Filmer og serier sett i 2023

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

Vis spoiler

mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden

! Som i forrige film er Blanc på underpriviligert kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at

Vis spoiler

Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot

er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

Vis spoiler

Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

Siden jeg er den eneste som har postet i tråden, har jeg oppdatert innlegget mitt etter hvert, i stedet for å lage nye poster. Jeg innser jo at det betyr at ingen får den opp på «Uleste innlegg», og da er det kanskje heller ingen som kommer på at de også skal poste. Men det kan dere altså gjerne!

Jeg hadde helt gått glipp av denne tråden!

Tror ikke jeg har sett noen filmer i år.

Av serier.... Halvsover gjennom the Voice og Grand Prix nee mellomste. Ser Mesternes mester.

Og den serien jeg faktisk ser selv fordi jeg vil, klar for strid på nrk.

Kampen om Narvik.

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

Vis spoiler

og jeg skjønner godt hvorfor de ville ha en kjærlighetshistorie med i miksen også. Men kunne de ikke gitt den arme mannen en ordentlig motivasjon, da? Er han slem eller er han bare teit?

millact skrev:

Kampen om Narvik.

Hvor fikk du sett den? Netflix har bare lagt den ut i enkelte land så vidt jeg skjønner.

Kampen om Narvik går på kino. Regner med at det også er et alternativ her.

Gaslit på Viaplay. Serien tar for seg Watergate-skandalen fra litt andre vinkler, blant annet fra Martha Mitchell (Julia Roberts), bakmennene bak skandalen og de utførende innbruddstyvene. Til tider meget gode skuespillerprestasjoner - vi liker serien veldig godt (sett 7 episoder).

Ellos eatnu - La elva leve. Se den! Den starter på kino på fredag. Om Alta-aksjonen, med Ella Marie Hætta Isaksen og en knallblå Opel Kadett i hovedrollene.

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

Vis spoiler

mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden

! Som i forrige film er Blanc på underpriviligert kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at

Vis spoiler

Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot

er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

Vis spoiler

Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

1. Bullet Train - lett, underholdende film med Brad Pitt, Michael Shannon og Ryan Reynolds bl.a. Koste meg.

2. Verdens verste menneske - endelig fikk jeg sett denne. For en film! Traff meg mer enn jeg hadde trodd. Sår og ærlig film, og jeg skal absolutt se de to andre.

3. Everything Everywhere All at Once - Kaotisk, godt skuespill, absurd og sår på en gang. Denne likte jeg veldig godt.

4. The Chef - Lettbeint underholdning om sosiale mediers makt og om farsrollen. God musikk og jeg ble underholdt.

5. Bones and All - Altså wow! Jeg synes det er utrolig godt gjort å få en film med et så ekkelt tema til å se så vakker ut. Filmatisk utrolig bra, og kjenner igjen Guadagnino. Som vanlig godt skuespill av Timothée Chalamet, og også av Taylor Russell. Skyldfølelse, skam, oppvekst, fattigdom, forelskelse, tilhørighet, men bør absolutt ikke ses mens du nyter en blodig biff.

1. Bullet Train - lett, underholdende film med Brad Pitt, Michael Shannon og Ryan Reynolds bl.a. Koste meg.

2. Verdens verste menneske - endelig fikk jeg sett denne. For en film! Traff meg mer enn jeg hadde trodd. Sår og ærlig film, og jeg skal absolutt se de to andre.

3. Everything Everywhere All at Once - Kaotisk, godt skuespill, absurd og sår på en gang. Denne likte jeg veldig godt.

4. The Chef - Lettbeint underholdning om sosiale mediers makt og om farsrollen. God musikk og jeg ble underholdt.

5. Bones and All - Altså wow! Jeg synes det er utrolig godt gjort å få en film med et så ekkelt tema til å se så vakker ut. Filmatisk utrolig bra, og kjenner igjen Guadagnino. Som vanlig godt skuespill av Timothée Chalamet, og også av Taylor Russell. Skyldfølelse, skam, oppvekst, fattigdom, forelskelse, tilhørighet, men bør absolutt ikke ses mens du nyter en blodig biff.

6. Your Place or Mine - romcom, og ikke av det interessante slaget. Jeg liker å se romcoms om igjen, som f.eks. Notting Hill, Yesterday, Mamma Mia o.l. Denne kommer jeg ikke til å se om igjen. Den er tam, ikke morsom og rett og slett kjedelig.

7. Close - Nydelig! Fantastisk filmet med kamera nært på hovedkarakterene hele tiden. Et minimalt av dialog og hvor det ligger så mye i leveringen og det som ikke sies eller ikke skjer. Skuespillerprestasjonen til hovedkarakterene og spesielt Eden Dambrine er helt utrolig bra. Og den er så trist, så trist! Den traff meg sånn skikkelig, så godt at jeg måtte sitte hele rulleteksten ut før jeg beveget meg ut av kinosalen. Jeg klarte ikke slutte å gråte.

