Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

I en annen tråd her inne var det mange som skrev at de ble sinna på ungene sine. Noen skrev vel også at de aldri ble så sinte på noen som de ble på ungene sine (fritt etter hukommelsen på en fredagskveld).

I barselklubben med førstemann husker jeg også at det var mange som sa at de hadde vært sinte på ungen. For meg så var det en helt fremmed tanke da og fremdeles nå - jeg har aldri vært i nærheten av å være sint på ungen. Jeg får legge til at jeg er avbalansert av natur og det er særdeles sjelden jeg blir sint på noen som helst.

Det jeg nå lurer på er hvor vanlig det er å bli sint på ungene.

Poll kommer.

Ja - enda så små de er. Jeg har ikke lang lunte.

En klok person fortalte meg, lenge foer jeg fikk barn, at det er sjelden det er barnet som er vrang eller skaper problemer, det er de voksne. Jeg tror det er veldig riktig. Jeg faller inn i samme kategori som deg, jeg har ikke vært sint på barnet mitt. Jeg kan bli irritert, ja, men når jeg tar et skritt tilbake er det som regel jeg selv som er skyld i at jeg blir irritert.

Jeg begynte å bli sint på dem etter at de kom i den såkalte trassalderen, før det var jeg aldri sint, da var de bare søte og deilige. Etter trassalderen ble de enda søtere, men de fikk også stålben i nesen. Tøfft! Og til tider vannvittig irriterende.

Ja, jeg har vært sint på dem. Ofte til og med. Jeg prøver å ikke eksplodere. *også kort lunte*

Jeg opplever det på den måten du beskriver Veronal. Men nå har jeg en fireåring da, så det er mange år igjen å bli sint på.

Jeg sliter litt med å skille helt mellom irritert og sint, men jo, det har jeg. Mange ganger, faktisk ukentlig. Minst. For eksempel kjenner jeg at det bobler inni meg når seksåringen sutrer over strømpebukse med søm der det helst ikke skulle vært søm eller genser som ikke kan brukes fordi det er lommer foran på genseren.
Jeg er ingen tålmodig sjel.

Ja på eldstemann kan jeg desverre bli ganske så sint på ja, men det er nok mye meg selv jeg er sint på også. Fordi jeg ikke forstår han. Vi er blitt ganske så flinke til å si unnskyld til hverandre også da. Går veldig fort over, er sint der og da, men når vi har roet oss begge to så er vi venner igjen. 🙂

En ting jeg ikke fikser er å legge han uten at vi er venner, så vi skværer heldigvis fort opp.

Palmen skrev:

En klok person fortalte meg, lenge foer jeg fikk barn, at det er sjelden det er barnet som er vrang eller skaper problemer, det er de voksne. Jeg tror det er veldig riktig. Jeg faller inn i samme kategori som deg, jeg har ikke vært sint på barnet mitt. Jeg kan bli irritert, ja, men når jeg tar et skritt tilbake er det som regel jeg selv som er skyld i at jeg blir irritert.

Å være irritert eller sint - jeg vet ikke helt om jeg ser forskjellen. Irritert er kanskje en mindre hissig følelse enn sint. Men det har også med hva slags ord man selv setter på det å gjøre. Jeg har det med å si jeg er sint når min mann som åpenbart er sintere, sier han er irritert eller frustrert.

Jeg er forøvrig enig i at hvis man greier å ta et skritt tilbake og tenke, er det minst like mye den voksne som er skyld i at man blir irritert/sint. I hvertfall hvis vi snakker om barn under skolealder.

Eh, ja? Hoppende sint, rett som det er, på begge to. Og de er sinte på meg. Her er det hete gemytter og korte lunter på alle kanter.

Jeg hadde også en periode med begge hvor de bare var søte og deilige, jeg tror den sluttet omtrent i toårsalderen med begge.

Tinetoff skrev:

Og de er sinte på meg.

Det verste som har skjedd her hjemme foreløpig er at jeg ikke får komme i bursdagen til Prototypen.

Eg stemte ja, men synest eigentleg ikkje det er heilt sant. Eg blir sint, men ikkje sånn rasande, liksom. Men det er vanskeleg å vite kvar grensa mellom irritert og sint går.

Ja, jeg blir sint. Spesielt når snart ni-åringen oppfører seg som en tre-åring og trasser og er sint for tull og tøys og ingenting. Da koker jeg innvendig - og av og til litt utvendig. Seksåringen trigger meg sjelden.

Og jeg var ikke sint på noen av dem da de var babyer.

Alfa: Min personlige tolkning er som følger:

Irritert:
Sint:

Veronal skrev:

Det verste som har skjedd her hjemme foreløpig er at jeg ikke får komme i bursdagen til Prototypen.

Jeg blir stadig truet med lignende ting av storesøster.

er en veldig presis beskrivelse av følelsen jeg tenker på.

Ja, det har jeg.

Jeg er ingen tålmodig sjel, så ja.

For meg er det en fremmed tanke å ikke bli sint på ungene. Jeg er nok sint på en av dem flere ganger i måneden, og særlig Herremannen er sint på meg. Vi er to skikkelige hissigpropper som flyr fort i taket og kommer (nesten) like fort ned igjen.

Faktisk bekymrer jeg meg ganske ofte for at Frøkna blir så sjeldent sint, og jeg oppfatter henne tidvis som ganske selvutslettende (det samme sier kontaktlærer). Jeg var på samme måten som barn og ungdom, og har måttet jobbe hardt med meg selv som voksen for å lære å sette grenser for meg selv overfor andre.

Nå mener jeg selvsagt ikke at det motsatte av selvutslettende er sint, men jeg tenker at sinne kan være et første steg på veien mot å lære å sette tydelige grenser på litt mer konstruktive måter.

Veronal skrev:

Alfa: Min personlige tolkning er som følger:

Irritert:
Sint:

Okay, då blir eg nok mest irritert, ja.

Mine barn er særdeles lite selvutslettende.