Samlivsbrudd, del 2

Spin-Off:

Jeg lurer på: Hvis dere hadde bestemt dere å gå fra hverandre nå, hvordan hadde dere ordnet samværet? Jeg vet at det er vanskelig å spå sånt før man kommer bort i det, men hva er dine tanker om det nå?

Spesielt interessert er jeg i de som ikke ville valgt delt omsorg. Hvordan får dere bestemt hvem som skal ha hovedomsorgen? Hva slags tankeprosesser går man gjennom og hvordan tror dere at man ville kommet frem til en løsning?

Vi hadde valgt 50/50, uten tvil.

Vi hadde nok aldri klart å enes om hvem som skulle hatt hovedomsorgen ved en annen type løsning. Jeg føler også det blir feil å veie foreldrene opp mot hverandre i forhold til hvem som er best egnet til å ha barna.

Jeg ville nok blitt boende i huset, det er det eneste argumentet jeg kan tenke meg som kunne vært hardtslående i en silk debatt.

(men vi bestemte altså før vi fikk barn at vi skulle dele 50/50 hvis det gikk galt)

Har ikke noen planer om samlivsbrudd her i huset, men her hadde 50-50 ikke gått. Da tenker jeg på annenhver uke. Er det det som er delt omsorg foresten :uvitende:
Jeg jobber 50 % nattstillling, så det hadde praktisk ikke gått i hop.

Jeg hadde, tror jeg, gått for 50/50 eller opp i mot det. I allefall mer en "vanlig" samvær. Mannen hadde nok muligens ønsket "vanlig" samvær.

Det eneste jeg vet sikkert er at pappaen her i huset er altfor viktig for ungene til at annenhver helg og annenhver ferie blir nok samvær. Jeg tror også det er viktig for forholdet foreldre-barn at begge foreldrene er involvert i hverdagen, at det ikke blir kun helgesamvær med lek og moro og sene kvelder, snop, kino og svømmehall, for å sette det på spissen.


Slik situasjonen er i dag så står mannen tryggere enn meg økonomisk, antakeligvis ville han ha beholdt huset, og om vi ikke skulle ha 50/50 ordning, så tror jeg muligens at ungene ville ha bodd mest hos han. Da slapp de i det minste å flytte. Han er også mer tålmodig enn meg da det kommer til å ha ungene alene. (Akkurat nå er minstemann bare fire mnd, og fullammes enda, så foreløpig er han avhengig av meg.) Når det er sagt, så ville det ha knust hjertet mitt å se de kun noen få dager i uken, men det er jo ikke meg og mine behov som kommer først.

Siden min personlige erfaring tilsier at 50/50 ikke er noen god løsning, så ville jeg nok kjempet for at jeg kunne ha barna med "vanlig pappaomsorg" fra far. Med det mener jeg en gang i uka og annenhver helg.

Jeg mistenker at mannen ville synes det er helt greit selv om jeg egentlig ønsker at han også ville hatt størstedelen av omsorden.

Vel, det er ikke akkurat noe vi har snakket om. Fremdeles forholdsvis nygifte som vi er.

Bokormen skrev:

Det eneste jeg vet sikkert er at pappaen her i huset er altfor viktig for ungene til at annenhver helg og annenhver ferie blir nok samvær. Jeg tror også det er viktig for forholdet foreldre-barn at begge foreldrene er involvert i hverdagen, at det ikke blir kun helgesamvær med lek og moro og sene kvelder, snop, kino og svømmehall, for å sette det på spissen.


Slik situasjonen er i dag så står mannen tryggere enn meg økonomisk, antakeligvis ville han ha beholdt huset, og om vi ikke skulle ha 50/50 ordning, så tror jeg muligens at ungene ville ha bodd mest hos han. Da slapp de i det minste å flytte. Han er også mer tålmodig enn meg da det kommer til å ha ungene alene. (Akkurat nå er minstemann bare fire mnd, og fullammes enda, så foreløpig er han avhengig av meg.) Når det er sagt, så ville det ha knust hjertet mitt å se de kun noen få dager i uken, men det er jo ikke meg og mine behov som kommer først.

Det som er en litt interessant problemstilling er om foreldrene også er skilsmissebarn. Da er det kanskje lett å velge det man selv syntes fungerte/ unngå det som ikke fungerte for seg og sine skilte foreldre? At man i alle fall blir påvirket av dette? Eller tror dere at man greier å se bort fra dette og heller de de løsningene som passer sine egne barn best?

