Jeg er adoptert

Uansett.

Det finnes mange telefontjenester hvor du kan få råd, veiledning og noen å snakke med. De fleste er drevet av humanitære og frivillige organisasjoner. Noen tilbyr også nettsteder hvor du kan skrive inn spørsmål eller tanker å få svar på e-post. Både telefontjenestene og nettsidene er som regel bemannet av frivillige som har fått opplæring, ulike fagpersoner eller brukere og pårørede med erfaringer. Her finner du en oversikt over steder du kan henvende deg.
Kirkens SOS (hele døgnet)
telefon 815 33 300
Du kan også skrive en SOS-melding via www.kirkens-sos.no. Du kan være anonym og du får svar innen 24 timer.
Mental Helses Hjelpetelefon (hele døgnet)
telefon 116 123
www.sidetmedord.no
Du kan skrive e-post og få svar. Du kan være anonym. Tjenesten drives av Mental Helses Hjelpetelefon
Psykiatrisk legevakt i Oslo (hverdager 16 - 24, helg og helligdager 8 - 24)
telefon 22 93 22 93

Milfrid skrev:

Det er jo en dårlig trøst at andre kan ha der like vondt eller verre, men mange unge sliter, av ulike grunner, og det å kjenne sitt biologiske opphav er neppe noen trøst om de biologiske foreldrene svikter.

Men det som er viktig er å søke hjelp når man har der vondt. Og det finnes etter hvert en ekspertise på det å være (ung) adoptert. Jeg vet ikke hvilken forening du nom gjennom, men en start kan være å ringe dem for å høre om de vet om det feks er en ungdomsgruppe i ditt nærmiljø. Det kan ofte hjelpe på ensomheten å treffe noen i samme situasjon. Kanskje det kan hjelpe deg også?

Jeg hører til orginasjonen verdens barn. Men det blir værre visst jeg møter andre som er adopterte, fordi at jeg skulle ønske at jeg ikke var adoptert. Jeg ønsker at folk skal se på meg som norsk, slik som alle andre. Men mange kommenterer at jeg ser utenlansk ut og at jeg ikke er norsk. Det er ufattelig vondt. Jeg er i fra Korea.

Loar skrev:

Jeg hører til orginasjonen verdens barn. Men det blir værre visst jeg møter andre som er adopterte, fordi at jeg skulle ønske at jeg ikke var adoptert. Jeg ønsker at folk skal se på meg som norsk, slik som alle andre. Men mange kommenterer at jeg ser utenlansk ut og at jeg ikke er norsk. Det er ufattelig vondt. Jeg er i fra Korea.

Ken jeg trøste deg med at de som kjenner deg nok ser på deg som norsk? Jeg hadde flere venner adoptert fra Korea da jeg vokste opp. Jeg glemmer aldri da jeg i dusjen etter en gymtime spurte venninnen min om hun hadde tatt sol siden hun var så brun. Det var vinter, og jeg koblet rett og slett ikke at hun var brun fordi hun var brun.

Men uansett, ta kontakt med de Balanse linket til. Det at du er adoptert kan du ikke gjøre noe med, det er sånn det er. Men følelsene knyttet til det å være adoptert kan du få hjelp til å akseptere.

Milfrid skrev:

Ken jeg trøste deg med at de som kjenner deg nok ser på deg som norsk? Jeg hadde flere venner adoptert fra Korea da jeg vokste opp. Jeg glemmer aldri da jeg i dusjen etter en gymtime spurte venninnen min om hun hadde tatt sol siden hun var så brun. Det var vinter, og jeg koblet rett og slett ikke at hun var brun fordi hun var brun.

Men uansett, ta kontakt med de Balanse linket til. Det at du er adoptert kan du ikke gjøre noe med, det er sånn det er. Men følelsene knyttet til det å være adoptert kan du få hjelp til å akseptere.

Takk for støtten, men alikkevel så er det ganske vondt for meg. Jeg vet jo det innerst inne. På skolen ropte elevene etter meg at jeg kom fra Korea. De mobbet meg. Jeg ville mye heller blitt syk en å være adoptert ;(. Jeg har beyngt å lyve å si at jeg er født i Norge, men folk ser at det ikke er sant. Jeg blir gal av at folk må påpeke dette hele tiden.

Moren min var ikke sterk og var nødt å gi i fra seg meg for at hun skulle overleve selv. Det er helt forferdelig å tenke på. Jeg misunner alle som er født i Norge. Jeg skulle så mye heller aldri blitt født.

