å tenke det en gang.

For ikke snakke om økonomisk helt avsindig. Det er mye mer lønnsomt for meg å jobbe fullt og betale en renholder for å vaske enn å gå ned i lønn for å gjøre det selv. For meg er det direkte mer lønnsomt, men hadde jeg tjent vesentlig dårligere, hadde det neppe lønt seg å gå nedci stilling likevel, all den tid man også må kalkulere inn tap av pensjon i regnestykket.

Jeg har faktisk prøvd å kutte stillingsprosenten min flere ganger, nå sist drastisk ned til 50 %, men det har kun resultert i at all hell breaks loose, og at jeg ender med å måtte krisejobbe ti ganger mer.