Tilrettelegging vs sykmelding - hvor langt går arbeidsgivers plikt?

Ved svangerskapssykmeldinger (og andre sykmeldinger) kommer ofte dette med tilrettelegging opp som et tema. Arbeidsgiver skal tilrettelegge for å forsøke å unngå sykmelding. Arbeidsgiver på sin side kan ha interesse i dette hvis det er et hode han gjerne vil ha på jobb, men det kan sikkert også være en hemsko i en bedrift der et hode er et hode og det er antall friske hender som teller litt uavhengig av hvem de sitter på.

Men hva er egentlig tilrettelegging og hvor langt går arbeidsgivers plikt? Og for den saks skyld, hva skal arbeidstaker finne seg i av arbeidsoppgaver som ligger langt fra egen stillingsbeskrivelse? Er tilrettelegging tiltak som vil gjøre arbeidstaker i stand til å gjøre egen jobb (type bedre stol, ståpult) eller er tilrettelegging omplassering til andre oppgaver eller er det til og med å godta at denne arbeidstakeren ikke får vært noe særlig produktiv for tiden? Og skal en arbeidstaker finne seg i helt andre oppgaver for å holde seg i jobb eller gjelder kravet om tilrettelegging bare for å få gjort egen jobb? Jeg er interessert både i hvordan dette skal fungere og hvordan dere synes det burde fungere. Og forsåvidt ikke bare ved svangerskap.

Det kommer i første rekke an på type bedrift- som du sier, det er stor forskjell på arbeidsoppgaver og egnethet. Dernest kommer det an på hva arbeidstakeren faktisk kan yte, hvilken årsak som ligger bak behovet for tilrettelegging.

Det blir jo til syvende og sist et spørsmål om hvor stor belastning det blir for begge parter. Hvem skal betale regningen?

Uansett har jeg tro på åpenhet og på dialog, selv om det ikke alltid er enkelt. Selv hadde jeg en liten "krise" mot slutten av svangerskapet der jeg følte at jeg ikke strakk til 100% hverken hjemme eller på jobb. Først tenkte jeg å ta det med legen min, få en gradert sykemelding og så informere arbeidsgiver. Men jeg valgte å snakke med sjefen min og spørre hva som var forventet av meg fremover- og ble møtt med stor forståelse og tilpasning som gjorde at jeg stod i 100%jobb til permisjonsstart- uten å være utslitt.

For meg var det klart best. Men jeg kjente litt på samvittighet i forhold til å la jobben ta regningen fremfor at jeg selv feks tok ut permisjon tidligere, slik man jo kan gjøre.

Jeg er en av dem som sliter veldig med bekkenet når jeg er gravid. Jeg har en annen sjef nå enn sist og merker stor forskjell på hvordan de tenker tilrettelegging.

Jeg arbeidet i en helt annen kommune sist og der hadde kommunen en egen jordmor som hadde et overordnet ansvar for å hjelpe til med å tilrettelegge for gravide i hele kommunen. Det ble satt opp tre møter med henne og sjefen min. Den første samtalen skjedde med det samme jeg sa ifra om graviditeten og de andre ble satt opp rundt uke 20 og uke 30 tror jeg. Ellers kunne vi tilkalle henne ved behov.

I disse møtene snakket vi om hva som var utfordringer på jobb, hvordan jeg kunne arbeide for å minske vondtene (arbeidsstillinger feks.) og hvordan arbeidsplassen best kunne ivareta mine behov for hvile og avlastning. Hun ga også god informasjon om tilbud som kunne hjelpe meg, som manuell terapeut, trening og fysio.

Sjefen min var fantastisk. Samtalene med jordmor førte til hun ble veldig bevisst på hva mine behov var. Vi søkte tilrettelggingstilskudd fra NAV, noe som gjorde at jeg kunne slippe en del av de tyngre oppgavene uten at det gikk ut over mine kolleger, som det ellers ville gjort. Hun la også til rette for at jeg kunne få korte pauser i løpet av dagen hvor jeg kunne hvile på pauserommet. På slutten av svangerskapet fikk jeg andre arbeidsoppgaver som jeg kunne utføre uten så altfor store problemer og var glad og fornøyd og i arbeid (dog delvis SM) til 6 uker før termin.

