Oprah nå - å drepe sine egne barn

Kasia skrev:

Det er også nytt for meg at det er et økende problem. Familiedrap har såvidt jeg vet i lange tider vært høyest representert i drapsstatistikken, og jeg visste ikke at barnedrap utført av foreldre hadde økt. Finnes det dokumentasjon på dette utover det som kom frem i Oprah-programmet?

Jeg visste ikke at det hadde vært høyest representert i drapsstatistikken i lange tider, så trist. 🙁
Media har jo fokusert veldig på dette de siste årene, det er vel kanskje en av årsakene til at man TROR det er et økende problem. Nemlig at man får vite mer om disse tingene nå enn før. Men jeg tror også at det KAN være et økende problem nettopp fordi flere og flere mennesker idag sliter psykisk og det ikke alltid er så mye hjelp å få når man trenger det (eller at man er for skamfull til å be om hjelp).

Skremmern skrev:

Det jeg ikke skjønner, er hvordan moren til de drepte barna, altså kona til morderen, kan tilgi ham, besøke ham i fengsel og fremdeles si at hun elsker ham. Ikke helt frisk hun heller, tror jeg.

Det reagerte jeg også på. Fantastisk (og da vet jeg ikke om jeg mener det som noe positivt eller negativt) at hun faktisk klarte å tilgi mannen sin og elske ham videre etter noe sånt, og at hun til og med sa at dersom hun hadde kunnet velge mellom ham og barna så visste hun ikke helt hva hun hadde valgt. Jeg elsker mannen min særdeles høyt, men barnet kommer først uansett.

Iset skrev:

Jeg visste ikke at det hadde vært høyest representert i drapsstatistikken i lange tider, så trist. 🙁

Presiserer: Drap av familiemedlemmer (og andre nære personer) har vært høyest representert. Hvor stor andel av dette som utgjør barn drept av foreldre vet jeg ikke.

Iset skrev:

Det reagerte jeg også på. Fantastisk (og da vet jeg ikke om jeg mener det som noe positivt eller negativt) at hun faktisk klarte å tilgi mannen sin og elske ham videre etter noe sånt, og at hun til og med sa at dersom hun hadde kunnet velge mellom ham og barna så visste hun ikke helt hva hun hadde valgt. Jeg elsker mannen min særdeles høyt, men barnet kommer først uansett.

Vi sørger forskjellig, men jeg kunne ærlig talt ikke se denne moren vise en eneste mine hvor hun faktisk var lei seg. Oprah satt og sa om og om igjen at barna ropte "no no no" da de ble knivstukket henholdsvis 14 og 18 ganger, men hun virket mer likegyldig enn noe annet.

Ja jeg så det og ble først litt sjokkert, men så tror jeg kanskje det er en forsvarsmekanisme. Hun gråt jo innimellom, men prøvde sikkert å holde seg eller distanserte seg for å rett og slett orke å leve videre. Noen MÅ gjøre det for å klare seg. Det er nok ufattelig for oss som er så følsomme, men vi vet jo ikke hvordan vi hadde reagert om det skjedde med våre. Hun har sikkert brutt sammen tusenvis av ganger og vært så langt nede at vi ikke kan forestille oss det.

Men at hun tilgav mannen sin og ville levd sammen med ham igjen om hun kunne, DET kommer jeg nok aldri til å forstå.

Iset skrev:

Ja jeg så det og ble først litt sjokkert, men så tror jeg kanskje det er en forsvarsmekanisme. Hun gråt jo innimellom, men prøvde sikkert å holde seg eller distanserte seg for å rett og slett orke å leve videre. Noen MÅ gjøre det for å klare seg. Det er nok ufattelig for oss som er så følsomme, men vi vet jo ikke hvordan vi hadde reagert om det skjedde med våre. Hun har sikkert brutt sammen tusenvis av ganger og vært så langt nede at vi ikke kan forestille oss det.

Men at hun tilgav mannen sin og ville levd sammen med ham igjen om hun kunne, DET kommer jeg nok aldri til å forstå.

Det var på en måte disse to tingene sammen. Det at hun fremdeles elsker ham, og var uttrykksløs, som sikkert fikk meg til å reagere.

Skremmern skrev:

Det var på en måte disse to tingene sammen. Det at hun fremdeles elsker ham, og var uttrykksløs, som sikkert fikk meg til å reagere.

Det var merkelig å se, ja. Mora virket helt tom og distansert fra det som hadde skjedd. Hun snakket om at stedene der døtrene hadde dødd var hellige steder (eller noe slikt) for henne, men helt uten følelse i det hun sa. Jeg tenkte med meg selv at hun nok burde ha kommet inn i virkeligheten igjen før hun stilte opp med dette på tv.

Og så synes jeg det var kvalmt hvordan morderen og kona hele tiden brukte depresjonen som forklaring og unnskyldning for det som hadde skjedd. Det virket som at det var depresjonen sin skyld, og at mannen ikke hadde noe med det å gjøre.

Angrer på at jeg så på.

Iset skrev:

Ja, jeg synes det er greit å kunne snakke om ting som ikke bare er halleluja og amen også. Dette er faktisk et økende problem. Nylig drepte ei mor 5 av sine barn i Nederland (eller hvor det var). Kan vi ikke diskutere dette fordi det er grusomt?

Belgia.

Iset skrev:

Se på Oprah nå. Grusomt. 🙁

Hvorfor vil jeg se på noe sånt?

Sitron skrev:

Hvorfor vil jeg se på noe sånt?

Nei det er jo helt opp til deg det. Fullt ut frivillig.

Jo; men hvorfor vil man se på slike tragedier? Hvorfor velte seg i sosialpornografi?