Vi hadde nok begge gått inn for vanlig samværsordning. Hvem som skulle ha hovedansvaret er uvisst, vi hadde nok hatt mye å snakke om.

Huff, det er en problemstilling jeg aldri håper jeg kommer opp i. Jeg vil kjempe med nebb og klør for at det ikke skal skje, og det samme vet jeg mannen vil, men man skal aldri si aldri.
Jeg vet ikke hva vi hadde gjort. Både jeg og min mann hadde ønsket å ha ungen mest mulig, så jeg tror nok ikke han automatisk hadde gått med på at jeg fikk hovedomsorgen. Og en 50/50-løsning syns jeg helst bare fungerer om man bor veldig nær hverandre, ellers høres det veldig ustabilt ut for ungene, synes jeg. En uke hos mor og en hos far høres slitsomt ut om foreldrene bor langt unna hverandre, egentlig synes jeg det høres slitsomt ut uansett.

50/50. Det har ikke vært enkelt, for jeg har nok helst ønsket å ha mest selv *ego* Likevel: Om vi så skulle ha flyttet fra hverandre, har vi nok inngått avtale om å bo innenfor samme skolekrets og dele omsorgen. For barna sin skyld synes jeg det er best. (forskning viser jo at dette fungerer helt greit for barna også)

jeg er selv skillsmissebarn med annenhver helg og hver onsdag hos pappa. Det ble liksom aldri HJEMME på samme måte som hos mamma på denne måten - jeg fikk ingen venner der (vanskelig og vedlikeholde vennskap når man er der så sjelden) og syntes det hele var litt ensomt.

Sånn ut ifra min egen del, har jeg nok ønsket annenhver uke fra onsdag til søndag, og jeg resten. men det er som sagt ut ifra meg selv.

Jeg tror jeg ville gått for 50/50.
Jeg ønsker at vi begge skal være en stor del av barnas hverdag, og det blir ikke det om en skal være helgeforelder.

Har ingen efaring når det gjelder å være skillsmissebarn, men en av bestevennene til eldste gutten min bor 50/50 hos sine forleldre.
Han synes det er veldig bra.

Men det krever selvsagt at foreldrene ikke bor for langt unna hverandre.

Jeg er veldig usikker, fordi sambo har en turnusjobb som gjør at han ikke kan både hente og levere i barnehagen samme dag. Men det er mulig han kunne fått en annerledes arbeidstid, eller at han kunne byttet jobb. Vanskelig å si. Men jeg tror nok jeg hadde hatt henne mest, og at han nok hadde hatt henne mer enn en ettermiddag i uka og annenhver helg og ferie. Jeg håper at vi slipper å ta opp det temaet noen gang.

Om vi hadde gått fra hverandre så hadde mann fått huset, er hannes hjemmplass her oppe[ikke barndoms hjem da] og jeg hadde flyttet en plass mere sentralt men i samme skolekrets. Skolekretsen vi hører til er ganske så vid.
Og vi har kommet til å ha ungene 50\50
Kanskje ikke annen hver uke, men kanskje 14 dager i ett.
Kanskje litt etter som om mann jobbet skift eller ikke da...
Vet ikke helt. Men 50\50 VET jeg at vi blir å ha hatt.
Og vi har egentlig avtalt, at om en gang brudd så SKAL vi bo i samme skolekrets.
Ikke for vår del men for ungene sin del




Når søskenbarnet mitt i tønsberg og eksdama som bodde utfor Trheim fikk det til før ungen begynnte på skole.
så må nå vi få det til 🙂

Jeg hadde latt mannen få ha hovedomsorgen, dersom han hadde ønsket det. Han er en utrolig flink pappa, er tålmodig og snill og er flink med både unger, skole/fritidsaktiviteter og huslige ting.

Jeg håper vi hadde bodd i nærheten av hverandre, men er usikker på om det hadde fungert (med tanke på hvor vi jobber, husleiepriser o.l).

Jeg er også åpen for at vi hadde delt barna mellom oss: jeg hadde i så fall hatt jentene hos meg og mannen hadde hatt hovedomsorgen for sønnen vår.

Hvis man ser bort fra 50/50 (som jeg tror vi ville valgt) og man sier at barnet skal bo fast hos én forelder og hatt "normalt" samvær med den andre ville det vært svært vanskelig å velge hvor Poden skulle hatt "hovedhjemmet" sitt.
På en måte tror jeg han ville hatt det best med å bo mest til pappan, da pappan er flinkere til å leke, koser seg mer med å være hjemme, lever et litt mer stabilt og forutsigbart hverdagsliv.

