"Ingen skal måtte gå hjem alene"

Det leser jeg og det hører jeg stadig vekk ifm forferdelige ting som skjer. Man skal ha noen hos seg, som kan klemme og trøste eller bare lytte og være der. Ingen skal måtte gå hjem alene.

Hadde noe forferdelig skjedd med noen jeg kjenner hadde jeg ikke taklet å ha folk oppå meg hele tiden, jeg ser for meg huset fullt av mødre og svigermødre, og tenker at det hadde ikke gått. Jeg tror, basert på typen jeg er og alltid har vært, at jeg hadde foretrukket å være alene eller bare med mine aller nærmeste. Man kan selvfølgelig aldri vite sikkert før man står midt i det, men sånn tenker jeg altså.

Jeg synes uansett at det må tas høyde for at folk er forskjellige, og at de sørger forskjellig. Hva tenker dere om grubleriene mine? Er det ikke litt sånn? At man forventer at folk vil ha noen hos seg, og at de selvfølgelig ikke kan være alene når de sørger?

Jeg tenker at det utsagnet sier at folk som vil ha noen hos seg skal få det, det sier ikke at alle må ha det. Man må få sørge på sitt eget vis.

Albertine skrev:

Jeg tenker at det utsagnet sier at folk som vil ha noen hos seg skal få det, det sier ikke at alle må ha det. Man må få sørge på sitt eget vis.

Sånn tenker jeg også.

Albertine skrev:

Jeg tenker at det utsagnet sier at folk som vil ha noen hos seg skal få det, det sier ikke at alle må ha det. Man må få sørge på sitt eget vis.

Da tenker vi likt.

(Lat i dag, kjenner jeg. )

Joda, klart, men er det ikke litt sånn? At man forventer at folk vil ha noen hos seg, og at de selvfølgelig ikke kan være alene når de sørger? Jeg mistet faren min for et år siden, og da var mamma veldig opphengt i at vi måtte ha noen hos oss. Så svigermor ble hos oss en god stund. Hun gjorde det bare for å være snill, selvfølgelig, men jeg klarte ikke å sørge før hun hadde reist. Og sånn oppfatter jeg det ellers også, at man ikke må la noen være alene, at klart vil de ha noen hos seg.

Ugh, jeg skulle skrevet litt mer i hi, håper ikke alle signerer Albertine og ferdig med det.

Det er klart det må være greit å få gå hjem alene hvis man øsker det, men jeg tror det er viktig at man har som utgangspunkt at man skal blande seg. Være der, avlaste med praktisk arbeid, ta med barna bort en tur.

Du skriver at du gjerne vil være sammen med dine aller nærmeste. Det tenker jeg er helt greit, da er du ikke alene. Det er der det ikke er noen rimelig voksne aller nærmeste det er et poeng å være der mer enn noe annet tror jeg. Kanskje spesielt hvis den ene voksne i familien er borte. Den tomheten er grusom, og jeg foretrekker faktisk huset fullt av svigermødre og arbeid fremfor den uendelige tomheten.

Hadde noe skjedd mannen min (ugh, blir kvalm bare av å skrive det) hadde jeg ville vært alene med barna mine, jeg tror ikke at jeg hadde taklet å ha noen andre der. Ingen er nære nok.

Skremmern skrev:

Ugh, jeg skulle skrevet litt mer i hi, håper ikke alle signerer Albertine og ferdig med det.

Når Albertine skriver Sannheten og formulerer seg så ufattelig bra så må du bare forvente signering over en lav sko.

Jeg tror nesten det også kommer litt an på hva som skjer og hvem man evt. mister. Hvis jeg hadde mistet noen utenfor min egen kjerne her i huset, så hadde jeg vel bare trengt mannen. Men hadde vi mistet et av barna, eller jeg hadde mistet han, så vet jeg ikke helt hva som ville skjedd. Da tror jeg min mor hadde måtte kommet på banen ja. Det samme om det hadde skjedd noe med meg selv.