I min nåværende arbeidsplass, som også er kommunal med akkurat de samme arbeidsoppgavene har det vært minimalt med tilretteregging. Sjefen min var vel nær å få bot hos NAV grunnet manglende oppfølgingssamtale. Jeg ble delvis sykemeldt tidlig i svangerskapet og har vært fullt sykemeldt siden begynnelsen av mai og har termin i slutten av august.

Jeg opplevde selvsagt at min kompetanse ble verdsatt i større grad på mitt forrige arbeidssted ettersom de la ned arbeid og ressurser i å ha meg på jobb. Der jeg arbeider nå var da rask ute å med å konstituere en assistent som delvis kunne ta over mine arbeidsoppgaver når jeg ble delvis sykemeldt, med begrunnelsen "Vår erfaring er at sykemeldingen blir utvidet". Det innebærer praktisk sett at de byttet ut meg og min kompetanse med en som var ufaglært.

Jeg tror min forrige arbeidsplass vant mye med å tilrettelegge fordi jeg trivdes godt og bidro med min kompetanse selv om jeg ikke kunne utføre alle daglige rutinesituasjoner. Tilretteleggingstilskuddet førte også til at mine kolleger ikke ble overarbeidet og slitne, noe som gjerne kan føre til mer fravær. Det ser jeg i hvert fall der jeg jobber nå. Det har vært tungt for alle etter jul. Det tok 4 måneder før det ble satt inn ekstra ressurs og da var jeg allerede 60%
sykemeldt. Å gå underbemannet over så lang tid og i tillegg ha en kollega som ikke makter å utføre de tyngre arbeidsoppgavene er tøft.

Da det skulle tilrettelegges for meg var det ganske kjedelige arbeidsoppgaver som ble resultatet, oppgaver som egentlig ikke hører til min jobb, men som heller ikke er helt fjern fra min jobb (type oppgaver som normalt er delegert til andre, men som er er ansvarlig for at gjennomføres). Det var ikke snakk om oppgaver som jeg ikke hadde kompetanse til.

Jeg har bare et par praktiske eksempler fra tidligere jobb der tilrettelegging for gravid kollega betød at vedkommende ble satt på kun dagvakter og slapp å jobbe på kveldstid, mens hun beholdt skifttillegget som man får når man jobber kveld. Alternativet for henne var å bli sykemeldt helt eller delvis. Alternativet for firmaet var å ha ingen til å gjøre jobben. Vinn-vinn.

Et par andre med ryggplager fikk heise-/ståbord og bedre stoler, altså fysisk tilrettelegging for bedre og mer varierte arbeidsstillinger.

Saint skrev:

Det kommer i første rekke an på type bedrift- som du sier, det er stor forskjell på arbeidsoppgaver og egnethet. Dernest kommer det an på hva arbeidstakeren faktisk kan yte, hvilken årsak som ligger bak behovet for tilrettelegging.

Det blir jo til syvende og sist et spørsmål om hvor stor belastning det blir for begge parter. Hvem skal betale regningen?

Uansett har jeg tro på åpenhet og på dialog, selv om det ikke alltid er enkelt. Selv hadde jeg en liten "krise" mot slutten av svangerskapet der jeg følte at jeg ikke strakk til 100% hverken hjemme eller på jobb. Først tenkte jeg å ta det med legen min, få en gradert sykemelding og så informere arbeidsgiver. Men jeg valgte å snakke med sjefen min og spørre hva som var forventet av meg fremover- og ble møtt med stor forståelse og tilpasning som gjorde at jeg stod i 100%jobb til permisjonsstart- uten å være utslitt.

For meg var det klart best. Men jeg kjente litt på samvittighet i forhold til å la jobben ta regningen fremfor at jeg selv feks tok ut permisjon tidligere, slik man jo kan gjøre.

Ja, man kan jo alltids ha dårlig samvittighet for regningen, men et svangerskap er en relativt kort periode i et langt yrkesliv og jeg tror arbeidsplassen vinner på sikt ved å tilrettelegge og være fleksible ovenfor gravide og kanskje småbarnsforeldre generelt. De aller fleste vil vel ha perioder i løpet av livet der man er delvis sykemeldt og undersøkelser viser at det er større sjanse for at disse kommer ut i full jobb igjen om de får tilrettelegging og har god dialog med sin arbeidsgiver.

Noen steder kan man bytte ut folk vilkårlig, men de fleste steder må man ha en viss kompetanse som man tilegner seg både gjennom utdanning og praksis. Bedriftene vil vel tjene på å ivareta arbeidstakerne sine på en god måte. Dette bidrar jo også til trivsel og trygghet, noe som igjen fører til økt produktivitet.

