Makta, #metoo og bøker skrevet med andre intensjoner enn å fortelle en historie

Tenkte å samle alt i ett jeg.

Ser nemlig at Giske har skrevet bok, og all den tid jeg syns det må være fritt fram for å skrive sin historie, så kjenner jeg litt på at jeg ikke greier å lese dette fra VG nøytralt:

I boken forteller han at kona og Haddy Njie (44) ble gravid vinteren 2020, etter metoo-avsløringene i 2018 der Giske gikk av som nestleder i partiet.

«Det var ingen selvfølge at vi skulle få flere barn. Kanskje var det en god ting, at tilværelsen var roligere, at det var mer tid.» skriver Giske.

«Men på ultralyd på våren fikk vi beskjeden ingen kan forberede seg på. Det var ikke lenger liv i magen. Det spirende livet var dødt.» skriver han og videre: «Var det alt vi hadde vært gjennom? Var det belastningene og bekymringene? Eller var det naturens gang? Vi vil aldri å vite.»

Med alle mulige forbehold om at ting er tatt ut av sammenheng, og selvsagt vil slike tanker melde seg når man står i en utrolig stressende og vanskelig situasjon, men jeg greier ikke legge fra meg at dette er et stikk til varslerne. "Se hva dere fikk til å skje", liksom. Og selvfølgelig skrevet så personlig og uten henvisninger slik at det er umulig å ta ham på det. Og alle som trekker det fram vil bli fremstilt som ufølsomme og med lite sympati for et menneske (og et par) som har vært gjennom mye. En slags hundefløyte, om du vil.

I forbindelse med Makta (så dere forresten at dansescenen på toget med Einar Førde er en kopi av dansebildet av Giske?) så begynte jeg å høre på en podkast fra Adressa, om Arbeidepartiet lokalt, og en rekke ulike saker som har rammet partiet der. Og det slo meg at særlig trønder-arbeiderparti-folk jobber ekstremt "amerikansk" retorisk. Det er virkelig alle virkemidler, fra brei dialektbruk, bare snakke om sympatifremmende partipolitikk (fattige barn og kalde hus) når de blir spurt om bestikkelser, beskrive et frafall av siktelse som en "ble fullstendig frikjent, og stadfestet at jeg hadde gjort alt riktig" osv.

Så ja, med både denne podkasten og serien i bakhodet, så reagerte jeg på boka til Giske.

Interessant. Det med dansescenen i Makta hadde jeg fått med meg.
Begynte å høre på Seriesnakk-podkasten fra NRK igår, bl.a. intervju med Eva Bratholm som var med på den togturen, og det ho sa om den tids oppførsel blant maktmennesker. At det ikke fantes #metoo den gangen.

Det fantes ikke på åttitallet heller da jeg begynte å jobbe - og har i ettertid tenkt at noe av det jeg ble utsatt for som nittenårig jente i mannsdominert yrke, hadde nesten vært straffbart. Men som Bratholm sa, man måtte bare ignorere og gå videre.

Skal høre på podkasten du foreslår, Tallulah. Hadde Aftenposten også noe?

Kommer ikke til å gidde å lese den boka nei, og kan ikke se at han kommer med noen revolusjonerende svar på hvordan en skal løfte Ap til nye (eller gamle) høyder. Hadde han sluttet med fraksjoneringen sin og stadige stikk, så kunne det nok ha hjulpet litt. Så at han liksom skal ha så omsorg for partiet og attpåtil mener at han er løsningen på alle problemer (som jo han desidert har vært med på å skape, han var tross alt valgkampANSVARLIG i 2017), er helt utforståelig for meg. Enda mer uforståelig er det at det faktisk er en del som synes å tro på ham.

Har favorittmerka den podcasten allerede og tenkte jeg skulle lytte til den i ledige øyeblikk.

-ea- skrev:

Skal høre på podkasten du foreslår, Tallulah. Hadde Aftenposten også noe?

Aftenpodden diskuterer Makta hver mandag.

Den til Adressa handler ikke om Makta, men om (ekte) Arbeiderpartiet.

Tallulah skrev:

Og det slo meg at særlig trønder-arbeiderparti-folk jobber ekstremt "amerikansk" retorisk. Det er virkelig alle virkemidler, fra brei dialektbruk, bare snakke om sympatifremmende partipolitikk (fattige barn og kalde hus) når de blir spurt om bestikkelser, beskrive et frafall av siktelse som en "ble fullstendig frikjent, og stadfestet at jeg hadde gjort alt riktig" osv.

