Kvinner burde ikke fått barn - Det hellige moderskap

Ingunn Yssen og Marie Simonsen har skrevet en kronikk i VG i dag om at kvinner ikke burde få barn fordi det rett og slett ødelegger for oss. De trekker frem hvordan morsrollen dyrkes om dagen, og hvordan det trekkes frem som det eneste saliggjørende (som f.eks. trådene her inne om husmorhappy og deltidsjobbing).

Jeg kjenner meg veldig igjen i det de skriver, spesielt fra tiden jeg var gravid. Jeg gikk fra å være en intelligent, interessant samtalepartner med mye å komme med faglig sett til en rugekasse som ingen ønsket å snakke med om noe som helst annet enn nettopp det at jeg var gravid. Jeg følte at hele min identitet forsvant, og jeg syns det var sårt at sambo ikke opplevde det samme. Han kunne gå ut i verden og ingen ante at han skulle ha barn uten at han fortalte det. Han kunne styre informasjonsflyten og dermed også ta kontroll over hva han ble involvert i.

Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle statistikker som måler, penger, fritid, karriere og lykke mens det er omvendt for menn. Kvinner burde med andre ord hverken gifte seg eller få barn. Samtidig er det et underliggende krav at du som kvinne skal ønske deg barn mer enn noe annet.

Samtidig så har det å få barn vært noe av det viktigste for meg i mitt liv, uten at jeg føler at det er definerende for hvem jeg er.

Hvorfor er det slik at damer defineres ut i fra familiære verdier, mens menn i forhold til prestasjoner?

For å slippe et ras av VG-sjåvinister legger jeg linkene her:

Selve kronikken:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598304

Intervju med kronikkforfatterne:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598303

Jeg ser poengene deres, altså, for all del, og spissformulert eller ikke - jeg ramlet litt av lasset. Mener de det virkelig sånn i ytterste konsekvens? Kvinner bør ikke få barn - neivel, men det er da vitterlig ingen andre som kan få dem for oss, så hva mener de er løsningen?

Divine skrev:

Jeg ser poengene deres, altså, for all del, og spissformulert eller ikke - jeg ramlet litt av lasset. Mener de det virkelig sånn i ytterste konsekvens? Kvinner bør ikke få barn - neivel, men det er da vitterlig ingen andre som kan få dem for oss, så hva mener de er løsningen?

Agurktiden kom jammen tidlig i år.

Nei, det er ikke det de mener. Det de mener er at det å få barn gjør såpass mye mer med et kvinneliv enn med et mannsliv, slik at det kan virke som at vi ikke burde få barn for å kunne skåre like høyt som menn på alle andre aspekter i livet. At det å få barn har en voldsomt mye større effekt på kvinner enn på menn, selv om det ikke er noen som helst grunn til at det skal være sånn.

Leser dere virkelig kronikken som at kvinner rent fysisk burde nekte å få barn? Hvordan får dere til det?

Tenker at de muligens har lest denne boken og blitt en smule revet meg
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3553956.ece

Nei, de spissformulerer for å sette fakta i fokus. For fakta er vel som Glitter nevner over, man får noe man føler er finest i verden, men mister samtidig noe. (Noe= les artikkelen) 🙂

Jeg vet for egen del at jeg enda ikke er tilbake der jeg burde være lønnsmessig etter to svangerskap. I begge svangerskap ble jeg forbigått i forhandlinger, fikk null igjen for tapt bonus og satte meg selv i en veldig dårlig posisjon. Bare det å få spennende oppgaver har tatt år å få til i etterkant, og alt har jeg måtte gjøre selv.

Jeg forventer ikke dekket bord, men jeg skulle ønsket meg et mye tydligere regelverk for bedriftene. En større bedrift kan så alt for enkelt skyve oppgaver, nedbemanne og flytte funksjoner, og vips så kommer man tilbake og må starte på bunnen for å få en posisjon. Så og si samtlige av de jeg jobber sammen med av kvinner har opplevd dette i bedriften jeg er ansatt.

Det er jo et viktig poeng i det de sier også: Når «sannheten» er at vi er likestilte blir det ikke bare vanskelig å innrømme at vi ikke er det, det blir tabu.

Og jeg synes det er synd at det til stadighet er kvinnene som tar de viktige grepene for famlien og mennene tar viktige grep for karrieren. Og vi har sterke kjønnsroller som går på at det er nettopp kvinnene som skal gjøre de familiære grepene. Jeg har gjort det tildels selv, og selv om det er et "frivillig valg" så er jeg ikke så dum at jeg ikke tror at det har mye med kjønnsrollene å gjøre.

Kvinner blir fortsatt stilt overfor valget "familie eller karriere" på en annen måte enn menn som i større grad får begge deler.

Frå intervjuet:

Dette er selvfølgelig en spissformulering. Poenget vårt er at hvis kvinner hadde handlet rasjonelt, så ville de ikke fått barn. All statistikk viser at kvinnen taper på det, utdyper Yssen.

