Sigrid-saken - og engasjement. Hvorfor?

Leste denne kommentaren, og syntes den var interessant. Hvorfor så ulik reaksjon i ulike saker?

Så hvorfor ble Sigrid, og ikke en av de andre, gjenstand for en hel nasjons oppmerksomhet inntil hun ble funnet?

TV og de store avisene spiller selvsagt en betydelig rolle her, men det hører til sjeldenhetene at disse kan skape en slik oppmerksomhet ut av tomme luften, uten at engasjementet og følelsene er latent tilstede hos seerne og leserne. Så hvorfor Sigrid, og hvorfor denne intensiteten i engasjementet?

Ville 'Norge' reagert på samme måte om det var en innvandrerjente? Hva om det var en 16 år gammel gutt? Hva om det var en mindre attraktiv jente? Hadde pressen veltet seg i dette på samme måte?
Hva gjør at én person får fanget en hel nasjon?

Og hvorfor 'fikk vi ikke lov' til å vise samme sinne, samme mengde følelser etter Utøya. Norge skulle være så 'perfekt' i sitt møte med terror. Men ga dette 'liksomansiktet' et riktig bilde av tingenes tilstand. Var det ikke bare en kamuflasje av hva vi egentlig mente, syntes og følte rundt hendelsen?


http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10068647

Jeg tror at mye av grunnen til at denne salen ble så stor er at mange fikk en følelse av at dette kunne skjedd hvem som helst. Ei helt vanlig hente, på vei hjem, blir borte og ingen forstår hva som har skjedd. Det trigger noe i den grunnleggende angsten mange har for dette.

Jeg har ikke anledning til å skrive så mye, men jeg tror at hennes sak fikk så stor oppmerksomhet pga alle de faktorene du nevner. Pen, kvinne, et ansikt vi kan identifisere oss med (etnisk tilhørighet).

Hvorfor media slo det opp så stort, skyldes sikkert alt dette til en viss grad. Men det forsvinner pene, norske jenter uten så mye oppmerksomhet også. Noe av grunnen tror jeg skyldes det usedvanlige korte tidsrommet fra hun forsvant til hun ble savnet. Så vidt jeg husker, gikk faren ut og lette etter en halv time. Hun ble meldt savnet etter en times tid, og mobilen funnet umiddelbart. Dette gjør det til en spesiell sak. Det ene øyeblikket gikk hun hjem, det andre var hun sporløst borte.

Så holdt hennes gode utseende saken "varm", det store leteoppbudet, og også at familien mistet en nær slektning på Utøya.

NRK-programmet Kurér hadde et interessant program om forsvinningssaker i media for en uke siden, der de tok opp dette temaet. Anbefales.

En av de tingene som ble nevnt i Kurér var at medias dekning er veldig avhengig av hvorvidt forsvinningssaken etterforskes som en kriminalsak eller ikke. Veldig mange av de som forsvinner, gjør det på en eller annen måte frivillig. Og når det er mistanke om frivillig forsvinning eller "personlig tragedie", eller før politiet bestemmer seg for å etterforske saken som en kriminalsak, begrenser media omtalen av saken veldig. Noe som virker veldig riktig og akkurat slik det bør være, synes jeg.

Teofelia skrev:

En av de tingene som ble nevnt i Kurér var at medias dekning er veldig avhengig av hvorvidt forsvinningssaken etterforskes som en kriminalsak eller ikke. Veldig mange av de som forsvinner, gjør det på en eller annen måte frivillig. Og når det er mistanke om frivillig forsvinning eller "personlig tragedie", eller før politiet bestemmer seg for å etterforske saken som en kriminalsak, begrenser media omtalen av saken veldig. Noe som virker veldig riktig og akkurat slik det bør være, synes jeg.

Dette har vært min tanke også. I tillegg til at det ikke fantes noen forhold eller mennesker rundt henne som skulle tilsi at det fantes et motiv for hennes forsvinning. Det er faktisk sjelden i Norge at unger bare forsvinner på den måten der.

Røverdatter skrev:

Dette har vært min tanke også. I tillegg til at det ikke fantes noen forhold eller mennesker rundt henne som skulle tilsi at det fantes et motiv for hennes forsvinning. Det er faktisk sjelden i Norge at unger bare forsvinner på den måten der.

Og når det skjer, så blir det dekket veldig, veldig grundig ofte.

Dronningen skrev:

Og hvorfor 'fikk vi ikke lov' til å vise samme sinne, samme mengde følelser etter Utøya. Norge skulle være så 'perfekt' i sitt møte med terror. Men ga dette 'liksomansiktet' et riktig bilde av tingenes tilstand. Var det ikke bare en kamuflasje av hva vi egentlig mente, syntes og følte rundt hendelsen?

Dette er jeg veldig usikker på. Jeg syns det er uhyre vanskelig å vite hvilke deler av reaksjonene etter 22.7 som er ekte og hvilke som er medieskapte. Jeg syns ikke myndighetene kunne møtt dette på noen annen måte enn å mane til fredelighet og demokrati egentlig. Hva skulle det tjent til at folk gikk ut i gatene og var sinte fremfor stille sorg og rosetog? Og hva ville det ført til?

En annen ting er at jeg syns det har kommet til overflaten mye mer ekstreme holdninger og meninger etter 22. juli - også blant folk flest. Det er faktisk en god del mennesker som deler, ikke bare muslimfrykt, men også dette, for meg, absurde hatet til Arbeiderpartiet. Jeg syns det er helt hinsides å hate AP, men det er slett ikke uvanlig. Jeg kan være uenig med AP, ikke stemme på AP eller si at de er på jordet, men jeg greier ikke å nære noen sterke følelser for dem. Mange gjør det og jeg syns jeg hører det oftere nå enn før.