Feministiske halvfabrikata

Kristine Tofte (kvinna bak Song for Eirabu-bøkene) har skrive eit veldig fint blogginnlegg om generasjonsskilje og om prioriteringar:

Feministiske halvfabrikata

Me prioriterer våre eigne, private liv. Slik me også trener kroppane våre, les for borna våre, les lange romanar sjølv. Lagar julepynt av ting me har funne i skogen saman med ungane. Me, og ressurssterke folk flest.

Eg voks ikkje opp med langtidsheva surdeigsbrød i keramikkskål med linklede på kjøkenbenken. Dette er ikkje nostalgi.

Foreldra mine var feministar. Dei brukte tida si på politikk, organisasjonar og lagverksemd. Dei demonstrerte mot atomvåpen og apartheid. Dei ville endra verda, og gjorde noko, ute i henne. Samstundes med at dei hadde hus, born og jobb.

Eg voks opp med fiskeboller frå Bjelland, saus frå Toro, og favorittmiddagen min var Maxiboller.

Godt skrive og interessant. Og kanskje ikkje så reint lite aktuelt, innimellom alle desse matpakketrådane?

Eh, jeg vet ikke helt jeg altså. Med fare for å ha fullstendig misforstått; jeg synes det ble bare teit.

Min omgangskrets trenger ikke være repressentativ for "alle andre", men her er det i hvert fall slik at de som er mest opptatt av å lage mat fra bunnen også er de som er mest engasjert i politikk og det meste annet som er verd å være engasjert i.

Så morsomt at du la ut denne, jeg leste den akkurat og tenkte at jeg måtte linke til den på FP. Jeg rakk bare ikke å formulere noe rundt det.

I mine øyne er det hun skriver veldig aktuelt, og jeg føler meg truffet. Jeg blir også litt lykkelig av kraftkoking og baking, men det er jammen ganske sant at jeg ikke er noen redd-verden-menneske på fritida. Jeg bruker fritida på meg selv og mine nærmeste, det kommer jeg virkelig ikke bort ifra. Og det burde jeg endre litt på. I et samfunnsperspektiv. (Håper ikke folk går i forsvar og "forbeholder seg sin rett" til å bake boller hvis de vil det; det er jo ikke akkurat det dette handler om.)

Hun skriver:

Kan hende ligg det likevel mykje god feminisme, og mykje godt intellektuelt og idealistisk arbeid i ein pose frå Toro.
Kan hende er det på tide å løfte blikket frå soppkorga og sjå om det er noko som skal gjerast i resten av samfunnet.

Host.

Input: men det er jo bare flott, det. Jeg tror ikke hun mener at alle som lager mat fra bunnen av er uengasjerte og bør begynne med Toro. Men jeg tror det er siktet til slike som for eksempel meg, som bruker fritida mi på meg selv og mine, uten å bruke tid (annet enn tenketid) på andre og samfunnsnyttige ting. Jeg bedriver samfunnsnyttig tid på jobb, det gjør også hun som har skrevet bloggartikkelen, men det blir noe litt annet. Jeg tror også at det er et slags (godt) motsvar til den ensidige "Toro-forakten"; at man kan ta litt kjappe løsninger når det gjelder seg selv, for å bruke mer tid på andre. Jeg synes det er en bra greie.


Dette ble skrevet i all hast, siden jeg egentlig ikke har tid til å sitte på FP. Håper innholdet ble sånn nogenlunde forståelig.

Eg likte blogginnlegget - kanskje ikkje fordi eg nødvendigvis er enig i alt, men det var eit ok skråblikk som kan vere nyttig av og til. Eg kan ikkje konkludere med om eg syns dette er heilt riktig eller heilt på viddene. Eg må tygge litt på denne her trur eg.

Sjølv er eg eit sopplukkande barn av ein idealistisk mann som sloss for humanistiske idear, anti-atomvåpen, bygdene og målrørsla. Eg har i stor grad det same verdisynet, og kunne ha jobba meir med slike ting. Først og fremst kunne eg ha lagt to pinnar i kors for å halde meg oppdatert om omverda. Men eg har altså snuten i ei gryte i staden. Det blir for enkelt å male dette svart-kvitt, for eg trur også at surdeigsbakerane kan vere aktive i Amnesty.

Eit fint innlegg - og nyttig for å få i gang refleksjon rundt dette 🙂

Jeg er enig med Marla. Jeg synes det var bra skrevet, jeg. Og overhodet ikke fordømmende - bare litt sånn eksistensielt "hva er det jeg driver med, egentlig?"

Så kan man tenke litt videre hvis man ble inspirert. Jeg synes det var morsomt, jeg. Og jeg innrømmer at jeg bruker mer tid på brødbaking enn redding av verden.


