Hva er egentlig forskjellen på en subjunksjon og en konjunksjon?

Og hvordan forklare dette på en artig måte for tredve sekstenåringer? Jeg må innrømme at jeg ikke ser helt forskjellen selv.

Er dette til nytte?
http://ordnett.no/spraakvett.html?art=Konjunksjoner.html

Det ser i alle fall ut til at "konjunksjoner" er det som jeg lærte å kalle "sideordnende konjunksjoner", som binder sammen likeverdige ledd; det er ordene og, eller, men og for.
Mens "subjunksjoner" er det jeg lærte som "underordnende konjunksjoner", som typisk innleder leddsetninger; hvis, fordi, selv om, inntil og så videre.

Takk for linken, men jeg har visst ikke tilgang på siden.
Joda, jeg har forklaringen her jeg også, jeg bare synes det er vanskelig å skille dem.

Subjunksjoner er det vi før kalte underordna konjunksjoner. De binder sammen ei hel- og ei leddsetning ved at de innleder leddsetninga. Konjunksjoner er vel da det vi kalte sideordna konjunksjoner før. De binder sammen to helsetninger.

I praksis vil det si at hvis setninga som innledes av konjunksjonen/subjunksjonen kan stå for seg sjøl og gi mening er det en sideordna konj, mens hvis den ikke gir mening alene ("at jeg var syk", f.eks) er det en subjunksjon/underordna konj.

Hvis du kan tysk, er subjunksjoner de ordene som innleder setninger der det bøyde verbet skal til slutt. 🙂

Forøvrig har jeg ingen forslag til hvordan du skal gjøre dette morsomt for 16-åringer.

Aha! Det var litt mer konkret. Tusen takk!

Gremli Skremli skrev:

Takk for linken, men jeg har visst ikke tilgang på siden.

Nei, det har du kanskje ikke, nei. Her er den:

Konjunksjoner og subjunksjoner

• Konjunksjoner og subjunksjoner er ord som binder sammen ord, ledd eller setninger, f.eks.: og, eller, men, fordi, hvis.
• Konjunksjonene ble tidligere regnet som sideordnende konjunksjoner; subjunksjonene ble regnet som underordnende konjunksjoner.
• Konjunksjonene binder sammen syntaktisk likeverdige ledd: epler og pærer
• Subjunksjonene binder sammen under- og overordnede ledd. Derfor innleder subjunksjonene som regel leddsetninger: Hvis været blir pent, drar vi og bader.

Visse småord binder sammen ord, ledd eller setninger, for eksempel eller, enda, men, og, for, fordi, før og at. De deles i to hovedtyper: konjunksjoner og subjunksjoner.
Både konjunksjoner og subjunksjoner er først og fremst funksjonsord med den grammatiske oppgave å binde sammen ledd. Konjunksjonene binder sammen syntaktisk likeverdige ledd, mens subjunksjonene binder sammen under- og overordnede ledd. Som regel innleder subjunksjonene derfor leddsetninger. I tillegg til den grammatiske funksjonen har både konjunksjoner og subjunksjoner et eget betydningsinnhold, og språket blir klarere dersom vi velger rett type, de bør ha både de rette grammatiske egenskapene og rett betydningsinnhold.
Konjunksjoner

Konjunksjonene eller, for, men og og knytter sammen to syntaktisk likeverdige setninger eller ledd. For eksempel kan og knytte sammen to helsetninger eller to leddsetninger, men ikke en helsetning og en leddsetning.
Det må også være en viss likevekt i betydningen mellom de leddene som konjunksjoner knytter sammen. Å knytte sammen ledd som er betydningsmessig forskjellige, er en stilfigur som kan gi en morsom effekt, men det går ikke an i vanlig språkbruk:
Ta med kaffekopp og godt humør.
Noen eksempler på vanlig bruk av konjunksjoner:
Hun kom, og hun gikk igjen.
Fordi hun var sulten, men fordi hun hadde det veldig travelt, nøyde hun seg med å spise en brødskive.
Oluf og Bjarne tok oppvasken.
Den nye og skinnende bilen for av gårde.
Så markerer følge eller konsekvens og kan fungere enten som konjunksjon eller som subjunksjon. Brukt som konjunksjon skal det stå komma foran: Jeg er syk, så jeg kommer ikke. Som subjunksjon innleder den en følgesetning, se Subjunksjoner.
Subjunksjoner

Subjunksjoner innleder adverbiale leddsetninger. Etter betydningsrelasjonen til oversetningen deles de adverbiale leddsetningene tradisjonelt inn i sju typer. Det er som regel best å velge en subjunksjon som typisk markerer denne betydningen.
Følge markeres typisk med subjunksjonene: så (at), sånn at, slik at. For eksempel: Hun pusset kobberet så det ble helt blankt.
Hensikt markeres typisk med subjunksjonen: for at. For eksempel: Hunden ble sperret inne for at den ikke skulle bite postbudet.
Innrømmelse markeres typisk med subjunksjonene: selv om, enda, skjønt. For eksempel: Vi gikk til byen enda vi hadde lovet å bli hjemme.
Sammenligning markeres typisk med subjunksjonene: enn, som, som om. For eksempel: Det er lenger til Bærum enn vi trodde.
Tidspunkt eller tidsrom markeres typisk med subjunksjonene: da, etter at, før, inntil, mens, når, til. For eksempel: Jeg traff ham da vi hadde gått av bussen.
Vilkår markeres typisk med subjunksjonene: hvis, om, dersom. For eksempel: Vi kommer hvis vi får tid.
Årsak eller grunn markeres typisk med subjunksjonene: fordi, siden, ettersom. For eksempel: Vi ble forsinket fordi det snødde.
Merk likevel at subjunksjonene ofte har flere betydninger som kan brukes om hverandre. For eksempel brukes da typisk for å markere en tidsrelasjon, men også ofte for å markere en årsaksrelasjon.
Substantiviske leddsetninger innledes med subjunksjonen at. I noen grammatiske fremstillinger regnes også som og å til subjunksjonene fordi de kan innlede underordnede ledd.

Kjempefint, Skilpadda! Tusen takk! Kanskje jeg skulle hatt tilgang til den sida. Kanskje skolen vil betale. 😀

Gremli Skremli skrev:

Kjempefint, Skilpadda! Tusen takk! Kanskje jeg skulle hatt tilgang til den sida. Kanskje skolen vil betale. 😀

Ordnett er veldig bra. Jeg synes det er kjempekjekt å ha muligheten til å søke i fritekst i mange ordbøker på én gang.