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

Vis spoiler

mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden

! Som i forrige film er Blanc på underpriviligert kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at

Vis spoiler

Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot

er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

Vis spoiler

Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

Vis spoiler

og jeg skjønner godt hvorfor de ville ha en kjærlighetshistorie med i miksen også. Men kunne de ikke gitt den arme mannen en ordentlig motivasjon, da? Er han slem eller er han bare teit?

4. Pride and Prejudice (2005)
Første gang jeg så den ble jeg bare irritert fordi de hadde kuttet så mye rart og alt var så annerledes enn jeg hadde tenkt, men aller, aller mest fordi Mr. Darcy var så trist og stakkarslig. Men nå, etter bare 18 år, var jeg omsider klar til å like den riktig godt, Keira Knightley er en nydelig lattermild Lizzie og til og med den forpinte Mr. Darcy hadde faktisk sin sjarm.

5. La Dégustation
Over alle støvleskaft fransk og nokså beklemmende romantisk komedie om en gretten vinhandler og en jordmor med høylytt tikkende biologisk klokke. Svært lite progressive kjønnsroller! Men som tittelen antyder, er det også en hel del ganske morsom vinsmaking, og trøsten var at arrangementet var sånn at vi fikk smake på de samme vinene etterpå. Den gretne vinhandleren gjorde i det minste rett i å ruge over sin flaske Château Margaux. Ikke se den om du ikke også får vin.

6. Moonstruck
Jeg hadde aldri sett den før, men den er jo utrolig morsom og sjarmerende og New York-italiensk!

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

Vis spoiler

mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden

! Som i forrige film er Blanc på underpriviligert kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at

Vis spoiler

Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot

er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

Vis spoiler

Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

Vis spoiler

og jeg skjønner godt hvorfor de ville ha en kjærlighetshistorie med i miksen også. Men kunne de ikke gitt den arme mannen en ordentlig motivasjon, da? Er han slem eller er han bare teit?

4. Pride and Prejudice (2005)
Første gang jeg så den ble jeg bare irritert fordi de hadde kuttet så mye rart og alt var så annerledes enn jeg hadde tenkt, men aller, aller mest fordi Mr. Darcy var så trist og stakkarslig. Men nå, etter bare 18 år, var jeg omsider klar til å like den riktig godt, Keira Knightley er en nydelig lattermild Lizzie og til og med den forpinte Mr. Darcy hadde faktisk sin sjarm.

5. La Dégustation
Over alle støvleskaft fransk og nokså beklemmende romantisk komedie om en gretten vinhandler og en jordmor med høylytt tikkende biologisk klokke. Svært lite progressive kjønnsroller! Men som tittelen antyder, er det også en hel del ganske morsom vinsmaking, og trøsten var at arrangementet var sånn at vi fikk smake på de samme vinene etterpå. Den gretne vinhandleren gjorde i det minste rett i å ruge over sin flaske Château Margaux. Ikke se den om du ikke også får vin.

6. Moonstruck
Jeg hadde aldri sett den før, men den er jo utrolig morsom og sjarmerende og New York-italiensk!

7. You Know It's Going to Be about War / When Spring Came to Bucha
To veldig forskjellige dokumentarfilmer on invasjonen i Ukraina – en om stemningen i Kyiv sommeren 2022 og en mye grimmere om oppryddingen i Butsja etter at russerne ble drevet ut derfra. Veldig levende tidsbilder begge to (og utrolig interessant språkbruk!).

8. Breaking Bad, s. 2
Saul Goodman (som veldig raskt påpeker at han egentlig heter McGill)! Mike Ehrmantraut! Gus Fring! Og noen av de aller mest hjerteskjærende episodene i hele serien.

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

Vis spoiler

mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden

! Som i forrige film er Blanc på underpriviligert kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at

Vis spoiler

Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot

er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

Vis spoiler

Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing»*på norsk? Opprivende, kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

