Rektor forbyr strikking

Jeg tror også det er en lærergreie.
Jeg har jobba 13 år i skolen, og 11 år i diverse private virksomheter. Jeg har sett strikking på alle skolearbeidsplasser, ingen andre.

Eg konsentrerer meg betre når eg har noko i hendene, men har aldri vore komfortabel med å strikke i jobbsamanheng eller på forelesninger. Eg synes det handler om signaleffekt og har alltid undra meg over kollegaer som synes strikking er greit i sånne samanhengar.

Jeg hørte dette på radioen og ble rett og slett sjokkert. Jeg har vært lærer i 22 år og aldri opplevd noensinne at noen strikker på noe som helst møte eller i arbeidstiden generelt. Jeg får 70-tallsvibber av det. Jeg aner ikke om jeg ville blitt forstyrret av det, har jo aldri prøvd. Men det sender noen utrolig uprofesjonelle signaler å strikke i arbeidstiden, synes jeg. Jeg må innrømme at jeg ble litt «er det mulig!» av at dette temaet dukket opp overhodet. Og hun som skulle brodere fordi det «fremdeles var lov», herreminhatt. Så dustete sagt.

At noen hevder at dette er et lærerfenomen stiller jeg meg totalt uforstående til. Men det er muligens fordi det er så utrolig fremmed for meg.

Jeg kan forresten opplyse om at det ikke bare er et lærerfenomen. For noen år siden var jeg på kurs arrangert av revisorforbundet, og der var det flere som strikket. Jeg synes det er vanskelig å se at det skal være mindre profesjonelt med diskret strikking under bordet enn å fikle med mobilen, men av en eller annen grunn er det stadig strikking som dukker opp som tema.

Jeg kan ikke strikke selv, og blir både imponert og misunnelig når jeg ser andre strikke. For meg er en flink strikker derfor definitivt et forstyrrende element i et møte.

Enig med rektoren, strikking hører fritida til. Man tar ikke med seg scrapbooking, fluebinding eller treskjæring inn i møter heller.

I en forelesning i fjor ramlet jeg faktisk av setet jeg satt på da hun som satt ved siden av meg brått dro armen fort opp i min retning. Jeg satt dypt konsentrert og fikk tydeligvis med meg bevegelsen i sidesynet og skvatt så det gjorde vondt i brystkassa, kastet meg unna og havnet på gulvet. Kjempeartig for seksti medstudenter, litt mindre artig for meg, men jeg ler av det nå.

Da ble vi enige om at det ikke var greit å strikke under forelesningene.

Jeg har opplevd at en kontaktlærer dro fram strikketøyet sitt på et ansvarsgruppemøte. DET er langt over streken og siden jeg var mor og dermed også anså meg som leder av møtet, ba jeg læreren om å strikke en annen gang. Hun ble sur og det bidro ikke til at et allerede anstrengt forhold ble bedre, for å si det pent. Jeg er likevel glad jeg sa fra. Jeg opplevde at hun signaliserte at møtet ang min datter ikke var viktig for henne. Min tolkning var selvsagt preget av at jeg synes hun gjorde en ufattelig dårlig jobb, men man strikker virkelig ikke i møter! Er man passiv tilhører på et møte med mange, mange deltakere, så kan man jo vurdere det om man synes det er ok å risikere å forstyrre andre, men i mindre møter der man forventes å delta aktivt, strikker man ikke. Ferdig snakka.

Vår rektor har også sagt at han ikkje ønsker handarbeid, mobiltelefonar og mat på møte. (Det hadde ikkje vore noko problem, han sa det då han begynte.) Det må då vere greit, og ikkje ei nyheitssak. Ein er då på jobb.

Jeg kan fint strikke og samtidig følge med på det som skjer rundt meg, men det ville aldri ramle meg inn å ta med strikketøy på møter. Det handler ikke bare om at man kan forstyrre andre, men om at det oppleves som at man ikke følger med eller at dette møtet ikke er så viktig. Det er rett og slett respektløst.
Jeg synes fikling med telefonen er mye verre da. Det er utrolig irriterende med alle som bare må kikke på mobilen igjen og igjen. Det skal mye til for at ikke meldinger og annet kan vente til etter møtet.

Jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå hva som er problemet med å la være å strikke i møter. Virkelig.

Sitter i en sal med nesten 800 lærere/ledere nå og ser ikke noen med strikketøy. Jeg strikket i pausen, da.

Gri skrev:

Vår rektor har også sagt at han ikkje ønsker handarbeid, mobiltelefonar og mat på møte. (Det hadde ikkje vore noko problem, han sa det då han begynte.) Det må då vere greit, og ikkje ei nyheitssak. Ein er då på jobb.

Ja! MAT! Herlighet. Det kan man også droppe altså.

Fornuftig tenker jeg.

Jeg tror ikke dette er en lærergreie, i hvert fall har jeg ikke opplevd dette i utstrakt grad på noen av stedene jeg har jobbet.

At lærere bruker møtetid til å spise har jeg derimot stor forståelse for. Det er ikke uvanlig at dagen går i ett og fellesmøte klokka 14 er første mulighet til å sette seg ned for mange. Der jeg jobbet før hadde jeg undervisning sammenhengende fra 8:30 til 13:45 med til sammen 15 minutter pause. Da måtte jeg velge mellom å spise eller gå på do/løse utfordringer elever hadde, og da ble spising stort sett nedprioritert. Man kan leve lenge på drops.

Jeg synes det er helt OK å si nei til strikking, men hvis poenget er at man skal følge med på møtet og ikke holde på med andre ting, synes laptoper burde være lukket og mobiltelefoner ligge i veska.

Nesten alle spiser på fellestid hos oss også. Undervisning, inspeksjon, undervisning, inspeksjon, 20 min pause (i teorien), undervisning, møte, møte. Det er tirsdagene mine fra 8.15 til 16.00. - og jeg må ha i meg mer mat enn jeg rekker på den pausa. Så yoghurt, frukt, bær, brødskiver er vanlig å se første kvarteret av fellestiden hos oss.

Helt topp. Blir superdistrahert av bevegelsene og klinkingen. Dessuten synes jeg det er uhøflig i møtesammenheng.

"Da tar jeg med sytøyet isteden."

Så da kan kollegaen ta med seg akvarellmalingen, og ass.rektor pusse klarinetten sin? (Ikke en metafor, altså .)

Er kaffe også ugreit da, tro? Siden mat ikke er greit? Vann?