Nei jeg vet ikke, jeg blir jo som regel psykisk ødelagt av å se på slikt. Samtidig er det ikke alltid lurt å skjerme seg mot alle tragedier. Jeg ville se Oprah idag for å se hva som faktisk skjulte seg i hodet på mennesker som gjør slike ting. Å høre om drapet på barna og se dem på videoen der de lekte og hadde det gøy var jævlig, jeg grein og ble helt ødelagt. Men det interessante var å høre hva faren faktisk hadde å si om hvorfor det skjedde. Nå synes jeg det har vært så mange slike tragedier i media at jeg ville høre det fra morderens synspunkt.

Slikt kan man lese seg til.

Sitron skrev:

Jo; men hvorfor vil man se på slike tragedier? Hvorfor velte seg i sosialpornografi?

Jeg syntes faktisk det er interessant. Mener ikke at alle bør se dette, men på lik linje med Saddamshenging. Jeg vil.
Jeg vil vite rett og slett.

Syntes Oprahs rolle i intervjuet ble litt tåpelig jeg da. Man må kunne skille mellom syk og frisk. Hun hadde ikke en klar ide om dette mener jeg.

Saken minner meg om den som skjedde i Stavanger nylig. Og jeg mener det er bra at man lager programmer som dette så folk er klar over hva som kan skje og at man skal ta tegn på deperesjoner på alvor

Jeg syntes faktisk Oprahshow er bra. Ikke alle episoder, men mye av det.

Sitron skrev:

Slikt kan man lese seg til.

Ja, det står man helt fritt til å gjøre. Men noen ting bør man vise for at det skal virke sterkere inn på folk. Ta feks. den pedofili-filmen NRK viste for et par måneder siden, den skapte skikkelig opphetet debatt etterpå. Jeg tror folk tar det mer innover seg om de får SE det og ikke bare leser om det, selv om mange selvsagt kanskje bør holde seg unna for sin egen psykes skyld. Dette handlet om så store psykiske problemer at man går til et så drastisk og horribelt skritt som det denne faren gjorde, og ringer det kanskje bjeller hos noen av seerne, kanskje de kjenner noen som viser slike signaler eller er i en lignende situasjon selv?

Ikke at jeg sammenligner disse tingene overhodet, men det blir jo som med røykereklamene. Man kan fint lese seg til røykens skadevirkninger, men effekten blir større om man viser det på tv.

Iset skrev:

Ja, det står man helt fritt til å gjøre. Men noen ting bør man vise for at det skal virke sterkere inn på folk. Ta feks. den pedofili-filmen NRK viste for et par måneder siden, den skapte skikkelig opphetet debatt etterpå. Jeg tror folk tar det mer innover seg om de får SE det og ikke bare leser om det, selv om mange selvsagt kanskje bør holde seg unna for sin egen psykes skyld. Dette handlet om så store psykiske problemer at man går til et så drastisk og horribelt skritt som det denne faren gjorde, og ringer det kanskje bjeller hos noen av seerne, kanskje de kjenner noen som viser slike signaler eller er i en lignende situasjon selv?

Ikke at jeg sammenligner disse tingene overhodet, men det blir jo som med røykereklamene. Man kan fint lese seg til røykens skadevirkninger, men effekten blir større om man viser det på tv.

Enig. Er kjent sak et det er lettere å relatere seg til saker hvor det er virkelige mennesker involvert og ikke et oppfunnet tilfelle.
Jeg sluker alt jeg ser på diskovery og sånt også. Elsker dokumentarer nesten uansett hva det er om.

Pastill skrev:

Enig. Er kjent sak et det er lettere å relatere seg til saker hvor det er virkelige mennesker involvert og ikke et oppfunnet tilfelle.
Jeg sluker alt jeg ser på diskovery og sånt også. Elsker dokumentarer nesten uansett hva det er om.

Jeg også. Ønsker meg Discovery.
Har NGC og den er ganske bra, men Discovery er bedre.

Kaija skrev:

Det var merkelig å se, ja. Mora virket helt tom og distansert fra det som hadde skjedd. Hun snakket om at stedene der døtrene hadde dødd var hellige steder (eller noe slikt) for henne, men helt uten følelse i det hun sa. Jeg tenkte med meg selv at hun nok burde ha kommet inn i verkeligheten igjen før hun stilte opp med dette på tv.

Dette blir helt på siden, men noen (f.eks jeg) opptrer sånn uavhengig om man har bearbeidet sorgen eller ikke.
Nå er jo min historie en helt annen, men jeg må distansere meg når jeg snakker om S. Hvis jeg begynner å engasjere meg når jeg forteller, så bryter jeg bare ut i krampegråt og det er jo ikke noe særlig..
Det betyr ikke å bety at man ikke "har kommet tilbake til virkeligheten", ikke har innsett faktum eller ikke har bearbeidet sorgen - det er rett og slett bare sånn enkelte mennesker er skrudd sammen.

Blondie skrev:

Dette blir helt på siden, men noen (f.eks jeg) opptrer sånn uavhengig om man har bearbeidet sorgen eller ikke.
Nå er jo min historie en helt annen, men jeg må distansere meg når jeg snakker om S. Hvis jeg begynner å engasjere meg når jeg forteller, så bryter jeg bare ut i krampegråt og det er jo ikke noe særlig..
Det betyr ikke å bety at man ikke "har kommet tilbake til virkeligheten", ikke har innsett faktum eller ikke har bearbeidet sorgen - det er rett og slett bare sånn enkelte mennesker er skrudd sammen.

Akkurat det jeg også tenkte. Det er ofte en forsvarsmekanisme, rett og slett.