Blir du langsint, kortsint, sur eller såra?

Hvordan vil du beskrive temperamentet ditt etter en " episode" (les: krangel, diskusjon, uoverstemmelse ...)? Blir du lei deg? Er du av den langsinte typen som holder på sinnet over flere dager, bruker du "The silent treatment", venter du på en unnskyldning eller er du den som som regel unnskylder deg, eller blåser det så fort over at du knapt husker var krangelen dreide seg om?

Jeg er skikkelig bråsint. Farer opp, kjefter og smeller, så er jeg ferdig med det. Jeg kan godt unnskylde meg om det var jeg som var grunnen til bråket, sitter ikke på gjerdet å venter.
Mannen min er derimot furten og langsur av seg, det takler jeg heller dårlig.

Det kjem i grunnen an på. Eg er vanlegvis veldig ivrig i dei fleste diskusjonar, men er stort sett enkel å skvære opp med og er veldig sjeldan langsint. Likevel har eg nokre ømme punkt som gjer meg rasande, og då kan det vare heilt til den andre ber om om unnskyldning på eige initiativ.

Blir fort og eksplosivt sint, men nesten enda kjappere blid igjen. Er aldri langsint og sjelden sur. Jeg sier unnskyld uten problem, men noen ganger blåser det så fort over at jeg glemmer krangelen, ja.

Jeg er hverken langsint eller hissig, men kan godt bli såret. Om jeg blir sint eller sur varer det litt, men ikke i evigheter nei.

Jeg blir sint,kjefter og så går det over

Opp som en løve og ned som en skinnfell 😉

Jeg er nok både og. Stort sett er jeg bråsint og blåser ting ut av meg. Er like fort blid igjen og ferdig med saken. Andre ganger kan jeg "gnage" på noe eller ergre meg over noe lenge, før det sier pang. Da blir jeg gjerne ikke blid igjen før jeg har fått renska lufta skikkelig og begge parter har fått sagt sitt. Jeg er også flink til å be om unnskyldning, om det er på sin plass. Er i hvert fall stort sett blid og lite kranglete.

Det tar tusen år før jeg virkelig blir sint på noen i RL. Når jeg så er blitt det er jeg langsint. Av den typen som faktisk aldri igjen snakker med vedkommende.

Men ettersom det så å si er ingen som kan få meg såpass sint skjer det såpass sjelden at jeg kan leve med det.

Når det gjelder barn og familie er jeg bråsint og så er alt ok igjen rimelig fort.

Brå- og kortsint. Pang og ferdig.

Snippa skrev:

Blir fort og eksplosivt sint, men nesten enda kjappere blid igjen. Er aldri langsint og sjelden sur. Jeg sier unnskyld uten problem, men noen ganger blåser det så fort over at jeg glemmer krangelen, ja.

Som om Snippa beskrev meg, jo. 🙄

Jeg er i liten grad vant til kritikk, da jeg vokste opp som "gullunge" som aldri gjorde noe galt. Kritikk? Meg?, liksom. Jeg blir etter en disputt med f.eks. mannen (som regel) sint og avmålt. Kan godt tie stille og svare knapt lenge. Hvordan våger han? Selv når han har grunn til å kritisere så irriterer det meg enormt.

Er det ukjente jeg er sint på kan det vare lenge. I forhold til mannen er vi ganske flinke begge to til å ordne opp etter en stund. Det tar på å være sint og lei seg. Jeg er blitt bedre med årene. Har ikke tid til all den furtinga.

Det går fort over hos meg også.

Er det ting som virkelig sårer og som jeg ikke klarer å si ifra om så går det lang tid før jeg glemmer. Det har skjedd svært sjeldent.

Tertit skrev:

Jeg er nok både og. Stort sett er jeg bråsint og blåser ting ut av meg. Er like fort blid igjen og ferdig med saken. Andre ganger kan jeg "gnage" på noe eller ergre meg over noe lenge, før det sier pang. Da blir jeg gjerne ikke blid igjen før jeg har fått renska lufta skikkelig og begge parter har fått sagt sitt. Jeg er også flink til å be om unnskyldning, om det er på sin plass. Er i hvert fall stort sett blid og lite kranglete.

Samme her. Det kommer helt an på hva saken gjelder. Blir jeg virkelig såret over noe, kan det godt hende jeg er langsint, men jeg er som regel den som først ber om unnskyldning eller prøver å renske luften.

Gjelder det en som står meg nær er jeg bråsint, men rask til å be om unnskyldning. I motsatt fall er jeg langsint så det holder. Tragisk.

Fusilli skrev:

Opp som en løve og ned som en skinnfell 😉

Jeg blir sjelden sint - men når jeg blir det brøler jeg og er sinna, men er like blid etterpå.

Er jeg veldig, veldig sint, så begynner jeg å grine. Det irriterer meg noe grasalt.

Det kommer helt an på situasjon, emne og diskusjonspartner.
Jeg er kjent for å være bråsint og hissig. Jeg blir fort sint, i alle fall utad. Inni meg kan jeg være såret, lei meg og knust, men alle såre følelser skjules av et hissig temperament.

Olympia skrev:

Det tar tusen år før jeg virkelig blir sint på noen i RL. Når jeg så er blitt det er jeg langsint. Av den typen som faktisk aldri igjen snakker med vedkommende.

Men ettersom det så å si er ingen som kan få meg såpass sint skjer det såpass sjelden at jeg kan leve med det.

Når det gjelder barn og familie er jeg bråsint og så er alt ok igjen rimelig fort.

Jeg er nok samme type som Olympia

Karamell skrev:

Jeg er hverken langsint eller hissig, men kan godt bli såret. Om jeg blir sint eller sur varer det litt, men ikke i evigheter nei.

Jeg kjenner meg egentlig veldig godt igjen i denne. Jeg blir sjelden sint, men kan bli såret. Jeg er ikke flink nok til å la ting gå fort over, men er veldig bevisst på det, har vil påstå jeg har blitt flinkere.

Susse skrev:

Jeg er skikkelig bråsint. Farer opp, kjefter og smeller, så er jeg ferdig med det. Jeg kan godt unnskylde meg om det var jeg som var grunnen til bråket, sitter ikke på gjerdet å venter.
Mannen min er derimot furten og langsur av seg, det takler jeg heller dårlig.

Akkurat slik er det her også - jeg er bråsint og mannen kan furte i dagesvis.