Eg skjønnar kva dei meiner og tvilar ikkje på at enkelte føler at det å få barn har bremsa dei i karrieren.
Eg har ikkje oppplevd det slik og har ikkje merka at eg har blitt behandla annerledes i arbeidslivet som gravid. I alle fall ikkje av mennene på min arbeidsplass. Dersom dei spurte om gravidteten var det i såfall kun for å vere høflig.

No når eg er stipendiat merkar eg jo at dei unge stipendiatane uten barn og dei "gamle" som har voksne barn har ein stor fordel. Dei disponerer tida si 100 % sjølv sidan ingen er avhengige av at dei kjem seg heim før barnehagen stenger. Dersom det er behov for å jobbe intensive 12 timers dagar ein periode, så kan dei gjere det. Eg kan ikkje det. Eller eg kunne kanskje gjort det, men då hadde eg fått skikkelig dårlig samvittighet.

For kvinner i advokatbransjen handler det om færre saker, mindre innflytelse og dermed mindre penger. Men noe av det samme skjer alle kvinner uansett hvor de kommer fra og hva de er.

Dette er konkret, og noe å gripe tak i. Hurra for at de trekker det frem.

Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle statistikker som måler, penger, fritid, karriere og lykke mens det er omvendt for menn. Kvinner burde med andre ord hverken gifte seg eller få barn. Samtidig er det et underliggende krav at du som kvinne skal ønske deg barn mer enn noe annet. Det hviler noe suspekt over kvinner som av en eller annen grunn ikke har barn når de er 30. De har valgt karriere og det ligger i kortene at det er noe egoistisk og rått over et slikt valg.

Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå. Og med dyrkingen følger forventninger. Som gravide er det vår plikt å leve sunt, se pen ut, snakke om kvalme og forberede oss på et langt opphold utenfor arbeidslivet.



Og når barnet endelig kommer skal du amme det minst ett år, være lykkelig og i hvert fall ikke savne jobben. Barna skal være vellykkede, de skal kunne lese, skrive, gå på ski, svømme, konversere og være pene før de fyller fem. Hvis ikke er du en dårlig forelder, eller egentlig mest en dårlig mor. Barn har aldri fått mer oppmerksomhet og hatt flere rettigheter enn i dagens samfunn. Likevel snakkes det som om barn lider en stor overlast når mødrene ikke har tid nok for dem. Fordi mødrene har tatt seg friheten til å skaffe seg utdanning og arbeid og vært så frekke å sende barna ut i en uviss fremtid i samvær med fedre og barnehagepersonale, må mødrene sørge for at de fremstår som ekstra omsorgsfulle og barnekjære.

Vi snakker om retten til individuelle tilpasninger for vår familie og mener mor bør leve opp til myten om den gode mor som baker boller, lager kakao, leser og tegner. Eller snarere lager salater, sørger for tran, speltbrød og lite sukker i vår tid.

Forumleringene og utsagnene jeg har fremhevet her synes jeg imidlertid ingenting om. Det er følelsesbasert og fremstilt på en veldig negativ måte. Hvem er disse menneskene som det henvises til at forventer så mye av mødre. Og hvem er det som sier at det er mødrene som mislykkes hvis barna ikke er pene og kan gå på ski når de er 5. Jeg synes de benytter seg av en semantikk som er mer til skade enn til gavn.

glitterchick skrev:

Nei, det er ikke det de mener. Det de mener er at det å få barn gjør såpass mye mer med et kvinneliv enn med et mannsliv, slik at det kan virke som at vi ikke burde få barn for å kunne skåre like høyt som menn på alle andre aspekter i livet. At det å få barn har en voldsomt mye større effekt på kvinner enn på menn, selv om det ikke er noen som helst grunn til at det skal være sånn.

Leser dere virkelig kronikken som at kvinner rent fysisk burde nekte å få barn? Hvordan får dere til det?

Jeg leser kronikken på samme måte. Men måten det er skrevet på går jo ut på at (alle) kvinner (burde) ønske å score like høyt som menn på alle andre aspekter i livet. Og at det er den ultimate løsningen på et likestilt samfunn. Slik ser ikke jeg på det. Jeg mener at mulighetene til å velge det ene eller det andre burde være tilstede. Det er det ikke i norge i dag. At kvinner å menn skal kunne prioritere det som føles viktig og riktig for seg og sin familie uten at valgene blir styrt av krefter som tvinger menn og kvinner inn i roller som allerede er definert. I et helt likestilt samfunn vil det ikke bli sett ned på å være husmor, ei heller å jobbe 150%, pga kjønn eller moderskap. Men at det kan bli sett ned på av andre med et annerledes verdisyn må man regne med. Det er noe annet enn at hele samfunnet er lagt opp slik at man i realiteten ikke har noe valg, ifh til kvinner vs menns lønn, kjønnsrollemønster osv

glitterchick skrev:

Leser dere virkelig kronikken som at kvinner rent fysisk burde nekte å få barn? Hvordan får dere til det?

Jeg leste den faktisk litt sånn. Jeg ser at jeg må lese den med litt andre briller.