Skremmern skrev:

Hadde noe skjedd mannen min (ugh, blir kvalm bare av å skrive det) hadde jeg ville vært alene med barna mine, jeg tror ikke at jeg hadde taklet å ha noen andre der. Ingen er nære nok.

Nei ingen hadde vært nær nok som min mann. Men jeg tror for barnas skyld så hadde det måttet noen inn å hjelpe meg en periode.
Men jeg hadde plutselig vært helt alene i verden da. Jeg hadde det.

Albertine skrev:

Når Albertine skriver Sannheten og formulerer seg så ufattelig bra så må du bare forvente signering over en lav sko.

Woops, I did it again.


Men for å være litt alvorlig igjen... Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville reagert, men jeg tror jeg ville reagere med å fylle huset med folk, for å slippe tomheten. I hvertfall endte det opp slik, da vi mistet veslejenta. Svigermor var hos oss, hun var med på fødselen, og vi hadde folk rundt oss hele tiden, enten hjemme, eller vi oppsøkte folk.

Slik var det også når moren min døde. Vi var sammen i mange dager, familien vår, samlet oss rundt far. Det føltes helt naturlig, og var både til hjelp og trøst.

Så jeg tror, og så håper jeg at det blir lenge til jeg slipper finne ut av det, at jeg ville reagere med å ha folk rundt meg så mye som mulig, i en situasjon preget av stor sorg.

Hvis noen virkelig vil være helt alene, må de jo få lov til det. Men jeg tror det er greit å ikke la det bli med det, men se innom, sjekke at det går bra, vise at man bryr seg. Selv om man ikke nødvendigvis trenger å flytte inn hos vedkommende.

I sjokksituasjoner reagerer jeg med litt mer enn lovlig avmakt. Panikken gjør at jeg ikke greier å følge opp den daglige familiedriften som jeg burde. Praktisk hjelp med hus og barn er derfor noe som betyr veldig mye for meg i sånne situasjoner. Å ha noen sittende oppå meg har jeg slett ikke behov for, men de naboene som ringer og spør hvordan det går og lurer på om de skal ta med guttene på pizzakveld er virkelig gull verdt.

Hattifnatten skrev:

Jeg tolker det også som Albertine. Så tenker jeg også at man bør være sikker på at personen som sier at han eller hun vil være alene virkelig mener det og er i en mental tilstand som gjør at det er forsvarlig.
At mange trenger seg på kan være forferdelig om man ønsker å være i fred, men det kan være greit i noen sammenhenger å ikke la den sørgende være helt isolert. I alle fall er det greit om en eller annen har litt tilsyn (som f.eks å være i samme hus uten å nødvendigvis sitte i samme rom og holde rundt), i hvert fall hvis det er snakk om sorg blandet med sjokk.

Men så har vi de som kanskje ikke tør å si klart og tydelig fra, som kanskje hinter frempå eller kommer med beskjedne ønsker til familie, men som blir avfeid med "klart du ikke skal være alene, vi skal hjelpe deg vi ..." fordi de aller fleste (tør jeg påstå) går utifra at ingen vil være alene. Jeg hadde aldri i verden spurt svigermor om hun kunne reise hjem, det hadde jeg ikke turt. :feiging:

Jeg tror at et menneske som nettopp har opplevd noe helt grusomt og krever å få være alene kanskje kan få et akutt behov for å snakke med noen, og da er det greit at noen er i nærheten. Når sjokket avtar og sannheten synker inn kan det å være alene være et sant mareritt.

Jeg må være alene for å tenke og samle meg. Den prosessen blir bare satt på vent med masse mennesker rundt - og det blir en ekstra belastning.

Jeg er for det første en av dem som tenker best om jeg får tid for meg selv. Jeg antar at det også gjelder når jeg sørger.