1. Den som dreper - mørket, sesong 1 (NRK)
2. Den som dreper - mørket, sesong 2 (NRK)
3. Den som dreper - mørket, sesong 3 (Viaplay)
Jeg lar meg litt underholde av passe ukomplisert og forutsigbar krim. Helt greit.
4. R.I.P. Henry (Viaplay). Ganske kjedelig dramaserie, vil jeg si.
5. Young royals, sesong 2 (Netflix). Synes sesong 2 var på høyde med sesong 1. Helt grei serie.
6. Vi lover et helvete (NRK). Temaet er spennende. Visstnok samme serieskaper som Rådebank. Jeg likte Rådebank bedre. Følte jeg ikke kom like godt inn på personene i denne.
7. The white Lotus, sesong 1 (HBO)
8. The white Lotus, sesong 2 (HBO)
Å, herregud jeg elsket disse! 😀
9. Mitt liv som meg, sesong 2 (NRK). Har brukt lang tid på å komme meg gjennom denne, men det var ikke fordi den ikke var bra. Engelsk arbeiderklasse. Depressivt så det holder!
10. Four lives (NRK) Engelsk krim fra virkeligheten. Ganske oppsiktsvekkende om den er i nærheten av sann.
11. DNA , sesong 2 (NRK). Likte de fire første episodene, men de to siste var skuffende, synes jeg.
12. The last of us, sesong 1 (HBO). Overhodet ikke min sjanger, og etter min smak kunne det vært enda mindre av zombiescenene (), men ja, den var utrolig bra!
13. Trom (NRK). Grei krim fra Færøyene. Ble så fascinert av språket at jeg ikke helt klarte å følge med på handlingen innimellom. 😛
14. Aftersun. Så sjelden som jeg er på kino, er det fint at filmene jeg velger faller i smak. Jeg likte denne veldig godt. Skjønner at noen synes handlingen er for "vag", men jeg likte den mørke stemningen som lå i bakgrunnen. Og fantastisk godt skuespill og kontakt mellom hovedrolleinnehaverne!
15. Ellos eatnu - La elva leve. Hadde nok veldig høye forventninger fordi så mange, inkludert 20-åringen min, har skrytt så veldig av den. Jeg synes den var veldig bra, men ikke fantastisk. Men den forteller jo en viktig historie som ikke alle ungdommer kjenner like godt til, dessverre.
16. Thomas mot Thomas. Hovedpersonen konfronteres av andre utgaver av seg selv når han skal hanskes med både utfordrende jobb og privatliv. Underholdende nok.

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

Vis spoiler

og jeg skjønner godt hvorfor de ville ha en kjærlighetshistorie med i miksen også. Men kunne de ikke gitt den arme mannen en ordentlig motivasjon, da? Er han slem eller er han bare teit?

4. Pride and Prejudice (2005)
Første gang jeg så den ble jeg bare irritert fordi de hadde kuttet så mye rart og alt var så annerledes enn jeg hadde tenkt, men aller, aller mest fordi Mr. Darcy var så trist og stakkarslig. Men nå, etter bare 18 år, var jeg omsider klar til å like den riktig godt, Keira Knightley er en nydelig lattermild Lizzie og til og med den forpinte Mr. Darcy hadde faktisk sin sjarm.

5. La Dégustation
Over alle støvleskaft fransk og nokså beklemmende romantisk komedie om en gretten vinhandler og en jordmor med høylytt tikkende biologisk klokke. Svært lite progressive kjønnsroller! Men som tittelen antyder, er det også en hel del ganske morsom vinsmaking, og trøsten var at arrangementet var sånn at vi fikk smake på de samme vinene etterpå. Den gretne vinhandleren gjorde i det minste rett i å ruge over sin flaske Château Margaux. Ikke se den om du ikke også får vin.

6. Moonstruck
Jeg hadde aldri sett den før, men den er jo utrolig morsom og sjarmerende og New York-italiensk!

7. You Know It's Going to Be about War / When Spring Came to Bucha
To veldig forskjellige dokumentarfilmer on invasjonen i Ukraina – en om stemningen i Kyiv sommeren 2022 og en mye grimmere om oppryddingen i Butsja etter at russerne ble drevet ut derfra. Veldig levende tidsbilder begge to (og utrolig interessant språkbruk!).

8. Breaking Bad, s. 2
Saul Goodman (som veldig raskt påpeker at han egentlig heter McGill)! Mike Ehrmantraut! Gus Fring! Og noen av de aller mest hjerteskjærende episodene i hele serien.

9. The Crown, s. 5
En litt rar og haltende sesong, med noen direkte underlige episoder (særlig den som framsto som en ren Charles Appreciation Hour og den veldig klønete episoden om Romanov-familien og Boris Jeltsin ), men også noen ganske bra. Pussig, men ganske sjarmerende oppreisning av John Major (ekstremt flatterende spilt av Jonny Lee Miller)!

10. The Last of Us
Opprivende, brutal og ekstremt velspilt zombie-postapokalypse som tar seg tid til å tenke over hva det vil si å være menneske og om det fortsatt finnes noen mulighet for fellesskap, lite eller stort, i en situasjon der sivilisasjonen har gått fløyten og alle må slåss om alt. Som alle de beste postapokalypsene gjør.