Forøvirg så synes jeg det alltid er litt rart at folk tenker sånn enten eller. Enten er man rik eller så er man snill. Enten baker man brød eller så redder man verden, liksom.

... eller som meg - spiser grandis og redder ikke verden.

(Nå skal det sies at sambo har som jobb å redde verden, så da har vi liksom vårt på det tørre.)

Enten er maten pen eller god.

Jeg er for øvrig kraftkokende datter av (tentative) Toro-feminister selv, og likte teksten godt.

Tangina skrev:

... eller som meg - spiser grandis og redder ikke verden.

Gisp!

Tangina skrev:

... eller som meg - spiser grandis og redder ikke verden.

(Nå skal det sies at sambo har som jobb å redde verden, så da har vi liksom vårt på det tørre.)

Men baker du pene kaker, da?

Spise-Toro-redde-verden-istedet-for-egne-barn står ikke for noe positivt nostalgisk hos meg. Takke meg til surdeig i keramikkbolle på benken.

pøbelsara skrev:

Men baker du pene kaker, da?

Nei, men hun er en rakker med limpistolen og er derfor tilgitt det meste.

noen skrev:

Nei, men hun er en rakker med limpistolen og er derfor tilgitt det meste.

*blush* Tihi, du smigrer.

Jeg plukker sopp og er glad i å bruke uforholdsmessig mye tid på å bake mer eller mindre vellykkede kaker til bursdagene til mine sønner, men det stopper egentlig der. *sjuske* Men så kan knapt moren min kalles feminist heller.

Jeg kjente at jeg flammet opp i begynnelsen av blogginnlegget, men tok meg heldigvis tid til å lese resten.

Jeg tror forfatteren er inne på noe særdeles viktig her, dansen rundt den egoistiske gullkalven med en enorm selvsentrerthet og ønske om å tilrettelegge for et optimalt og koschli liv for Familien har skjedd på beskostning av vår evne til å bry oss om det som skjer utenfor kjøkkenhagen vår.

Input skrev:

Eh, jeg vet ikke helt jeg altså. Med fare for å ha fullstendig misforstått; jeg synes det ble bare teit.

Min omgangskrets trenger ikke være repressentativ for "alle andre", men her er det i hvert fall slik at de som er mest opptatt av å lage mat fra bunnen også er de som er mest engasjert i politikk og det meste annet som er verd å være engasjert i.

Eg skulle svare på dette, men så sovna eg.

Eg har og inntrykk av at folk som er opptatt av og engasjert i politikk, lager mykje mat frå botnen av. Men eg trur engasjementet er meir innoverretta. Eg seier for eksempel sjølv at eg vel å begrense bruken av rødt kjøtt og lar vere å spise scampi av etiske årsaker. Og så vel eg økologiske grønnsaker og klapper meg sjølv litt på skuldra. Eg retter ikkje engasjementet mitt utover, og eg bruker ikkje faktisk tid på å jobbe med problematikken rundt barnearbeid og rovdrift på naturen rundt scampiproduksjon. Eg lar bare vere å kjøpe det, der stoppar engasjementet.

Denne foreldregenerasjonen Tofte skildrer, er dei som gjekk i demonstrasjonstog og på ein mykje meir synleg måte kanaliserte engasjementet sitt utover. Dermed hadde dei ikkje tid til å lage mat av sjølvdyrka grønnsaker og økologiske råvarer.

Filifjonka skrev:

Spise-Toro-redde-verden-istedet-for-egne-barn står ikke for noe positivt nostalgisk hos meg. Takke meg til surdeig i keramikkbolle på benken.

Da er vi to.

Jeg ser poengene hennes, men det blir litt vel enten-eller for meg, altså. Jeg tror heller ikke alle barn av politisk engasjerte foreldre som lagde Toromiddag og var ute og reddet verden hele tiden er så nostalgiske i forhold til oppveksten. Jeg kjenner i hvert fall noen eksempler på det motsatte. Da mener jeg selvsagt ikke at Toro var problemet, men kanskje snarere at mange følte seg nedprioritert fordi foreldrene skulle redde verden på bekostning av å være sammen med familien sin.

Jeg befinner meg nok et eller annet sted mellom med hensyn til matlagingen, jeg lager mat fra bunnen, men lite av sånt som tar vinter og vår og står og putrer lenge akkurat nå i hvert fall - det er ikke helt kompatibelt med vettlaus ettåring. Ikke har jeg kjøkkenhage eller er konsekvent økologisk eller noe heller. Jeg er heller ikke spesielt politisk aktiv lenger (men absolutt politisk og engasjert), og innrømmer glatt at jeg prioriterer mine nærmeste og hverdagen akkurat i denne fasen av livet uten å ha så dårlig samvittighet av den grunn. Jeg drev og reddet verden veldig mye fra jeg var 12 til jeg var 30, da.