Litt usikker på om du refererer til noe konkret her eller om det er en generell oppfatning? Det har definitivt vært svin på skogen i Trondheim, men podcasten dekker vel 20 år? Hvis det er den Rune Olsø saken du referer til så er den skikkelig, skikkelig ille. 🙁

him skrev:

Litt usikker på om du refererer til noe konkret her eller om det er en generell oppfatning? Det har definitivt vært svin på skogen i Trondheim, men podcasten dekker vel 20 år? Hvis det er den Rune Olsø saken du referer til så er den skikkelig, skikkelig ille. 🙁

Det er spesielt den saken ja. Men også måten de andre politikerne i Trøndelag AP snakker om "saka" på en helt annen måte enn andre politikere i andre partier og andre steder i landet. Det er jo flere som drar på med dialekt når det er hensiktsmessig altså, men det var påfallende her.

Tallulah skrev:

Det er spesielt den saken ja.

Den saken fulgte jeg ganske tett (i Adressa, men skriftlig, så det du sier om dialekten blir jo veldig fremmed for meg) Men den saken + flere hendelser rundt AUF (i Trondheim) er ikke noe særlig hyggelige. Og der er jo generelt sett alle hersketeknikker i bruk

Tallulah skrev:

Men også måten de andre politikerne i Trøndelag AP snakker om "saka" på en helt annen måte enn andre politikere i andre partier og andre steder i landet. Det er jo flere som drar på med dialekt når det er hensiktsmessig altså, men det var påfallende her.

Får veldig lyst til å høre på podcasten slik du beskriver den (har bare en laaaaaaang liste på lytteting )

Tallulah skrev:

Med alle mulige forbehold om at ting er tatt ut av sammenheng, og selvsagt vil slike tanker melde seg når man står i en utrolig stressende og vanskelig situasjon, men jeg greier ikke legge fra meg at dette er et stikk til varslerne. "Se hva dere fikk til å skje", liksom. Og selvfølgelig skrevet så personlig og uten henvisninger slik at det er umulig å ta ham på det. Og alle som trekker det fram vil bli fremstilt som ufølsomme og med lite sympati for et menneske (og et par) som har vært gjennom mye. En slags hundefløyte, om du vil.

Det er helt sikkert mange tanker man kan gjøre seg der og da når man er lei seg og fortvilet over å miste et barn. Men å dra det frem flere år seinere og la det henge der som en slags anklage (jeg klarer heller ikke å tenke på dette som annet enn et stikk) blir spekulativt og slemt. Det er jo ikke uvanlig at det går galt tidlig i et svangerskap og med to så voksne foreldre er sjansene en god del større enn hos yngre mennesker. Igjen, jeg skjønner at den som er lei seg leter etter grunner og gjerne noen å skylde på også, men dette er søkt.

Nenne skrev:

Det er helt sikkert mange tanker man kan gjøre seg der og da når man er lei seg og fortvilet over å miste et barn. Men å dra det frem flere år seinere og la det henge der som en slags anklage (jeg klarer heller ikke å tenke på dette som annet enn et stikk) blir spekulativt og slemt. Det er jo ikke uvanlig at det går galt tidlig i et svangerskap og med to så voksne foreldre er sjansene en god del større enn hos yngre mennesker. Igjen, jeg skjønner at den som er lei seg leter etter grunner og gjerne noen å skylde på også, men dette er søkt.

Ikke sant? Og det er en veldig personlig ting, skrevet i en bok som forlaget beskriver mer som en bok om ideologi, ikke en privat "fortell alt"-sak.

Tallulah skrev:

Ikke sant? Og det er en veldig personlig ting, skrevet i en bok som forlaget beskriver mer som en bok om ideologi, ikke en privat "fortell alt"-sak.

Hvis utgangspunktet er ideologi og en bok om et parti, har den pasusen virkelig ikke noe i boka å gjøre. Hva tenkte redaktøren her?

AP er jo verdens heldigste parti som har slike flotte karer med god selvinnsikt og ansvarsføkelse trippende på sidelinjen, klare for å kaste seg over både politikk og 'annet', og stake vei i vellinga.



Jeg unner ingen å miste barn, men jeg synes ikke noe om å bruke det på denne måten.