Jeg synes også artikkelen er ganske tendensiøs Kanne.
De kunne fint fått frem viktige poeng og funn uten å måtte skrive/ uttale seg på denne måten.

Samtidig gir det å bidra til debatten på bakgrunn av denne artikkelen et irriterende behov for å si; "men jeg ville selvsagt ikke vært barna mine foruten".

Men hva med de som ikke er "intelligente" og karrierestreberske, der det å være mor er den oppfyllelsen av sin rolle i tilværelsen de trengte? De som går fra å være usynlig til å bli synlig?

Er det gitt at alle kvinner realiserer seg gjennom "nye" verdier og at det gamle kjønnsrollemønsteret er noe alle må se bort fra?

Sitron- som gjerne kunne tenke seg mann med penger, deltidsjobb og hjemmeværerstatus.

Jeg måtte lese artikkelen tre ganger, faktisk, før jeg helt klarte å få med meg hva de var ute etter. Jeg synes de gode poengene druknet litt i spissformuleringer og den subjektive skittkastingen Kanne viser til ovenfor.

Kanne skrev:

Forumleringene og utsagnene jeg har fremhevet her synes jeg imidlertid ingenting om. Det er følelsesbasert og fremstilt på en veldig negativ måte. Hvem er disse menneskene som det henvises til at forventer så mye av mødre. Og hvem er det som sier at det er mødrene som mislykkes hvis barna ikke er pene og kan gå på ski når de er 5. Jeg synes de benytter seg av en semantikk som er mer til skade enn til gavn.

Jeg syns veldig ofte der er slik, i et samfunnsperspektiv. I tillegg tror jeg mange kvinner tenker slik om seg selv. Jeg syns det gjennomsyrer alle disse mammabloggene som popper opp.

Jeg pleier ikke være spesielt glad i spissformuleringer, og kunne nok helst sett at dene kronikken var skrevet litt anderledes, men jeg reagerer ikke like sterkt som mange av dere tydeligvis gjør (til tross for at jeg ofte steiler av Yssens uttalelser).

Jeg synes dette var enda en skivebom. Trist lesing. Hvorfor applaudere at unge menn skal kaste kvinner ut av hjemmet og ut i arbeidslivet? Ta sin plass? "Morsrollen har aldri vært dyrket mer enn nå" står det. Javel? Morsrollen er ikke dyrket. Den er skyteskive, vil jeg heller påstå. Den er for de som har råd. Og de som kan og våger "dyrke" den såkalte morsrollen, de blir latterliggjort, og sammenlignet med muffins-vestkantfruene.

Hva med alle damene som vil bruke tiden sin på småungene? Som ser det er riktig. Og viktig. Som ikke akkurat er rike, men har økonomisk mulighet. Selv om det går ut over dem økonomisk på sikt. Særlig om de blir alene. Hva med å si de gjør en super samfunnsinnsats? Støtte opp med lover, regler og penger?

Kanskje det ikke er så galt om det finnes kjønnsbaserte forskjeller? Hvorfor kan man ikke si mange kvinner har andre prioriteringer (i alle fall en periode i livet) enn mannen, men skal søren ikke behandles dårligere for det!!!? Hvorfor prøver vi fortsatt likne menn, for å få verdi? Vi blir jo aldri helt like, det er en dårlig strategi. Likeverd, ikke likestilling!

De har helt klart et poeng, og det er jo derfor det er så utrolig viktig at fedre tar en stor del av permisjonen, at man har lik lønn så ikke mor er den som automatisk reduserer arbeidstiden sin, at man gjør like mye hjemme så ikke mor må redusere arbeidstiden sin for å få unna hjemmearbeidet, at begge tar ut syke barn-dager, osv. Barn blir ofte en hemsko for mor, ikke for far. Arbeidsgivere ser unge kvinner og tenker Snart er hun i permisjon og de ser mødre og tenker Nå blir det mange sykedager. Fedre må på en måte bli tilsvarende uattraktive som arbeidstakere.

United: Hvorfor kan ikke fedre bruke litt tid på småbarna?

glitterchick skrev:

Jeg syns veldig ofte der er slik, i et samfunnsperspektiv. I tillegg tror jeg mange kvinner tenker slik om seg selv. Jeg syns det gjennomsyrer alle disse mammabloggene som popper opp.

For meg virker det mer som mange kvinner tenker slik om seg selv enn at samfunnet rundt oppfatter dem slik. Jeg er enig i at det er et problem i seg selv, men jeg tror artikler med denne ordbruken nører mer oppunder enn å dempe forventningspresset en del kvinner legger på seg selv.

De høres så sinna ut, og budskapet drukner. De argumenterer med følelser, noe som er lett å tilbakevise for den som ikke er enig i budskapet de kommer med.

Madam Mim skrev:

United: Hvorfor kan ikke fedre bruke litt tid på småbarna?

Det har jeg ikke sagt. Fedre skal bruke tid på barna. Jo mer, jo bedre. Men ikke på bekostning av mammaene.