Jeg vokste opp med en to yrkesaktive foreldre, der mye av utviklingen deres kom etter at de hadde fått barn. Spesielt moren min avanserte veldig, og var ofte den som kom hjem sist. Vi hadde mye tradisjonell mat i ny og ne, men fra jeg gikk i 5-6. klasse, så fikk ofte jeg og søsteren min ansvar for å lage middag. Da ble det relativt enkle ting som vi kunne håndtere. Matlaging var ellers ikke noe veldig tema utover det, og veldig variert bruk av råvarer var det heller ikke. Det viktigste var at det var middag klar, og resten av ettermiddagen kunne begynne med lekser og aktiviteter.


Engasjement for verden var dog ikke årsaken hjemme hos meg. Det var tid og jobb. Etterutdanning, lederverv og litt egentid/trim. Min mor hadde jo husmorskolen i bunnen før sykepleien, men etter hvert tok jobb mer tid, og man lagde seg effektive løsninger for ettermiddagen. Utdanning var viktig hjemme hos oss. Det var aldri fokus på at jeg skulle bli en dyktig husmor i tillegg.

Jeg brukte ikke studietiden på å lære meg å lage mat fra bunnen av, eller avansere mine kokekunnskaper. Nå er vi selv i tidsklemma, og bra nok er bra nok. Er ikke veldig kresen på maten, siden jeg har lite fancy å sammenligne med. Når man er hjemme 16.30 med en pendlende mann som kommer 17.15, og skal rekke alt fram til klokken 20 av lekser for to, aktiviteter, bursdager, møter, rydding, et.c, og er så sliten at man går litt på autopilot, så er ikke løsningen for meg å dra i gang store kokeverk på kjøkkenet. Ikke hadde det vært noe vits heller. Når man har tre kresne barn i tillegg så blir det mat som er passe variert, panne sunt og som alle liker det meste av.

Min mann fikk aldri med seg spesielle kokekunster hjemmefra han heller, og jeg er passe feministisk nok til å mene at hvis det er greit for han, så burde det være greit for meg også.

Tankevekkende og bar blogginnlegg. Jeg synes ikke det fremstår nostalgisk på den måten at det skal forskjønne bildet av tilværelsen slik den var da. Jeg oppfatter det heller som et apropos og en viktig kontrast til dagens hjemme- og familiefokus, der kun det beste er godt nok innenfor husets fire vegger.

maggypop skrev:

Tankevekkende og bar blogginnlegg. Jeg synes ikke det fremstår nostalgisk på den måten at det skal forskjønne bildet av tilværelsen slik den var da. Jeg oppfatter det heller som et apropos og en viktig kontrast til dagens hjemme- og familiefokus, der kun det beste er godt nok innenfor husets fire vegger.

Eg les det og som eit innlegg kor hovudvekta ligg på kontrastane, ikkje at alt var betre før. Eller at alt er betre nå. Men meir som ei skildring av forskjellane mellom nå og då.

Eg synest forskjellane er fascinerande. Det er interessant korleis Toro og boksematen meir eller mindre redda foreldregenerasjonen vår frå å stå på kjøkkenet heile dagen, og gav mødrene våre tid til å lausrive seg frå heimen, medan idealet i dag nærmast er snudd opp ned. Kvinna, som nå har alle moglegheiter åpne, både karriæremessig og i heimen, skal ikkje lenger strebe etter å komme bort frå kjøkkenet. Ho skal snarare servere måltid utan natriumglutamat og andre smaksforsterkarar, laga frå botn av. Det er ei vending bort frå dette at dei enkle løysingane skal gi foreldra meir tid utføre heimen. Trenden er i langt større grad å gjere seg flid med maten og i alle fall ikkje servere boksemat og Toro-supper. Eg har mista litt tellinga på antal matpakketrådar, dei siste vekene, men det er jo eit symptom på denne trenda - ønsket om å velje dei enklaste løysingane på kjøkkenet, er ikkje lenger eit mål for kvinna.

Eg tenker ikkje på dette som eit problem som må løysast, ved at vi går tilbake til å servere maxi-boller. Eg synest bare det er veldig interessant å sjå korleis dette gamle husmoridealet i stadig større grad er eit ideal. Det er som om trenda gjenspeglar ein slags tilbake-til-kjøkkenbenken-bevegelse.

Hvis en bare lærer seg det, så er det utrolig mye god og enkel mat som kan lages på kort tid, uten Toro og Maxiboller. En trenger ikke stå hjemme på kjøkkenet og koke i timevis.