I tillegg så tror jeg at jeg hadde fylt tiden og tankene med mye rundt "gjestene" om jeg hadde folk der. Mat, praktiske ting, samvær. Ikke for at jeg er så veldig omtenksom og uselvisk, men jeg har en tendens til å ta det nærmeste først. Og det er ofte det praktiske.

Jeg hadde satt pris på hjelp til de praktiske tingene, men ikke samvær for samværets skyld, nei. Det handler litt om hvor tett innpå man slipper folk også. Jeg har ingen som er tilstrekkelig nære til å få meg til å slipper fasaden aldeles, tror jeg. I en sånn krise. (jeg har venner jeg kan grine med, altså, men den helt "rå" meg holder jeg for meg selv).

Trur eg.

Jeg ville være alene. Men trengte hjelp til praktiske ting etterhvert. Noe jeg syntes var greit å gi beskjed om. Godt var det likevel at folk rundt ikke tok meg helt på ordet, men sendte meldinger og viste at de var der når jeg var klar.

Skremmern skrev:

Hadde noe skjedd mannen min (ugh, blir kvalm bare av å skrive det) hadde jeg ville vært alene med barna mine, jeg tror ikke at jeg hadde taklet å ha noen andre der. Ingen er nære nok.

Og hadde jeg mistet min hadde jeg neppe vært i stand til å være alene med barna. Jeg tror jeg hadde satt pris på at noen var der og hjalp meg med alt det praktiske, for jeg hadde nok hatt nok med å trøste unger og forsøke å holde meg på beina selv. Altså, jeg tror ikke jeg hadde hatt behovet for noen å gråte hos, men for noen som sørget for at det ble handlet inn og laget mat, som tok telefoner og tok mot blomstene (husker hvilke mengder vi fikk da far døde). Og ellers gjorde at jeg slapp å forholde meg til praktiske trivialiteter.

Jeg tror folk takler sorg og krise forskjellig, og vil ha ulike behov. Jeg tolker også "ingen skal måtte gå hjem alene" som at de som ønsker å ha noen hos seg skal ha et tilbud. Ikke at alle skal ha ha noen hos seg, samme hva de selv føler for.

Skremmern skrev:

Hun gjorde det bare for å være snill, selvfølgelig, men jeg klarte ikke å sørge før hun hadde reist..

Der tror jeg faktisk du har meg også...jeg ville ikke klart å sørge skikeklig før jeg var alene. Ville nok stoppet meg selv i å vise for mye, med folk rundt meg.

Ut over dette så tror jeg jeg ville vært litt Ole Brumm om jeg sto i en slik situasjon. Ja takk, begge deler liksom.

Ser for meg at jeg kanskje hadde hatt både lyst og behov for noen rundt meg med det samme. Mens sjokket var ferskt liksom. Hatt noen til å løfte meg litt opp, for å unngå at jeg gikk under. Om noen svært nær gikk bort.

Og om jeg sto igjen som den som måtte ta ansvar for begravelse og praktiske ting etter dødsfallet, så måtte jeg nok ha noen her for å hjelpe meg.

Men når ting har roet seg noe, så ville jeg nok helt klart vært alene. Da hadde jeg trengt tid til å sørge alene og på min måte, og ikke minst venne meg til tanken på en ny hverdag uten den som hadde gått bort. I denne fasen ville jeg nok vært troende til å kjeppjage velmente sjeler som skulle passe på meg...

Jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha fullt av folk rundt meg, det måtte isåfall ha vært "mine" folk, altså de jeg er mest glad i og trygg på, og jeg måtte kunne føle at vi ikke trengte å snakke hele tiden. :einstøing:

Men jeg tror jeg hadde hatt stort behov for å vite at muligheten for å ha folk rundt meg var tilstede. At folk ga seg til kjenne og tilbød seg støtte og hjelp. Praktisk hjelp ville vært helt uvurderlig. Å føle seg helt alene i en krise- og sorgsituasjon ville vært en stor ekstrabelastning.