Din største bok-skuffelse?

Skilpadda skrev:

(Og ideen om "himmelen" i The Lovely Bones syntes jeg dessuten var direkte grusom, og det var åpenbart ikke det det var meningen at jeg skulle synes, så der må jeg ha vært veldig uenig med forfatteren.)

Men enig med meg. Den 'himmelen' virket som det rene helvete, spør du meg.

Elinblu skrev:

Nei. Når det er sagt, syntes jeg Sofies verden var helt OK - og til god hjelp da jeg skulle ta forberedende.

Blant de mest oppskrytte bøkene jeg kan komme på i farten er Morten Ramslands Hundehode. Makan til krampefargerik bok!

Jeg har faktisk gitt meg på den. Krampefargeaktig var godt beskrevet.

Kula skrev:

Det må være Jonathan Strange and Mr. Norell. Uten tvil. Det er den eneste boken jeg aldri har orket å lese ut. Men som sengelektyre ved søvnløshet er den glimrende. *gjesp*

Og jeg som hadde gledet meg til den boken siden den ble anbefalt på det varmeste her inne.

Den er en av de bøkene der jeg er misunnelig på dem som ikke har lest den ennå.

A son of the sircus av John Irving skuffet meg. Jeg hadde gledet meg lenge, men den hadde 'det' ikke.

Signerer på at Fakta om Finland er Loes dårligste. Jeg kom meg gjennom, men spesielt morsom var den ikke.

Den største bokskuffelsen jeg har lest, er Halvbroren. Eller...lest? Jeg orka bare ikke mer sånn litt over halvveis i boka.

Tegn til kjærlighet av Kjærstad var også bare møl, synes jeg.

nolo skrev:

A son of the sircus av John Irving skuffet meg. Jeg hadde gledet meg lenge, men den hadde 'det' ikke.

Enig.

Snippa skrev:

Den største bokskuffelsen jeg har lest, er Halvbroren. Eller...lest? Jeg orka bare ikke mer sånn litt over halvveis i boka.

Tegn til kjærlighet av Kjærstad var også bare møl, synes jeg.

Ja, helt grusom. Men jeg elsket Halvbroren, faktisk.

Jeg husker ikke min største bokskuffelse, men med tanke på at jeg leser mellom 50 og 100 bøker i året, vet jeg jo at det har vært noen. Bare det at jeg nekter å bruke hjernens lagringskapasitet på å huske dem 😡

sjuggerpløm skrev:

Samme her. Trodde jeg var rar i knotten, som ikke fikset den boken, siden alt det andre Tolkien har skrevet er ganske så fantastisk.

Silmarillion er på en måte skrevet av Tolkien, men er også et stykke uferdig arbeide redigert av andre til en slags bok. Du skal være meget, meget hekta på Tolkien for å orke å komme deg gjennom alle detaljer og dobbeltføringer og perioder hvor intet skjer osv. Bare for å ha sagt det; jeg er så hekta at jeg har vært gjennom den to ganger 😮

nolo skrev:

A son of the sircus av John Irving skuffet meg. Jeg hadde gledet meg lenge, men den hadde 'det' ikke.

Det er en av mine yndlingsbøker, men jeg hadde ingen forventninger til den da jeg begynte å lese den. 🙂

Jeg har veldig sjelden forventninger til bøker fordi jeg ofte har litt sær boksmak. Men Halvbroren syns jeg var helt pyton. Og den hadde jeg forventet å like.

Skilpadda skrev:

Men to bøker jeg har lest de siste par årene som hadde fått gode omtaler mange steder og som jeg ble småsur av, er Sue Monk Kidds The Secret Life of Bees (...)

Denne skuffet meg også. Den var ikke så dårlig at jeg ikke fullførte, men den ga meg absolutt ingenting.