Loar skrev:

Jeg ville mye heller blitt syk en å være adoptert ;(.

Ja, ja, vær forsiktig med hva du ønsker deg, i noen tilfeller går det faktisk an å få i både pose og sekk.

Jeg velger å svare som om dette er en reell problemstilling. Om den ikke er reell for HI er den det for mange andre, som kanskje kan finne noe nyttig i tråden. Jeg har egen erfaring med sucidale i nære relasjoner der identitetskrise og dårlig selvbilde hang noe sammen med adopsjon.

Alle har noe som folk er nysgjerrige på, eller tenker noe om. Det kan være noe vi tenker positivt om, nøytralt om eller negativt om. Noen er adopterte, noen er tjukke, noen er ekstra vakre, noen er ekstra høye, noen halter. OSV. Avhengig av hvordan du møter andre kan du oppdage at det kan være en kjempefordel for deg i mange situasjoner å skille deg litt ut.

Problemet ditt er at du legger altfor mye av din egen verdi i dette. På en negativ måte. Det er ikke merkelig. Du er kanskje ung , og jobben med å "finne seg sjæl" er ganske stor for oss alle, og enda litt større om man ikke er helt A4. Er man adoptert er det kanskje litt mindre å hente fra å se på foreldre og søsken, fordi man kanskje ikke er så like i feks reaksjonsmønstre og lynne. (De færreste er A4, men ofte tror vi at "alle andre" er det.)

Alt dette vl bli bedre med tiden. Du må gjøre litt av jobben selv også. Det kan du få hjelp med hos psykolog, gruppesamtaler, gode venner etc. Men du må velge å gjøre jobben selv. Ikke vær feig.

Joika skrev:

Jeg tror rine har rett.

Ganske sikker ja.

Balanse skrev:

Alt dette vl bli bedre med tiden.

Det er det ingen automatikk i, samme hvor mye av jobben man gjør.

Jeg skal oppsøke psykolog og snakke med h"n om dette. Dette er et veldig sårbart tema for meg og jeg for vel bare godta at jeg er adoptert ;(. Jeg er ikke like heldige som dere som er født i Norge, det skal være visst. Takk for gode råd jeg har fått her. Det setter jeg stor pris på.

Loar skrev:

Jeg er ikke like heldige som dere som er født i Norge, det skal være visst.

Det første du kan gjøre er å kutte ut sånt vås som dette. Jeg skal være den første til å innrømme at det er pyton å være adoptert, på veldig mange måter. Jeg skulle gitt mye for å hatt ordentlige foreldre, for det har jeg ikke hatt. Men hvor lykkelig du er har ingenting med hvor du er født, det finnes flust av norskfødte og norskættede med vanskelig oppvekst og kompliserte familieforhold. Det er lov å sørge over det en har mistet, og det lov å være lei seg, men du kommer ingen vei med å lulle deg inn i selvmedlidenhet og tro at alt hadde vært mye bedre om du ikke var adoptert. Du er adoptert, deal with it.

Og det å ha ordentlige foreldre har heller ikke noe med å være adoptert eller ei å gjøre. Jeg kjenner nok folk som har et anstrengt forhold til biologiske foreldre til å se at felles DNA heller ikke nødvendigvis gir et nært forhold til foreldrene og en lykkelig barndom. Når man er adoptert kan man i det minste skylde på det og drømme om at biologiske foreldre hadde elsket en høyere/behandlet en bedre. Når det er biologisk mor som mishandler deg fysisk og psykisk har du ikke det en gang...

Endelig traff storemor/ xxxxxxxx/ ,,,,, etc... et tema som engasjerte?

Vi har ikke klare bevis, men tror også trådstarter er storemor/thea.

Men, det har kommet såpass gode svar at de kan være interessante for andre og jeg tenker vi lar tråden stå (om nå resten av ledelsen er enig med meg) Vi har tidligere slettet en del av trådene han har startet fordi det er jo bare tull det han skriver.

Esme,
Moderator

Brukeren har tatt kontakt og bedt om å bli slettet, noe jeg har gjort. Jeg er ellers enig med Esme i at vi lar tråden stå, siden det er fine svar og god informasjon her som andre kan ha nytte av.

Skilpadda, admin

Niobe skrev:

Det er det ingen automatikk i, samme hvor mye av jobben man gjør.

Det er helt sant, jeg formulerte meg klossete.
Men for de aller fleste vil ting se helt annerledes ut f.eks. ti år senere, spesielt hvis man jobber aktivt med selvfølelse og selvbilde.