Etter å ha vanket endel på forum tenker jeg likevel at enkelte ikke skulle vært 100% sykemeldt - mens andre burde ha vært det. Det er de færreste som er så dårlige at de ikke fungerer i jobb i det hele tatt- i alle fall ikke hele svangerskapet.

Selv om det er kort tid i et yrkesliv kan det være skjebnesvangert for en liten bedrift dersom en nøkkelperson forsvinner ut på et ugunstig tidspunkt. Med fire ansatte og en borte er sykefraværet 25%. Der jeg jobber utgjør en persons sykefravær en tiendels promille... Så store forskjeller også på bedrift.

Saint skrev:

Etter å ha vanket endel på forum tenker jeg likevel at enkelte ikke skulle vært 100% sykemeldt - mens andre burde ha vært det. Det er de færreste som er så dårlige at de ikke fungerer i jobb i det hele tatt- i alle fall ikke hele svangerskapet.

Selv om det er kort tid i et yrkesliv kan det være skjebnesvangert for en liten bedrift dersom en nøkkelperson forsvinner ut på et ugunstig tidspunkt. Med fire ansatte og en borte er sykefraværet 25%. Der jeg jobber utgjør en persons sykefravær en tiendels promille... Så store forskjeller også på bedrift.

Det er klart. Jeg ble tidlig delvis sykemeldt denne gangen, men pga manglende tilrettelegging ble jeg utslitt og hadde vondt når jeg kom hjem. Det ble til slutt en avveining jeg gjorde. Skal jeg fortsette å slite meg ut på jobb og komme hjem å ha vondt og ikke makte å ta vare på mine egne unger når sjefen min ikke engang bryr seg med å spørre hvordan det går, ikke setter inn ressurser der det trengs og ikke engang legger til rette slik at jeg kan ha en plass å hvile?

Jeg holdt tross alt ut ganske mange måneder mer på min forrige arbeidsplass der jeg ble ivaretatt til det beste for alle på jobb, enn på min nye arbeidsplass. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Jeg tror at arbeidsgivers kompetanse og holdninger har mye å si for fraværet på en arbeidsplass enten det gjelder svangerskapsrelatert fravær eller annet.

Eg har variert sjukemeldingsgrad frå 50-100% gjennom svangerskapet til nå, på grunn av ulike plager som har avløyst kvarandre.

Nærmaste leiar har vore veldig fin å ha dialog med, og eg har fått oppgåver som kan utførast med litt fleksibilitet med tanke på tid og stad. Enkelte veker har eg trengt 100% sjukemelding på grunn av ting som har oppstått, men resten av tida har det vore veldig godt å kunne jobbe så mykje eg orkar.

Eg har gjort andre oppgåver enn eg vanlegvis gjer, men eg har ikkje opplevd dette som noko eg "må finne meg i". Tvert imot har eg vore takknemleg for at eg har fått desse oppgåvene, fordi behovet for å kjenne meg nyttig har vore stort. Det å gjere stillesittande oppgåver framføre pcen, heime i sofaen, har gitt meg meir mestringskjensle, enn å vere 100% sjukemeldt. Og når eg gjer slike oppgåver, er terskelen for å stikke innom jobb i lunsjen på ein god dag også lågare.

Jeg tenker at det blir så individuelt, avhengig av både person, utdanning, arbeidsoppgaver man vanligvis har og hva som "feiler" vedkommende, at det blir helt umulig å svare generelt på. Og nettopp derfor er ordningen med tilretteleggingssamtaler (eller hva det nå heter) med arbeidstaker, lege og arbeidsgiver til stede så lurt. Det hjelper jo ikke om arbeidstaker eller arbeidsgiver er lite interessert i tilrettelegging, men det er det vel kanskje ingenting som gjør? Å ha med jordmor på disse samtalene høres lurt ut, og burde kanskje vært gjort i større grad i forbindelse med svangerskap?

For meg var det viktigste tilretteleggingstiltaket å få kuttet ut jobbreiser veldig tidlig. Det gjorde meg uforholdsmessig sliten, og gikk ut over energinivået i flere uker etter en reise. Ellers var det lite å gjøre egentlig, jeg trenge rett og slett søvn, så for å få det måtte jeg jo ha gradert sykemelding, eller droppe å se treåringen i våken tilstand på hverdagene (det var naturlig nok ikke aktuelt).