Andre skuffelser:
Niels Fredrik Dahl: På vei til en venn
Per Petterson: Ut å stjæle hester
Patrick Süskind: Parfymen
Donna Tartt: The Little Friend (The Secret History er en av mine absolutte favoritter, så fallhøyden var stor)
Ian McEwan: Atonement (Den var helt ok, men jeg hadde så vanvittig høye forventninger til den, så det er mulig at skuffelse var uunngåelig.)

Halvbroren av Lars Saabye Christensen uten tvil. Det er den dårligste boka jeg har lest ferdig og den aller mest oppskrytte.

Biene dokke liksom.

Stieg Larsson sto lenge i bokhylla mi i vår. Alle hypa den så veldig og eg utsatte det eg trudde var en gledelig leseopplevelse. Då eg endelig satte meg til var den kjedelig. Snakk om skuffelse. Liza Marklund sine bøker er også noko eg ikkje heilt skjøne fuzzet om. For ikkje snakke om Bokhandleren i Kabul.

Av meir seriøs lektyre er eg framleis lei meg over å ikkje blir grepe av Jan Kjærstads Forføreren.

Erik Fosnes Hansen "beretninger om beskyttelse"
:kjedelig: :kjedelig:
Jeg likte godt hans "en salme ved reisens slutt"
Men denne var i tillegg til å være kjedelig, bare tung(leser på sengen)

Gullet, gullet, gullet! Den er jo vakker! :gråtkvalt:

T. Singer av Dag Solstad sugde paddeballer. Jeg har nektet å lese noe mer av ham i protest siden.

Alkymisten også, forresten. :urk:

Ellers dulter jeg på Tinetoff om den lett skuffende Secret Life of Bees. Ikke gøy nok, liksom.

Ååå, Forføreren. Den har jeg lyst å lese for første gang en gang til.

Halvbroren av Lars Saabye Christensen var oppskrytt, syns jeg. Et eneste langt gjesp!
Derimot likte jeg både Alkymisten og The Secret Life of Bees.

Jeg og Msm er uenig om det meste, er jeg. 😉

Salmon Rusdie: Sataniske vers. Der kom jeg ikke langt gitt. Gjelder de andre av bøkene hans jeg har prøvd meg på også.

Om de hadde ignorert utgivelsen hadde den for lengst gått i glemmeboken.

Elinblu skrev:

Ja, helt grusom. Men jeg elsket Halvbroren, faktisk.

Me too - den har jeg lest to ganger 😎

Bundbury skrev:

Salmon Rusdie: Sataniske vers. Der kom jeg ikke langt gitt. Gjelder de andre av bøkene hans jeg har prøvd meg på også.

Om de hadde ignorert utgivelsen hadde den for lengst gått i glemmeboken.

Å. Midnight Children er kanskje den beste boken jeg har lest. Det er i hvert fall på topp 5.

(der er det forresten temmelig trangt )

Det må være Orhan Pamuk "Mitt navn er Karmosin" og "Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede". Jeg har oppfattet begge som bøker der forfatteren mener å være veldig dyp og si mye klokt om mennesket på en snedig måte, men som bare blir kjedelig og tamt.

Ellers ble jeg skuffet over Loes "Volvo lastvagnar".

Stemmer i når det gjelder Halvbroren og Fakta om Finland. Den første var oppskrytt så det holdt, en helt grei bok, men slett ikke den genistreken jeg forestilte meg etter å ha lest anmeldelsene. Noen pris syns jeg slett ikke den fortjente. Fakta om Finland var booooring og jeg det forventet jeg ikke av Erlend Loe.

Jan Kjærstad forstår jeg meg ikke på og syns han er et langt gjesp.

Hundehode hadde jeg ikke så mange forventninger til, men jeg er ingen dedikert fan av den boken. Krampefargerik var veldig treffende.

Ellers vil jeg nevne Zahir og Paolo Caelho som var et ytterst klisjefylt og pompøst skribleri. Jeg er vaksinert mot å noen gang nærme meg hans bøker igjen.