Men på den andre siden ville han absolutt ha tjent mer på å bodd hos meg da jeg har klare grenser, gjennomtenkte løsninger på det meste, tenker litt lenger enn akkurat de neste timene og generelt er en mye bedre person enn det pappan er. Helt objektivt sett selvfølgelig.

Om jeg skulle tatt en avgjørelse etter hva som hadde vært best for meg hadde det egentlig vært like vanskelig da også.

Vi har to gutter, som er veldig glade i pappan deres og huset. Mannen min elsker huset vores, mens jeg i tilfelle samlivsbrudd ikke ville ha store kvaler ved å flytte nærmere byen, gjerne i leilighet.

Guttene ville jeg nok la bli i deres vante omgivelser, hos pappan, med meg som helge- og ferieforelder. Vi ville da bare måtte finne på en ordning til når pappan har vagtene sine.

Jeg får vondt i magen bare av tanken på at jeg ikke skulle kunne kysse ungerne mine godnatt hver kveld, så jeg akter og tviholde på sambo, han er jo et skikkelig kjerringevne og så.

Seriøst så hadde det nok vært mest praktiskt at barna hadde hatt hovedhjemme sitt hos pappan sin, sambo har en flexibel 8-16 jobb og jobber ingen helger, han har stabil økonomi og er en like god far som jeg er god mor. Jeg jobber stortsett 2 av 3 helger og nesten bare kveldstid, men å bare ha se barna min "normal" samværstid er helt uaktuellt for meg så vi måttet nok bo nære hverandre så vi kunne hatt stortsett daglig kontakt.

Det var i grunnen ingen diskusjon rundt det....Tuva overnattet ikke til sin pappa etter bruddet før det hadde gått over 1 år, og det var ikke mitt valg, for å si det på den måten.

Jeg er dessuten ikke for 50/50. Jeg synes barnet skal ha et fast tilholdssted. Det er ingen regel som sier at pappa (eller mamma) ikke kan ha barnet mer enn annenhver helg om man har vanlig samværsordning. Hos oss er det hvertfall pappan det har stått på. Jeg har prøvd å få han til å ha henne litt ekstra, for jeg vet Tuva har lyst å være hos pappa også, men jeg hadde virkelig ønsket at han kunne tatt initiativ en gang også. Han skal ha henne 1 uke foruten helgene sine i sommer....etter eget ønske 🙄

I utgangspunktet ville jeg gått for 50/50, men med all mannens jobb og frivillighetsarbeid ville det blitt vanskelig for han å ha barna 50% av tiden alene, tror jeg.

Jeg skammer meg litt over det, men jeg tror at jeg som er vant til å ha barna sammen med meg bestandig, ikke ville fungert uten dem. Tanken på å gå glipp av 50% av livet til barna mine får det til å knyte seg i magen min.

Vi har snakket om at viss det verste skulle skje hadde det ideele vært å kjøpt seg en tomannsbolig, men det er jo forutsatt at vi fortsatt er gode venner og vel forlikte.

Eria skrev:

I utgangspunktet ville jeg gått for 50/50, men med all mannens jobb og frivillighetsarbeid ville det blitt vanskelig for han å ha barna 50% av tiden alene, tror jeg.

Jeg skammer meg litt over det, men jeg tror at jeg som er vant til å ha barna sammen med meg bestandig, ikke ville fungert uten dem. Tanken på å gå glipp av 50% av livet til barna mine får det til å knyte seg i magen min.

Vi har snakket om at viss det verste skulle skje hadde det ideele vært å kjøpt seg en tomannsbolig, men det er jo forutsatt at vi fortsatt er gode venner og vel forlikte.

Vi har tenkt akkurat det samme her. Vi vet at vi klarer å være gode venner hvis et brudd noengang blir aktuelt, og jeg hadde fint klart å leve i samme hus (tomannsbolig) som pappaen, eller i et hus i umiddelbar nærhet. Da kunne ungen(e) hat litt frihet i forhold til hvor de vil være.

Jeg hadde ikke taklet 50/50. Jeg tror ikke det er det beste for barna, i hvertfall ikke mine.
For meg er det totalt utenkelig å bare ha ungene annenhver uke, og jeg blir lei meg av å bare tenke på det til og med. Det har sikkert masse å gjøre med at jeg har vært hjemme med ungene aller mest, mens han jobber overtid, drar jobbreiser, og har masse "utenomhuslig" på arenaen. Ungene har det definitivt best ved å ha det sånn de har det nå, og derfor tror jeg de hadde blitt hos meg ved et eventuelt brudd.